På facebook anbefaler mange vennene sine å lese artikkelen
http://www.aftenposten.no/sid/Hvorfor-er-jeg-sa-dum-7293722.html#.UiLZM9g4Uc9 og det fikk tankene mine i sving. Her er min kommentar til det:
Det er ikke bare de såkalt dumme som lider ved karaktersetting, det er også perfeksjonistene som får gode karakterer. Dette fordi de hele tiden må opprettholde sitt image "jeg er best og intelligent". Karakterer er ikke gøy for noen og tar fokus vekk fra selve stoffet man skal lære. Stoffet man kunne ha dvelt ved istedenfor overfladisk seile over med tanke på flagget i masta man hele tiden må ha oppe i selvtillit over gode karakterer. Jeg holdt meg oppe og næret meg på all den skryt jeg fikk av lærer. Det var feil fokus og jeg visste det.
Min første panikk-angst-episode kom allerede i 6 klasse da jeg plutselig sent en kveld oppdaget at jeg ikke var så godt forberedt til en muntlig skolekonkurranse som jeg trodde jeg var. Jeg løp hjem og pugget som en gal langt på natt. Å ikke være en av de tre beste ville være egodødens tap av ansikt og jeg ville miste lærerens positive oppmerksomhet. Jeg så jo hvor glad han ble over hva jeg og de andre på toppen gjorde og hvor uttrykksløs han var overfor de som sleit. De satt liksom i skyggen de. Skikkelig teit. Vi kunne alle ha lekt oss og gravd i stoffet om vi fikk la vår nysgjerrighet styre istedenfor å utelukkende bli styrt av læreren (og han styrt av andre igjen). Nysgjerrighet er sterkere enn frykt. Nysgjerrighet blåser i alt annet enn det det vil vite noe om. Den taper gjerne ansikt for sannheten. Å skape frykt i barn er det man bør fokusere på å unngå mener jeg. Hvordan ellers skape et kjærlig samfunn?
Prestasjoner vektlegges mer enn læreprosessen. Det vil si et fremtidsfokus, et resultatfokus, fremfor et tilstedeværelse. Man blir opplært til å bli stressa: "lær deg dette fortest mulig så du kan vise resultater, ypperlige prestasjoner!" Lærer må kalle frem vår entusiasme, den positive spenningen, ikke den negative spenningen. Å avdekke sannheten selv er så mye artigere enn å gjette eller bare hente fra hukommelsen robotaktig det man har fått vite av andre.
Da jeg var 14 ble jeg kjent med ei jente som overraskende kritiserte min vellykkethet. Jeg ble nysgjerrig på hva som var bedre enn mitt liv så jeg gikk inn i hennes. Med henne lærte jeg å gi faen. Det var noe jeg virkelig trengte så "uptight" som jeg var. Jeg lærte å slå fra meg. Ikke lenger bare passivt motta. Og da sluttet jeg å være opptatt av å få perfekte resultater også. Det var viktigere å hjelpe henne å bestå prøven.
