Å gjøre galt.

Noen ganger gjør jeg ikke så godt jeg kan. Noen ganger velger jeg heller noe ondt for å sjekke hvordan det virker og for å bli klar over om det føles rett eller galt,  for å få bekreftet at det er søppel, for så å hive det. Noen ganger kommer søpla uhemmet, da er det oppgulp av søppel hivd på meg fra mine foreldre . Andre ganger kommer den ut med min tillatelse.

Eneste jeg får dårlig samvittighet for angående oppførsel som har effekt på andre er når jeg vet jeg sier noe som jeg vet kan såre. Utenom det kan jeg ikke huske å ha bedt Gud og det sårede menneske om tilgivelse for noe. Det er gammelt skrap som kommer; noe jeg har hørt fra mine foreldre og som såret meg og som er prentet inn som et kastemerke. Å bli bevisst at det er galt fordi det såret meg har ikke vært tilstrekkelig for å bli kvitt det og bryte mønsteret. Når jeg tar det ut på min sønn, bevisst på at det sårer, men uten kontroll på tunga (uten å ville såre egentlig ),da skjer det en større bevisstgjøring enn når jeg bare er lei meg for det som har skjedd meg. Da tror jeg kastemerket blir borte i bevisstgjøringen.

Man kan si jeg da viderefører og ikke har gjort jobben med å bryte mønsteret, men jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror jeg bryter mønsteret når jeg har en klarhet/bevissthet over det jeg sier ubevisst, og fordi jeg etterpå går til sønnen min og viser hvor lei meg jeg er for det jeg sa, sier at jeg ikke mente det, trøster osv. Noe som ikke skjedde da jeg fikk høre det av mine foreldre. Om jeg ikke fikk noe unnskyld kan det tolkes som om jeg fortjente det og at det derfor prentet seg inn?

Kanskje jeg tar feil, og at det vil bringes videre, men jeg har ihvertfall funnet ut at det holder ikke å bare skjønne på egen kropp at noe gjør vondt og er urett, jeg må kjenne det i medfølelsen med andre også.

Om "man gjør så godt man kan alltid" er sann må den gjelde på alle områder for å være gyldig. Man kan si man gjør så godt man kan alltid, men at forutsetningene ikke alltid er gode.