How I solved my hell with mum.

I went through the hell of trying to settle with my mum from age 23. I did speak my mind about how horrible I thought what she said to me was. I tried to raise her, saying again and again that to critizise is not okey. At first she wouldn't listen, but I did not give up and after some times she started to listen. I continued for years after that and now she is another person.She had not understood that she talked down to me. She thought she sounded objective. And the sarcastic bit she thought was okey because it was her humour, she said, even though she was mean to me.

People have different standards, that's for sure, so I introduced her to christian communities and spiritual healing to give her higher standards. She even took a course in practising healing her self.

She say now I was a pain in the ass back then, and I say she was horrible and needed that pain, or else we wouldn't have the relationship we have now. She said to me yesterday that she did know what love was, but that it had drowned by the anger she felt towards my dad who did not care at all.

Yeah, another thing I did when raising her was to force her to talk about my father whom she was so pissed at and stopped her from brushing the subject and feelings under the carpet again. When she had thought through her issues with him and felt the pain and anger she had room for love again.

Kjeppjaget

Han setter kjepper i hjulene, og gir meg skylden for at sykkelen ikke går framover. Jeg hjelper han fri fra kjeppene, og så snart sykkelen triller igjen setter han en ny kjepp inn. Barnevernet synes synd på han og kjeppjager meg. Ja, de skyter budbringeren i stedet for å arrestere den som går over streken gang på gang.

De mener barn skånes for innblikk i "de voksnes verden", som om den er noe separat fra barns egen. De har en plakat på venteværelset hvor de påstår at barn ikke ønsker at vi skal betro dem våre følelser. Til meg legger de til at også de tanker vi gjør oss og våre handlinger skal holdes hemmelig. Hva vil de oppnå med dette? Ønsker de uvitende, egoistiske barn med blind tillit til voksne? Jeg lærer min sønn det motsatte.

De regner seg som eksperter på barn, som vet bedre enn foreldre selv, selvsagt. Og gjør du ikke som de mener er best er du "vanskelig".

All kunnskap om barn er forkastelig så lenge en har glemt hvordan det var å være barn.

Det er ikke en styrke.

Barnevernet og faren til sønnen min er begge enige om at å ikke vise følelser er en styrke og noe man ikke må gjøre overfor barn. Faren har et problem som er at sønnen vår ikke vil se han. Hadde han vist hva han følte, om han i det hele tatt har slike følelser, hadde han ikke hatt dette problemet i det hele tatt. Han sier til sønnen at det er greit at han ikke vil se han i stedet for å uttrykke at det sårer han, og uten å uttrykke at han er lei seg for det han har gjort som sønnen hans er skuffet over. Snakk om bakvendtlandtilværelse!

Kommentar til "Jeg har slått mine barn".

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Frode-Thuen-svarer-Jeg-har-slatt-mine-barn-7965227.html#.VSelDMgCA9M.facebookJeg tror det kan være nyttig å spole tilbake situasjonen hvor hun ble så sint at hun gikk over grensen og spørre seg om hun kan se en annen løsning på problemet, så hun har et verktøy til neste gang noe lignende skjer. Hvis ikke det er mulig å se en annen løsning spørre seg om det hadde vært så farlig om det trassige barnet hadde fått vilja si (f.eks). Hadde det vært så farlig som at barnet ble slått? Om man har arvet samme temperament, kontrollbehov eller annet som kan ligge bak er det ikke det minste rart hun repeterer sine foreldre. Hun må erfare et alternativ i virkeligheten eller fantasien før hun kan gjøre annerledes selv. Dette er en kvinne som vil finne en god løsning og som til nå ikke visste bedre. Det er da ingen grunn til å fordømme.

