Hvite lerret elle blanke speil?

Om du får en mindre smart fyr til å tro du er overbevist om at han er smart kan det hende han anstrenger seg litt for å leve opp til forventningen din og dermed kan din overbevisning blir en realitet. Det er kjekt å vite og benytte seg av når man vil forme barn fremfor å dra de opp etter øra.:) Vi har et større potensiale enn de fleste er klar over, og en tro som på langt nær står i forhold til det.

Rart at ordet fremelske har eksistert side om side med skolevesenets oppfatning av at barn er som et lerret (flatt) som trenger å fylles med tilsvarende overfladisk kunnskap. Barn blir dermed opplært til å bli like overfladiske og materialistiske som lerretet de oppfattes som.

Barn er fordelaktig blankere enn mennesker som har fylt sinnet med masse unyttig kunnskap de ikke har ryddet bort slik at de kan få ny kunnskap upåvirket av den som er der fra før. Bevisstheten er blank, ikke lerrethvitt. Bevisstheten kan lignes med et speil som viser hvilke inntrykk man kan ta til seg fra den indre, ytre, nedrige eller øvre verden, alt ettersom hvor barnet velger å fokusere sin oppmerksomhet. Speilet står liksom mellom verdenene.

Barn er ikke så avhengige av lærere som lærere kanskje liker å tro. Å dele av sin kunnskap uten et ønske om å penetrere mottaker med det, er mye mer effektivt enn å belære.

Min sønn er min største læremester. Han kan si noe overmenneskelig smart til tider, og at han har tilgang til stor visdom skyldes bl.a at jeg har formidlet at jeg tror han kan oppfatte sannhet fra oven. Jeg tror det er mindre sjanse for at et barn åpner kronechakraet sitt når foreldrene ikke er åpne for og om at det finnes noe høyere.

Er det noe som pirrer et barns nysgjerrighet er det det, for de fysiske øyne, usynlige. Det setter igang, ikke bare fantasien, men også en kreativitet som trekker til seg forestillinger av ekte sannhetsverdi, fordi de er nysgjerrige på hva som er der.