Jeg tror en løsning på følelsen av å være splittet mellom egoet og ens sanne selv er å minne seg selv på hvorfor i huleste vi er her
på jorda. Er vi her for å la oss tråkke ned av de som har blitt tråkka
ned eller er vi her for å vise at det finnes et alternativ til krig? At
vi identifiserer oss med det storsinnede mennesket og ikke det smålige som
er forskremt og fortapt, forvillet i denne mørke verden. Vi må huske vi
tilhører en annen verden rett og slett.
Jeg tror ikke det er mulig å velge begge deler, vi er enten smålige eller storsinnede, fordi vi kan ikke stå på to steder på samme tid. Men at vi hopper fram og tilbake, ja, det er mulig. Forhåpentligvis er vi med tiden mer og mer storsinnet. Vi kan være i det store og se ned på det lille og ha frihet til å velge, men vi kan ikke stå i det lille og se det store og ha frihet til å velge. I det lille er det for liten plass til det.
Sønnen min ble glad da han skjønte hva jeg mente da jeg sa at ingen ler av han, men det han gjør eller sier. Fordi han ikke er kroppen andre kan se og reagere på, men at han er usynlig. Derfor kan ingen le av han. Han er ikke noe å le av, det er umulig, men alt ved han er mulig å le av, bli sint av, eller hva som helst annet et menneske føler og vil uttrykke.
Det å ta ting personlig derimot ansees som umodent osv, bla bla, men om vi ikke tar ting til oss vil vi ikke få en følelsesmessig forståelse av godt og ondt. Så vi trenger begge perspektiv, det høye som ikke kan vippes av pinnen og det barnslige som påvirkes av verden. Vi kan slutte å tro det er pga oss selv andre reagerer, men å slutte å føle på det andre uttrykker er å gå for langt.
Babyer er ett med Gud i begynnelsen. Når de utvikles rives de ut av symbiosen og danner et ego. Det er jo kroppslig først og fremst. Babyer tror alt det fysiske er ett, noe som jo er sant også, men de trenger jo å bli bevisst at det er noe høyere enn ting. De erfarer skillet fysisk f.eks ved at babyen biter mammaen i fingeren og merker ingen smerte, men biter han i egen finger gjør han det. Kroppen er illusorisk fordi den ikke varer. Den er som tanker og følelser inn og ut av vår bevissthet.
Det er bedre å ta igjen enn å være feig. Det er et nødvendig steg før man tør å stå i freden inni seg uten å ta igjen. Kjærligheten gjør en usårbar som et skjold av energi, mens frykt trekker alt vondt inn som i et åpent sort gap.
Jeg tror ikke det er mulig å velge begge deler, vi er enten smålige eller storsinnede, fordi vi kan ikke stå på to steder på samme tid. Men at vi hopper fram og tilbake, ja, det er mulig. Forhåpentligvis er vi med tiden mer og mer storsinnet. Vi kan være i det store og se ned på det lille og ha frihet til å velge, men vi kan ikke stå i det lille og se det store og ha frihet til å velge. I det lille er det for liten plass til det.
Sønnen min ble glad da han skjønte hva jeg mente da jeg sa at ingen ler av han, men det han gjør eller sier. Fordi han ikke er kroppen andre kan se og reagere på, men at han er usynlig. Derfor kan ingen le av han. Han er ikke noe å le av, det er umulig, men alt ved han er mulig å le av, bli sint av, eller hva som helst annet et menneske føler og vil uttrykke.
Det å ta ting personlig derimot ansees som umodent osv, bla bla, men om vi ikke tar ting til oss vil vi ikke få en følelsesmessig forståelse av godt og ondt. Så vi trenger begge perspektiv, det høye som ikke kan vippes av pinnen og det barnslige som påvirkes av verden. Vi kan slutte å tro det er pga oss selv andre reagerer, men å slutte å føle på det andre uttrykker er å gå for langt.
Babyer er ett med Gud i begynnelsen. Når de utvikles rives de ut av symbiosen og danner et ego. Det er jo kroppslig først og fremst. Babyer tror alt det fysiske er ett, noe som jo er sant også, men de trenger jo å bli bevisst at det er noe høyere enn ting. De erfarer skillet fysisk f.eks ved at babyen biter mammaen i fingeren og merker ingen smerte, men biter han i egen finger gjør han det. Kroppen er illusorisk fordi den ikke varer. Den er som tanker og følelser inn og ut av vår bevissthet.
Det er bedre å ta igjen enn å være feig. Det er et nødvendig steg før man tør å stå i freden inni seg uten å ta igjen. Kjærligheten gjør en usårbar som et skjold av energi, mens frykt trekker alt vondt inn som i et åpent sort gap.
