Nye langdistanseforhold

Han får meg dypere enn andre. Han sier han ser et lys i meg, men det er jeg som får se i mørket nå som jeg kjenner han. Om han ser noe i seg pga meg, vet ikke jeg. Først forklarte jeg mitt plutselige alvor og fokus på vonde ting med at jeg levde ut hans skyggeside, siden han var så positiv, men nå skjønner jeg at det er lyset hans som opplyser mitt mørke.

Det er vel akkurat det vi mennesker (skal) gjør(e) for hverandre! Jeg har ikke tenkt på det før. På innsiden viser Gud oss vårt sanne guddommelige selv, og på utsiden viser og frembringer mennesker det verste og usanne av oss selv. Ikke rart jeg har unngått mennesker! Men uten de blir man ikke klar over de småligheter man trenger å fjerne og erstatte med noe rent.  (Kanskje jeg har flere enn de fleste som ikke har isolert seg så mye? )Vi skulle ikke identifisere oss med smålighetene eller være redd for å tro andre identifiserer oss med de om de vises. Likevel er jeg redd for å bli avvist når den jeg bryr meg om og ønsker i livet mitt får se de smålighetene jeg fortsatt har. Vi må likevel tørre å stå bak de smålige tendensene vi har for i det hele tatt erstatte de.

Det er tøft å være i begynnelsen av et kjærlighetsforhold. Særlig et langdistanseforhold. Jeg blir usikker på den andres følelser når det går lang tid uten kontakt. Jeg trenger jevnlige bekreftelser på at partneren min bryr seg for at kjærlighetsgnisten i meg opprettholdes. Lampa mi trenger olje for å brenne. Jeg blir også usikker når jeg ikke vet når vi møtes neste gang. Og jeg tør ikke vise at jeg trenger kjærlighet fordi jeg regner ikke med at han har kjærlighet for meg, og jeg tør ikke vise kjærlighet fordi jeg vet ikke om den betyr noe for han.

Forholdet jeg har nå ser destruktivt ut på utsiden, men jeg vokser av det.

Det fra låta "Issues" jeg har skrevet her beskriver det jeg tenker om meg og mitt nye forhold:

Yeah, I got issues 

but we got the kind of love
It takes to solve 'em

Yeah, I got issues
And one of them is how bad I need you

For å elske

For å være allkjærlig og uselvisk skal jeg ikke tro jeg må heve meg over meg selv. Nei, jeg skal kjenne min lyst til å elske. Sånn forhindres selvutslettelse også. Jeg skal være jordnær, nærværende, i kontakt med følelsene mine. Det er det skumle, og fordi det er skummelt elsker jeg ikke. Så lenge jeg skyr andre for å unngå å vise følelsene mine, hvem jeg er, vil jeg ikke kunne elske.

Å elske innebærer muligheten for avvisning. For å tørre å elske må jeg derfor kunne støtte meg selv ved å akseptere alt jeg består av.

Jeg er redd for å vise kjærlighet, redd den ikke betyr noe for mottakeren.

Og for å motta kjærlighet må jeg tørre å gi uttrykk for at jeg trenger kjærlighet. Formidle at jeg blir svak, forvirret, usikker og maktesløs uten. Det er kjempevanskelig, synes jeg. Jeg vil heller late som jeg ikke trenger noe og ønske det var sant. Jeg har vært i kamp mot mitt eget kjærlighetsbehov hele livet.

Jeg er her i verden for å lære å elske. (Det er slik dydene utvikles og frykt overvinnes.) Grunnen til at jeg ikke elsker skyldes i grunn ikke mangel på vilje eller latskap slik jeg har trodd, men frykt og sekundært muligens også gammelt sinne og sorg.

Jeg har hatt lyst til å bli et bedre menneske svært lenge, men opplever ofte å stå stille. Det er når jeg er mye alene. Glemmer at det er innerst inne vi er gode, og at det er de ytre, destruktive, lagene som må skrelles vekk. Er man heldig har man et nært forhold med noen som tør å være ærlig med en. Som tør å si i fra når en har gått over streken og ikke forlater deg fordi du ikke er allerede er perfekt.

Selv om jeg vet om mine ikke-gode tendenser, er det først når noen gjør meg klar over at de er plagsomme at jeg selv oppfatter de som uønskede.

Jeg avviste forresten nylig mamma fordi hun er frekk ved å kreve oppmerksomhet, invadere og ikke fjerne seg fra meg,  selv om jeg sier jeg ikke vil høre og forsvarer meg ved å kalle henne idiot. Nå ser jeg at jeg ikke er så ulik. Ikke rart jeg misliker henne da.