Jeg har lurt på dette med egenvilje kontra Guds vilje og det er ikke lett å skjønne hvordan praktisere det siden det er umulig å forene. Og grunnen til at det er umulig å skjønne er at grunnen til selvisk forståelse er borte ved å følge Guds vilje. Guds vilje er aktiv når man setter andre før seg selv, er uselvisk, i tjeneste som om det var en bønn man utførte, kjærlighetshandlinger er uselviske.
Om du har lest et annet innlegg jeg skrev her nylig tenkte jeg at det kanskje er greit å være selvisk så lenge det ikke gå utover noen, at selvkjærlighet er greit. Nå tenker jeg litt lenger fordi jeg har blitt klar over hvor sterk egenviljen kan være, og det var takket være en jente jeg nettop har blitt kjent med at jeg ble opptatt av nettop hvor sterk vilje en kan ha. Det er bevisstheten om min sterke egenvilje som har fått meg til å stille spørsmål ved den. Min sterke vilje som krever, er så sterk at den er som om jeg er besatt. Og hva sier Bahaullah? Du kan bare ha en i hjertet ditt, vis da bort den andre som ikke er Meg(Gud). Hvem er denne andre har jeg lurt på. Jo denne andre er meg. Min vilje, min egenvilje som besetter meg og bestemmer hva jeg skal. Jeg prøver å sno meg rundt mennesker sånn at jeg får min vilje gjennom med minst mulig skade. Ha ha, er det mulig? GRUSOMT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Det samme sier Weor og det var umulig å gripe da jeg leste det fordi jeg var fanget av meg selv!!! Man må være større enn det man prøver å begripe.
Hvor har jeg vært? Jo tåkelagt. Lurt inn i et spindelvev. Jeg har fanget meg selv. For en dust! Men hvorfor er jeg der? Jo fordi jeg klarer ikke å la være. Jeg vil ditt og datt, redd fordi jeg tror jeg må og gjør det derfor. Men jeg må ikke noe og tanken på at jeg likevel lever som om jeg tror det, får meg til å ha lyst til å spy. Bahaullah sier at Gud er vår beste venn, ja, og jeg er min verste fiende.
Hva er det for et liv når man tror man må ditt og må datt? Jeg vil være fri til å være til tjeneste, altså spontant gjøre det som trengs etterhvert som behovene dukker opp. Jeg vil ikke tenke og planlegge så mye. Jeg vil teste i tre dager å leve uten å planlegge. Følge behovene mine og andres, ikke viljen som bestemmer over. For den over skal være Gud, ikke meg. Gud er kjærlighet. Guds vilje er å gjøre ting av kjærlighet. Man tar seg av behovene som dukker opp. Man krever ikke å få de oppfylt. Herre Gud!
Det som har forvirret meg er Guds: du skal styre skipet (deg selv). Hvordan er det forenelig med at jeg skal følge Guds vilje bare? Jeg må underlegge meg min egen vilje så jeg kan velge Guds vilje. Inkorporere den ved å fjerne egenviljen så kjærligheten kan få fri passasje.
Jeg vil disiplinere viljen min mer. Jeg vil ikke være så forbaska selvisk. Nå er det på tide å gi slipp fordi jeg har funnet ut hva som er greia. Gud har sagt det fra dag 1: gå ut og tjen menneskene! Hvorfor ventet jeg da jeg var 23 år da jeg fikk vite det da? Jo fordi jeg ikke hadde selvtillit, trodde jeg var av null verdi, at ingen ville ha noe av meg og kjente ikke mine egne ressurser. Men nå gjør jeg det.
Jeg tror ikke jeg kan stå for alt jeg har skrevet her i dette innlegget. Det er mange slike innlegg der jeg prøver meg frem. Håper jeg vil få større klarhet etterhvert. Men jeg synes jeg har lært noe viktig nå. Fått meg selv(egenviljen) på avstand og det føles befriende. Jeg har ikke mye befriende rom, kun litt omkring meg, men det er en begynnelse, et lite pusterom med frisk luft. Jeg tror fremtiden kan bli spennende om jeg forsker mer på dette. Dette emnet er i tråd med akkurat det Gud har sagt til meg er min oppgave nå; å finne ut av meg selv og bli lik Ham.