Avtaler

Ny avtale: Jeg får fot - eller skuldermassasje av sønnen min hver gang jeg spiller kort med han. Veldig fornøyd med den avtalen. Og han vil gjerne bli en god massør. Forrige avtale var at han skulle få 100 kroner om han sluttet å bite negler. Veldig effektivt. Den før der var å lære å selv bestemme når han kunne spise noe sukkerholdig. Altså huske og kunne velge å takke nei, og skille mellom vilje og lyst. Når han hadde full kontroll fikk han 100 kroner. At han fikk mye motstand fra foreldrene til begge foreldrene sine som ønsker å gjøre han lettvint glad med kaker, is og godteri gjorde bare treningen mer effektiv.

A good person.

Do you want to be a good person. Just remember that you already are. Ha ha. No, seriously:
Just remember that everybody is divine, and you will treat them accordingly; Loving, as in heaven.

If you deem your child to be Jesus-like, the attitude you will have then will bring out a heavenly creature. And you will not choose to let him see violence on TV or in games. You would not yell at him or in other ways punish him, because you would no longer believe the reason for something that appeared evil or selfish was in fact evil or selfish. You would instead ask for the needed explanation instead of judging him as mean. You would let him be creative, happy, learn, develop, and serve mankind.

This is a good lesson for yourself as well: If you consider yourself as an important divine being, you will take much better care of yourself. You will not be friends with mean people, who take you for granted and treat you bad, but serve those who are greatful for your service.

Lett å glemme, viktig å huske. + Karma og skuffelse.

En situasjon oppleves forskjellig fra individ til individ basert på erfaringer og egen oppførsel. Det siste tenker jeg ikke så ofte på. Det tok en natt å avsløre gårsdagens utfordring. Jeg klarte så visst ikke å fundere det ut selv før jeg sovnet. Svaret kom som en innskytelse i morges.

Jeg reagerte kraftig på en annens oppførsel. Jeg syntes det var slemt, hensynsløst og sårende. Men jeg selv hadde gitt uttrykk for den samme følelsen flere ganger den siste tiden! Mot en annen. Det var jeg faktisk også klar over at jeg gjorde og jeg likte det ikke, men jeg hadde ikke klart å slutte med det. Å få kjenne hvordan det er å oppleve det som mottaker motiverer meg i sterk grad til å slutte med det.

Jeg er overbevist om at de gangene jeg opplever sårende oppførsel fra andre skyldes det karma - at jeg får kjenne hvordan det er å ta imot det jeg sender ut. Det er umulig å ikke grine når det skjer, og det er selvsagt greit, men det er nyttige lærepenger som kan gjøre meg til et snillere menneske om jeg bare tar de til etterretning.

Det jeg legger merke til i en situasjon er det jeg er opptatt av for tiden og som er aktuelt å jobbe med. Denne gangen handlet det for meg om hvor sårende det er når noen uttrykker skuffelse over ens oppførsel. En annen ville kanskje reagert på noe annet om de hadde fått den samme sms'n som jeg fikk igår. Når jeg var så nærtagen var det umulig å være empatisk og skjønne motparten. Det ble kun sårende og jeg fokuserte kun på hvor fælt jeg syntes det var.

Jeg bet merke til en kommentar for litt siden. Den var: "Jeg kan aldri bli skuffet over deg. Til å bli det elsker jeg deg for mye." Jeg tror at om man opplever at foreldrene ofte uttrykker skuffelse over en kan man til slutt innbilde seg at de ikke er glad i en. Foreldrene som skal prøve å ha overbærenhet med barnas oppførsel. Vi foreldre kan være trygge på at vi er glad i barna våre til tross for vår skuffelse over enkelte ting, men vi kan ikke forvente at barna skal skjønne det og kunne ha overbærenhet med foreldrenes skuffelse/oppførsel. For dem blir skuffelsen foreldrene uttrykker kun sårende. De lærer ikke noe av det, annet enn at foreldrene ikke tåler dem slik de er på alle vis. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal irettesette. Det går an å si ifra på ikke-krenkende måter. Wish me luck!

Smarte barn, dumme voksne.

