Han får meg dypere enn andre. Han sier han ser et lys i meg, men det er jeg som får se i mørket nå som jeg kjenner han. Om han ser noe i seg pga meg, vet ikke jeg. Først forklarte jeg mitt plutselige alvor og fokus på vonde ting med at jeg levde ut hans skyggeside, siden han var så positiv, men nå skjønner jeg at det er lyset hans som opplyser mitt mørke.
Det er vel akkurat det vi mennesker (skal) gjør(e) for hverandre! Jeg har ikke tenkt på det før. På innsiden viser Gud oss vårt sanne guddommelige selv, og på utsiden viser og frembringer mennesker det verste og usanne av oss selv. Ikke rart jeg har unngått mennesker! Men uten de blir man ikke klar over de småligheter man trenger å fjerne og erstatte med noe rent. (Kanskje jeg har flere enn de fleste som ikke har isolert seg så mye? )Vi skulle ikke identifisere oss med smålighetene eller være redd for å tro andre identifiserer oss med de om de vises. Likevel er jeg redd for å bli avvist når den jeg bryr meg om og ønsker i livet mitt får se de smålighetene jeg fortsatt har. Vi må likevel tørre å stå bak de smålige tendensene vi har for i det hele tatt erstatte de.
Det er tøft å være i begynnelsen av et kjærlighetsforhold. Særlig et langdistanseforhold. Jeg blir usikker på den andres følelser når det går lang tid uten kontakt. Jeg trenger jevnlige bekreftelser på at partneren min bryr seg for at kjærlighetsgnisten i meg opprettholdes. Lampa mi trenger olje for å brenne. Jeg blir også usikker når jeg ikke vet når vi møtes neste gang. Og jeg tør ikke vise at jeg trenger kjærlighet fordi jeg regner ikke med at han har kjærlighet for meg, og jeg tør ikke vise kjærlighet fordi jeg vet ikke om den betyr noe for han.
Forholdet jeg har nå ser destruktivt ut på utsiden, men jeg vokser av det.
Det fra låta "Issues" jeg har skrevet her beskriver det jeg tenker om meg og mitt nye forhold:
Det er vel akkurat det vi mennesker (skal) gjør(e) for hverandre! Jeg har ikke tenkt på det før. På innsiden viser Gud oss vårt sanne guddommelige selv, og på utsiden viser og frembringer mennesker det verste og usanne av oss selv. Ikke rart jeg har unngått mennesker! Men uten de blir man ikke klar over de småligheter man trenger å fjerne og erstatte med noe rent. (Kanskje jeg har flere enn de fleste som ikke har isolert seg så mye? )Vi skulle ikke identifisere oss med smålighetene eller være redd for å tro andre identifiserer oss med de om de vises. Likevel er jeg redd for å bli avvist når den jeg bryr meg om og ønsker i livet mitt får se de smålighetene jeg fortsatt har. Vi må likevel tørre å stå bak de smålige tendensene vi har for i det hele tatt erstatte de.
Det er tøft å være i begynnelsen av et kjærlighetsforhold. Særlig et langdistanseforhold. Jeg blir usikker på den andres følelser når det går lang tid uten kontakt. Jeg trenger jevnlige bekreftelser på at partneren min bryr seg for at kjærlighetsgnisten i meg opprettholdes. Lampa mi trenger olje for å brenne. Jeg blir også usikker når jeg ikke vet når vi møtes neste gang. Og jeg tør ikke vise at jeg trenger kjærlighet fordi jeg regner ikke med at han har kjærlighet for meg, og jeg tør ikke vise kjærlighet fordi jeg vet ikke om den betyr noe for han.
Forholdet jeg har nå ser destruktivt ut på utsiden, men jeg vokser av det.
Det fra låta "Issues" jeg har skrevet her beskriver det jeg tenker om meg og mitt nye forhold:
Yeah, I got issues
but we got the kind of love
It takes to solve 'em
It takes to solve 'em
Yeah, I got issues
And one of them is how bad I need you
And one of them is how bad I need you
