Ære og vanære.

Å være klok, prestasjonsdyktig, vakker eller rik har en felles felle ved navn stolthet.
En felle man går i når man tar æren for det man av Gud er gitt.
Fellen på motsatt side, som de som skammer seg over det lille de har fått av Gud
av klokskap, ferdigheter, ytre skjønnhet og rikdom faller i, heter også stolthet.
Til felles har fellene at de som går i de er utakknemlige overfor Gud og tar æren eller vanæren selv.

Øye for øye.

Uten å tenke over det anser jeg "øye for øye" for å være gammeldags og grusomt, men det er egentlig ikke det. Jeg tenker at det er en hevnaksjon, men hevn er noe annet. Et øye for et øye er rettferdig på den måten at det er lik fordeling av offer, og noe som kan gjøre slutt på de onde handlingene om utførelsen skjer av en part som ikke har egeninteresse av å se noen lide for ugjerningen og på oppfordring fra myndighetene, fordi man får merke virkningen av hva man har gjort (skapt lidelse hos de etterlatte). Gjengjeldelse som hevn er ikke rettferdig fordi det blir ofte mer enn et øye som går med da. Det er akkurat derfor det blir rettferdig, likt, om myndighetene krever et liv for et liv. Nå snakker jeg om gamle dager. Jeg mener ikke at vi bør ha et slik system nå. Det er mye mulig et øye for et øye er symbolsk ment, og altså ikke ment å skulle utføres fysisk.

Om en person dreper noens far vil de om de opplever at sin egen far blir drept kjenne virkningen av egen adferd. Dette siste er noe Gud vil vi skal lære. Dette er den primitive måten å lære det og medfølelse på. Empati som følge av dårlig samvittighet er en annen.

Hvor mange rettferdiggjør ikke sine gjengjeldende handlinger bare fordi motparten gjorde en ugjerning, uansett hvor mye verre gjengjeldelsen er?

Riktig å korrigere andre?

Igjen og igjen lurer jeg på om det er moralsk rett å snakke andre til rette. Selv liker jeg det ikke om det sies i en irritert tone og med nedlatende holdning. Sjelden har jeg opplevd å bli forsøkt korrigert på en vennlig måte, som om det var en gave som ble gitt. Men det har hendt og da ble jeg svært takknemlig. Jeg betrakter det da som en kjærlighetshandling. Det samme budskap kan altså gis uttrykk for enten i kjærlighet eller hat.

Det står i bibelen "du skal sette din neste til rette" (noe sånn). Da jeg tenkte det kom denne innskytelsen: "du skal gjøre mot din neste som du vil andre skal gjøre mot deg". Stilt opp imot dette vil bibelsitatet om å sette andre til rette få en veiledende støtte. For jeg kan da spørre meg: ville jeg selv likt å bli korrigert på den måten jeg tenker å korrigere på? Et budskap kan sies på uendelig mange måter men også bare to. Så svaret er både ja og nei. I vennlighet blir svaret ja. I fiendtlighet blir det nei.

Falsk kjærlighet

Å spille kjærlig for å oppnå noe, er en synd vi ikke snakker om i vår kultur der "god service" er så verdsatt. Hvem skal komme til å tro på ekte kjærlighet og dens kilde om kjærlighet stadig sees som et lokkemiddel? Er det ikke det største, ikke bare hån mot Gud, men som en kjempes store knyttneve i Guds hjerte når Guds store ønske er å gi den ubetinget for at vi skal bli fri til å gjøre det samme?