En kamerat av sønnen min sa til meg i dag at det var en voksen som advarende hadde sagt til han at hvis han spiste oksekjøtt kom han til å bli gjenfødt som okse fordi man blir det man spiser. Og så sier han videre: om det er sant blir den som er vegetarianer en plante. Det er jo ikke noe bedre! Jeg: Hva med meg da, som både spiser kylling, okse, viltkjøtt, fisk og planter? Hvordan kommer min kropp til å se ut i neste liv:) Noen voksne er så dumme at de ikke skjønner hvor smarte barn er.

Forkvaklede liv.

Av pappa ble jeg som barn kvalt. Stumpet i gulvet som sigaretter.
Han tok min vilje, min ild, og jeg levde som en redd unge på utsiden av kroppen,
klar til å lystre hans ordre, fremtredende for å ta imot mine foreldres følelser,
de ikke kunne stå ved.

Frykt er en følelse som ikke anerkjennes på lik linje med glede, sorg og sinne.
Nei, frykt skal man bekjempe. Men hva gjør menneskene? Pga frykt søker de tilflukt
i arbeid, rusmisbruk og spiseforstyrrelser. Frykt for avvisningen av seg selv
som mennesker med følelser. Vant til at alle barn blir ertet, kalt pingle, pyse eller reddhare om de gir uttrykk for frykt. Like ille som å bli kalt baby når en trengte å grine. Alle lærer fort å tøffe seg ved å utmerke seg på et eller annet vis, for å distrahere folk så de ikke angriper det følsomme.

Ved fortrengningen av frykt blir vi forkvaklede individer. Redde mens vi skjuler det
med tilflukt i tankekonstruksjoner eller i noe å konsumere. Frykt er ikke godtatt som følelse. Den skal bekjempes som om den var en drage. Man blir applaudert for om man hopper i fallskjerm ved høydeskrekk. Det forventes at man vil forsøke å hoppe fra ti meter' n for å overkomme vannskrekk.

Jesus banket på hjertedøra mi i går kveld i form av min sønns ord. Han sa: men jeg vil ikke overkomme frykten, jeg vil bare ikke gjøre det jeg er redd for. Jeg hadde aldri hørt noe lignende.
Jeg var hjernevasket og tenkte bare at ved frykt skal man forsøke å overkomme den, noe annet var utenkelig for meg. Det var også derfor jeg ble provosert når noen kom til meg med sin redsel. Jeg har ikke lært at man da skal akseptere og berolige. Jeg har kun lært at frykten skal bekjempes. Så jeg møtte de med sinne og ba de gjøre det de fryktet å gjøre, mens jeg følte et press jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle takle bedre. Jeg har ikke respektert andres redsel.

At sønnen min velger å være redd og står for det å ikke ville forsøke å overkomme frykten er noe jeg kan respektere. Jeg visste ikke at det var mulig å velge en gang! Jeg fikk virkelig noe å tenke på i natt. Og magen spant så utrolig fort. Så fort at det var helt umulig å sove. Så ba jeg til Gud: "Finnes det noe som fjerner vanskeligheter uten Gud? Lovet være Gud, Han er Gud. Alle er Hans tjenere og holder fast ved Hans bud." Om og om igjen. Da skjedde det noe (som det alltid gjør når jeg ber den bønnen). Jeg grein og grein, og grein og grein. Jeg kom bakenfor den voksne forkvaklede meg, bak spiseforstyrrelsen og all staffasjen man har som voksen, tilbake til meg selv som barn omkring min sønns alder. Jeg så hvor oppkonstruert vi voksne lager våre liv pga redsel. I frykt for avvisning. Jeg sovnet ikke før klokka var 04:00. 

Jeg har hatt to saker jeg har jobbet med i frykt. Den første var at jeg ville bevise at jeg ikke var dum som jeg ble kalt som 16-åring av en fyr som mente alle som ikke stemte Fremskrittspartiet var dumme. Sak nr 2 var å ikke være tykk, fordi da ble jeg sett på med misbilligelse og tatt avstand til av foreldrene mine. Dette har drevet meg i livet. Det er sykt. Det er trist. Det er veldig oppkonstruert.