Om du har lest et annet innlegg jeg skrev her nylig tenkte jeg at det kanskje er greit å være selvisk så lenge det ikke gå utover noen, at selvkjærlighet er greit. Nå tenker jeg litt lenger fordi jeg har blitt klar over hvor sterk egenviljen kan være, og det var takket være en jente jeg nettop har blitt kjent med at jeg ble opptatt av nettop hvor sterk vilje en kan ha. Det er bevisstheten om min sterke egenvilje som har fått meg til å stille spørsmål ved den. Min sterke vilje som krever, er så sterk at den er som om jeg er besatt. Og hva sier Bahaullah? Du kan bare ha en i hjertet ditt, vis da bort den andre som ikke er Meg(Gud). Hvem er denne andre har jeg lurt på. Jo denne andre er meg. Min vilje, min egenvilje som besetter meg og bestemmer hva jeg skal. Jeg prøver å sno meg rundt mennesker sånn at jeg får min vilje gjennom med minst mulig skade. Ha ha, er det mulig? GRUSOMT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Det samme sier Weor og det var umulig å gripe da jeg leste det fordi jeg var fanget av meg selv!!! Man må være større enn det man prøver å begripe.
Hvor har jeg vært? Jo tåkelagt. Lurt inn i et spindelvev. Jeg har fanget meg selv. For en dust! Men hvorfor er jeg der? Jo fordi jeg klarer ikke å la være. Jeg vil ditt og datt, redd fordi jeg tror jeg må og gjør det derfor. Men jeg må ikke noe og tanken på at jeg likevel lever som om jeg tror det, får meg til å ha lyst til å spy. Bahaullah sier at Gud er vår beste venn, ja, og jeg er min verste fiende.
Hva er det for et liv når man tror man må ditt og må datt? Jeg vil være fri til å være til tjeneste, altså spontant gjøre det som trengs etterhvert som behovene dukker opp. Jeg vil ikke tenke og planlegge så mye. Jeg vil teste i tre dager å leve uten å planlegge. Følge behovene mine og andres, ikke viljen som bestemmer over. For den over skal være Gud, ikke meg. Gud er kjærlighet. Guds vilje er å gjøre ting av kjærlighet. Man tar seg av behovene som dukker opp. Man krever ikke å få de oppfylt. Herre Gud!
Det som har forvirret meg er Guds: du skal styre skipet (deg selv). Hvordan er det forenelig med at jeg skal følge Guds vilje bare? Jeg må underlegge meg min egen vilje så jeg kan velge Guds vilje. Inkorporere den ved å fjerne egenviljen så kjærligheten kan få fri passasje.
Jeg vil disiplinere viljen min mer. Jeg vil ikke være så forbaska selvisk. Nå er det på tide å gi slipp fordi jeg har funnet ut hva som er greia. Gud har sagt det fra dag 1: gå ut og tjen menneskene! Hvorfor ventet jeg da jeg var 23 år da jeg fikk vite det da? Jo fordi jeg ikke hadde selvtillit, trodde jeg var av null verdi, at ingen ville ha noe av meg og kjente ikke mine egne ressurser. Men nå gjør jeg det.
Jeg tror ikke jeg kan stå for alt jeg har skrevet her i dette innlegget. Det er mange slike innlegg der jeg prøver meg frem. Håper jeg vil få større klarhet etterhvert. Men jeg synes jeg har lært noe viktig nå. Fått meg selv(egenviljen) på avstand og det føles befriende. Jeg har ikke mye befriende rom, kun litt omkring meg, men det er en begynnelse, et lite pusterom med frisk luft. Jeg tror fremtiden kan bli spennende om jeg forsker mer på dette. Dette emnet er i tråd med akkurat det Gud har sagt til meg er min oppgave nå; å finne ut av meg selv og bli lik Ham.
