02 januar 2015

Kontroll og hjelpeløshet.

Jeg har tidligere vært redd (hatt angst) for å miste kontrollen og føle meg hjelpeløs sammen med fremmede mennesker og menneskemengder. Redd følelser skal overvelde meg så jeg mister maska og på vakt - holdningen mot andres eventuelle angrep. Så en dag skjer det selvfølgelig (for Gud vil jo gjøre meg fryktløs!): Når jeg føler meg helt maktesløs og uttrykker følelser fritt sammen med flere fremmede innser jeg at jeg aldri har hatt mer makt over de rundt meg som da. Det motsatte av hva jeg hadde fryktet. (At de skulle angripe verbalt eller fysisk) I virkeligheten ble de særdeles passivisert.

Og jeg har fryktet at andre skal ta kontroll over meg om jeg mister den. Når jeg tilsynelatende ikke har kontroll har jeg mest kontroll. Når jeg av maskefolket blir kalt emosjonelt ustabil er jeg på det tryggeste, for da merker jeg mer av tryggheten i meg og det som er stabilt omhyller meg. Da reagerer jeg ikke på hva folk rundt meg tenker og føler, noe jeg ellers for ofte gjør når jeg tilsynelatende er stabil. For en deilig tilstand å være i når en rommer alt, fordi man aksepterer alt og tvinger ingenting! Hva skal man med stabilitet når man kan fly?


Jeg har skjønt at de som kritiserer meg for de følelser jeg uttrykker gjør det fordi de mangler medfølelse og empati. Siden de ikke ser sin mangel blir mine følelser feil for dem i stedet.
Jeg hadde en spesiell opplevelse på legevakta for noen uker siden. Jeg opplevde at egoet liksom døde et langt øyeblikk. Det ble svart for meg i den stunden. Det skjedde da jeg gav opp viljen min da tålmodigheten min tok slutt og jeg gav opp å kjempe. Fysisk ble jeg helt slapp da, jeg så det da det svarte øyeblikket var over, at jeg var i ferd med å synke sammen fysisk. Etter det var jeg mer som et barn på den måten at jeg ikke lenger hadde kontroll over hvordan jeg ville påvirke situasjonen ved først å tenke, men hadde kontroll (i form av påvirkningskraft) over situasjonen naturlig ved å gi spontant uttrykk for hva jeg tenkte og følte. Fullstendig nærværende uten hodet i veien. Jeg kunne tenke, men jeg var helt uhemmet. Å miste kontrollen blant fremmede er noe jeg bestandig har fryktet og fått angst pga, så jeg visste det måtte komme en gang til siden jeg ennå ikke hadde gått opp for meg at det er ufarlig. Endelig er jeg ikke redd for det mer. På vei til legevakta var jeg også ego-død fordi jeg hadde panikk. Selv om jeg merket at visse personer var avvisende mot meg da jeg beklagde meg over alt blodet, gjorde det meg ikke noe. Jeg var i en sfære som gav meg trygghet. Den var tettere enn den vanlige luften er.

A-spot

I searched for information about the A-spot and I found this: When highly aroused, the uterus lifts up and exposes a tiny space behind the c...