Jeg vil være som et barn, følsomt og mottakelig. Jeg vil være som en voksen også, som står for dette barnet og kan si at det er fint som det er. Naturlig. Ikke perfekt som et blankpusset speil, men som en levende skapning. Sønnen min er min lille Jesus. Han helbreder meg med sin væren. Han viser meg vegen tilbake til Guds favn. Det er meget betydeligere enn å mestre å sparke fotball like bra som guttene som sparker fotball på fritida.

Ikke oppriktig interessert.

Å ta lett på barns følelser er svik!
Å ta lett på barns behov er svik!
Å ta lett på barns opplevelser er svik!
Å ta lett på hva barn tenker og sier er svik!
Å ta lett på barns ønsker er svik!

Gud har ikke gitt voksne retten til å behandle barn dårligere enn voksne,
ta barn mindre på alvor enn voksne, gjøre med dem som de selv vil!

I det siste har jeg møtt to voksne mennesker som faktisk forsvarer (sin) bruk av løgn, manipulasjon og tomme trusler overfor sine barn! Hva med å bry seg nok til å åpne sinnet og finne en bedre løsning? Hallo,  ko-ko!

 

Nytenkning om voksnes oppførsel angående mat til barn.

Jeg må bare dele en artikkel som er så unik, lærerik og bra.http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/naering-og-naerhet/192-spis-opp-maten-din

Prestasjonspress mot barn.

Noen foreldre er så opptatt av at barna skal prestere fordi det angivelig skal gi barnet selvtillit og mestringsfølelse. Men når presset overskygger barnets egen lyst og utforskertrang kan konsekvensen bli mindreverdighetsfølelse. Når barnet ikke oppmuntres men presses, kan det begynne å tro at det ikke er bra nok som det er. Man må støtte oppunder og oppmuntre, ikke presse de så mye at frykten overtar gleden. Jeg har sett foreldre hardnakket presse barnet sitt til å prøve å utføre noe det ikke klarer når det ikke har lyst. Jeg mener at vi ikke kan forvente at barnet har lyst til å mestre ting selv hver eneste gang det kommer til en oppgave det ikke mestrer. Akkurat som vi voksne noen ganger er for ukonsentrerte og dermed synes det er et ork å sette seg inn i noe nytt. Barnet trenger stimuli men det trenger omsorg også. Noen ganger bør voksne gjøre tjenester for barnet selv om vi vet de klarer det selv, fordi vi ønsker at barnet skal gjøre det for oss når vi er slitne e.l.

Før jeg fikk barn mediterte jeg på barneoppdragelse, og kjernepunktet jeg kom frem til var ikke det samme som jeg hadde lært. Tvert imot var det at barnet skal respekteres til fulle som et individ som kommer hit til denne verden og som vi har fått i oppgave å støtte gjennom deres egen vei. Barnets interesser, ikke våre for det, må være fokuset. Det er sant at barnet er her for å tilfredsstille verden, men barnet må selv være fri til å bestemme hvordan. Vi må la de være frie til å gå sin egen vei og fokusere på det, og ikke på at de skal tilpasses verden. Om de skal tilpasses verden blir deres liv svært ufritt og deres vilje krenket. Å finne ut hvordan de kan passe til uten å gi avkall på det autentiske må være målet.

De som synes tilpasning er det viktigste glemmer det faktum at hvert enkelt menneske kan påvirke gruppen med sin innflytelse. Og er barnet sterkt fordi det har en grunnleggende trygghet vil påvirkningskraften være stor. Og denne innflytelse, den gode innflytelse, er viktig. Å tilpasse seg det gamle mønsteret derimot er det ikke noe viktig med i det hele tatt. Barn er her for å skape en bedre verden og vi skal støtte dem uten føringer, uten egenvilje.

Jeg synes det er viktigere å lære barnet moral enn å lære det ferdigheter på grunnlag av at andre kan, og som barnet selv ikke har bedt om å lære ennå. Noen foreldre skryter av å ha lært barnet å svømme, sykle etc. De trenger rosen selv. Barnets egen vilje er kanskje undergravd. Barnet husker kanskje redselen ved foreldrenes press om prestasjoner mer enn gleden over mestring. Moral kan barnet (i hvert fall barnet jeg ser til) allerede, siden det kommer fra himmelen, men å få rom/miljø til å utfolde i er nødvendig for å utvikle dydene som må til for å oppføre seg moralsk riktig. De kan bli bevisst moral når foreldrene og lærere finner moral interessant å sette ord på og utføre. Med dyder tenker jeg da på rettferdighet, sannferdighet, omsorg, visdom osv.

Det grunnleggende for dydene er ydmykhet. Ydmykhet erverves ikke med frykt slik noen ser ut til å tro,  men ved at barnet blir behandles med ydmykhet og respekt. Noen reagerer på ordet ydmykhet, men det er fordi det av de fryktelige har blitt brukt nedverdigende midler for å skape underdanighet hos barn. Noen driver på med slikt fortsatt. Det er de som handler uten å tenke først, bare kopierer gamle mønstre som er innprentet. De prøver å oppnå respekt ved å skape frykt istedenfor å gjøre seg fortjent til det ved å være et godt og sterkt menneske. At man skal vise respekt for å få respekt gjelder selvfølgelig også barn. Barn som ikke vises respekt klarer ikke å respektere voksne. Og da får man drittunger, fulle av dritt drittsekkforeldrene har kastet i dem fordi de ikke blir respektert.

Barn uten respekt og hemmet av frykt er ikke resultatet noen ønsker med sin barneoppdragelse. Fryktskapning i barn som ikke helbredes med omsorg vil frata de rom til følelser, forståelse og respekt for sitt indre og ytre liv. Vi må gi de ordene på forskjellige følelser. Vi må snakke om våre, andres og dets følelser. Vi må være åpne om våre følelser så de kan vise samme åpenhet. Vi må stå for/ ta ansvar for egne følelser, tanker, vilje og handlinger så barnet lærer at det selv også fritt og trygt kan gjøre det. Vi må vise barnet tillit til at det vil godt så barnet blir godt. Vise det tillit til at det kan mestre uten å presse det. Presser du kroppen raskt og hardt ned i spagaten kan den knekke, men gir du den oppvarming og den tid den trenger for å komme ned vil den slappe av og gjøre det. Du trenger bare å støtte og følge med.

Å beholde barnet i himmelen.

Jeg tok meg en kveldstur i stad og følte på at jeg har vondt av sønnen min siden andre nærstående ikke strekker til. Jeg ønsker å fylle inn for mangelen om det er mulig. Jeg henvendte meg til oven og spurte om det var noe jeg kunne gjøre. Stikkordene jeg fikk var: engler (jeg forsto det som at jeg skulle gjøre han bedre kjent med dem på et vis), danse sammen med han (engleaktig som eurytmi og lyrisk jazz) og poesi (visdom, spiritualitet).

Jeg ble ganske opprømt av dette fordi det er mine interessefelt. Å støtte han i å beholde kontakten med himmelen er en viktig oppgave jeg har som mor tror jeg.

Karaktersetting i skolen.

På facebook anbefaler mange vennene sine å lese artikkelen http://www.aftenposten.no/sid/Hvorfor-er-jeg-sa-dum-7293722.html#.UiLZM9g4Uc9 og det fikk tankene mine i sving. Her er min kommentar til det:

Det er ikke bare de såkalt dumme som lider ved karaktersetting, det er også perfeksjonistene som får gode karakterer. Dette fordi de hele tiden må opprettholde sitt image "jeg er best og intelligent". Karakterer er ikke gøy for noen og tar fokus vekk fra selve stoffet man skal lære. Stoffet man kunne ha dvelt ved istedenfor overfladisk seile over med tanke på flagget i masta man hele tiden må ha oppe i selvtillit over gode karakterer. Jeg holdt meg oppe og næret meg på all den skryt jeg fikk av lærer. Det var feil fokus og jeg visste det.

Min første panikk-angst-episode kom allerede i 6 klasse da jeg plutselig sent en kveld oppdaget at jeg ikke var så godt forberedt til en muntlig skolekonkurranse som jeg trodde jeg var. Jeg løp hjem og pugget som en gal langt på natt. Å ikke være en av de tre beste ville være egodødens tap av ansikt og jeg ville miste lærerens positive oppmerksomhet. Jeg så jo hvor glad han ble over hva jeg og de andre på toppen gjorde og hvor uttrykksløs han var overfor de som sleit. De satt liksom i skyggen de. Skikkelig teit. Vi kunne alle ha lekt oss og gravd i stoffet om vi fikk la vår nysgjerrighet styre istedenfor å utelukkende bli styrt av læreren (og han styrt av andre igjen). Nysgjerrighet er sterkere enn frykt. Nysgjerrighet blåser i alt annet enn det det vil vite noe om. Den taper gjerne ansikt for sannheten. Å skape frykt i barn er det man bør fokusere på å unngå mener jeg. Hvordan ellers skape et kjærlig samfunn?

Prestasjoner vektlegges mer enn læreprosessen. Det vil si et fremtidsfokus, et resultatfokus, fremfor et tilstedeværelse. Man blir opplært til å bli stressa: "lær deg dette fortest mulig så du kan vise resultater, ypperlige prestasjoner!" Lærer må kalle frem vår entusiasme, den positive spenningen, ikke den negative spenningen. Å avdekke sannheten selv er så mye artigere enn å gjette eller bare hente fra hukommelsen robotaktig det man har fått vite av andre.

Da jeg var 14 ble jeg kjent med ei jente som overraskende kritiserte min vellykkethet. Jeg ble nysgjerrig på hva som var bedre enn mitt liv så jeg gikk inn i hennes. Med henne lærte jeg å gi faen. Det var noe jeg virkelig trengte så "uptight" som jeg var. Jeg lærte å slå fra meg. Ikke lenger bare passivt motta. Og da sluttet jeg å være opptatt av å få perfekte resultater også. Det var viktigere å hjelpe henne å bestå prøven.

Barna først, virkelig?

Det er lett at det bare blir ord. Ord man mener men ikke gjennomfører i praksis fullt ut. Ord man står for fordi det er bra men som det er så mye i veien for å utføre at det ikke blir sant i virkeligheten/praksis. Som "jeg elsker mitt barn og setter barnet mitt før alt annet". Når alt kommer til alt tviler jeg ikke på at så og si alle mener det, men i hverdagen, kan man da se dette som en realitet?

Er ditt barn bare førsteprioritet så lenge det ikke går utover deg selv?( altså at du prioriterer deg selv og ikke barnet ditt først?)
Gjør du de forandringene som skal til for å imøtekomme ditt barns behov?

Jeg tror ikke folk gjør sitt beste. De gjør det de kan. Det er noen som dessverre synes det er godt nok når det langt fra er tilfelle. Kanskje fordi hensikten var god. Mamma mener f.eks. at spydigheter er ok fordi hun tror det har en oppdragende effekt, korrigering liksom. Noen er altså så dumme at det går hardt ut over omsorgsevnen. Det er ikke godt nok, og tegn på ignoranse.

Det er deilig å tro at alle prioriterer barna. Fordi det forventes at alle prioriterer barna vil alle tro om seg selv de gjør det. Det forventes at foreldre elsker barna sine. Men det er dessverre bare ikke sant i virkeligheten.  De fleste tror de elsker selv om det er betinget kjærlighet de gjør det med. Kun de tøffeste foreldre vil innrømme det om de ikke gjør det. De tilfeller dette skjer oftest er nok i de tilfeller mor innrømmer at hun er deprimert. Jeg husker jeg fryktet fødselsdepresjon o ble lettet da jeg ikke fikk det. Men om ikke det meste (dvs alt egentlig) ansvaret om barneomsorgen lå på kvinnen, hadde det ikke vært noe å frykte, fordi da kunne hun være trygg på at barnet ble tatt godt hånd om av andre voksne.

Det er tabu at foreldre ikke lever opp til å være perfekte foreldre. Feiltak snakkes det helst ikke om. Det er en fasade på mange pga den allmenne forventning om at foreldre elsker barna sine i praksis. De som er redde for å bli dømt for ikke å leve opp til denne forventningen vil unngå å snakke om vanskeligheter og da er det umulig å hjelpe de før det kanskje blir så ille at barnevernet må inn og hjelpe. Enklere sagt så synes jeg det er trist at det offentlige må gripe inn istedenfor at venner og familie blir opplyst om problemene og kan hjelpe til. Det er sikkert ikke så svart hvitt, men jeg vil poengtere at troen og forventningen om at alt er såre vel overalt er farlig naivt.

If I had my child to raise again, Diana Loomans.

If I had my child to raise over again,

I'd finger paint more, and point the finger less.

I'd do less correcting, and more connecting.

I'd take my eyes off my watch, and watch with my eyes.

I would care to know less, and know to care more.

I'd take more hikes and fly more kites.

I'd stop playing serious, and seriously play.

I'd run through more fields, and gaze at more stars.

I'd do more hugging, and less tugging.

I would be firm less often, and affirm much more.

I'd build self-esteem first, and the house later.

I'd teach less about the love of power,

And more about the power of love.

It matters not whether my child is big or small,

From this day forth, I'll cherish it all.

 

 

Diana Loomans

Omsorgssvikt er

Killén (2004) peker på noen fellestrekk i forhold til ulike typer omsorgssvikt:

- Mangel på erkjennelse av og respekt for barnets behov
- Avvisning og/eller likegyldighet av/ovenfor barnet
- Manglende evne til å engasjere seg positivt i barnet og til å prioritere barnets behov fremfor egne
- Et sterkt og unormalt engasjement i barnet hvor barnet tillegges egenskaper det ikke har, og behandles deretter, noe som i sin tur kan føre til avvisning eller invadering av omsorgsgiverne
- Foreldrenes personlighet og samliv/livsstil som fører til at barnet lever med vedvarende bekymring for det uforutsigbare, for eksempel å bli forlatt eller å bli sendt bort.

Ordet oppdragelse er forkastelig.

I England sier de "raise kids". Det er like teit som "oppdra barn". Barn trenger ikke å dras opp som om de er avhengig av snorer som en marionettefigur for å stå oppreist, eller oppreisning ved vår hjelp. Barn trenger bare støtte og oppmuntring for å stå på egne bein.

Vi vil jo at de skal stå på egne bein. Likevel er det en god del som ikke lærer det. Kanskje nettop fordi noen tar ordet oppdragelse bokstavelig uten å være klar over det. Vi skulle hatt et annet ord som beskriver det bedre, som f.eks. barnestøtte, barneveiledning, barnecoaching, barneomsorg, barneoppmuntring eller det gammeldagse ordet barnepleie. Ingen av forslagene er fullgode synes jeg.

Det er umulig å oversette det nøytrale engelske ordet parenting til norsk. Det nærmeste man kan kommer er et ord som ikke brukes, nemlig foreldrevirksomhet. Jeg liker det ordet. Det antyder at det å være foreldre faktisk er et seriøst arbeid (med tanke på at omsorg for barn i hjem, skole og barnehage.ikke blir anerkjent på lik linje med menns arbeid utenfor hjemmet. Jeg synes det engelske ordet parenthood er kuult. Vi har ingen god erstatning for det. For på norsk heter det foreldreskap. Men hood betyr ikke skap. Hood betyr en beskyttende kappe, og det er jo faktisk passende for hva foreldre er for barn i sunne familier.

Min kamp har bestått av slakke/tynnslite og å rive av meg strengene som forsøker å styre meg. Jeg tror alle føler disse strengene i større eller mindre grad. Man kan ikke oppdras o'g bli et fritt individ.

Kjærlighetens uavhengighet.

Det finnes ikke noe slikt som en kvinne med for meget kjærlighet til andre. Har en kvinne meget kjælighet til sitt barn må hun nødvendigvis også ha denne til seg selv og andre ved behov, siden kjærligheten er uavhengig av person og kan benyttes der man selv vil sette den inn. Vil man fremelske sitt barns potensiale og tilsynelatende utelukkende er opptatt av å fremme sitt barn, betyr ikke det automatisk at dette må skje på bekostning av egen utvikling. Snarere tvert imot vil jeg si. Om hun synes det er spennende det hun gjør vil hun også høste erfaring av det, fordi hun er engasjert. 

Man får meget ut av å elske et barn. Det er en læreprosess som er givende og utviklende for hennes del også. Dessuten kan de lære av hverandre. Barn stiller spørsmål og mor stiller spørsmål ettersom de begge står overfor nye utfordringer. Mor hovedsakelig med hensyn til ivaretakelse av barnet, og barnet med hensyn til å forstå og tilpasse seg de nærmeste og de kulturene de befinner seg i.

Det er forskjell på å sette barn på en pidestall og det å oppmuntre dem til å heve bevisstheten selv.

En skulle ikke dømme en kvinne til å  ikke å være glad i seg selv bare fordi hun nesten utelukkende kun er i rollen som mor, for siden hun har kjærlighet har hun det også til seg selv den dagen hun får et kall om å ha en annen rolle i tillegg, slik at hun ikke lar den nye vei stå ubevandret.

Hvite lerret elle blanke speil?

Om du får en mindre smart fyr til å tro du er overbevist om at han er smart kan det hende han anstrenger seg litt for å leve opp til forventningen din og dermed kan din overbevisning blir en realitet. Det er kjekt å vite og benytte seg av når man vil forme barn fremfor å dra de opp etter øra.:) Vi har et større potensiale enn de fleste er klar over, og en tro som på langt nær står i forhold til det.

Rart at ordet fremelske har eksistert side om side med skolevesenets oppfatning av at barn er som et lerret (flatt) som trenger å fylles med tilsvarende overfladisk kunnskap. Barn blir dermed opplært til å bli like overfladiske og materialistiske som lerretet de oppfattes som.

Barn er fordelaktig blankere enn mennesker som har fylt sinnet med masse unyttig kunnskap de ikke har ryddet bort slik at de kan få ny kunnskap upåvirket av den som er der fra før. Bevisstheten er blank, ikke lerrethvitt. Bevisstheten kan lignes med et speil som viser hvilke inntrykk man kan ta til seg fra den indre, ytre, nedrige eller øvre verden, alt ettersom hvor barnet velger å fokusere sin oppmerksomhet. Speilet står liksom mellom verdenene.

Barn er ikke så avhengige av lærere som lærere kanskje liker å tro. Å dele av sin kunnskap uten et ønske om å penetrere mottaker med det, er mye mer effektivt enn å belære.

Min sønn er min største læremester. Han kan si noe overmenneskelig smart til tider, og at han har tilgang til stor visdom skyldes bl.a at jeg har formidlet at jeg tror han kan oppfatte sannhet fra oven. Jeg tror det er mindre sjanse for at et barn åpner kronechakraet sitt når foreldrene ikke er åpne for og om at det finnes noe høyere.

Er det noe som pirrer et barns nysgjerrighet er det det, for de fysiske øyne, usynlige. Det setter igang, ikke bare fantasien, men også en kreativitet som trekker til seg forestillinger av ekte sannhetsverdi, fordi de er nysgjerrige på hva som er der.