Å skuffe andre.

Jeg trenger skriveterapi for å finne ut av det å skuffe andre, så her følger en tanke-rekke. Jeg føler meg nedtynget om noen blir skuffet og legger skyld på meg for at de ikke får det de forventet eller ønsket. Bør jeg tenke at de selv må ta ansvar for sin skuffelse og riste av meg børen som legges på meg, eller fortjener jeg den? Jeg er lett å manipulere til å tro jeg er en egoist som sier nei eller på annen måte ikke underlegger meg en annens vilje.

Hvordan kan man vite når man er det og ikke? Eller er det ikke kamp mellom to egoer, to viljer sånn at egentlig er begge egoister? Eller, nei det er den som ikke tar hensyn som er egoist. Jeg tar hensyn men sier ikke ja når jeg ikke vil. Den som tror at jeg er egoistisk speiler sin egen hensynsmangel/egoisme, tror jeg.

Jeg er oppvokst uten å kunne være trygg på at jeg blir tatt hensyn til og merker det fortsatt. Men jeg kan ikke forvente at noen tar hensyn og sier ok, glem det om jeg sier at jammen bla-bla. Jeg må selv ta hensyn til meg og si nei. Og så er andre frie til dømme meg om de vil. Men det er skuffende å bli dømt når andre blir skuffet.:)

Jeg mener man ikke har noen rett til å straffe med kjeft eller annen gjengjeldelse bare fordi man blir skuffet. Det sier i hvert fall englene til meg.

Jeg har mang en gang blitt usikker når jeg føler behov for å si nei og vet konsekvensen kan bli en form for straff. Jeg kan lure på om jeg er gjerrig, ond, slem, egoistisk..... Min samvittighetsfullhet kan utnyttes, men jeg vil ikke basere en beslutning på en antakelse. Noen som kjenner seg igjen i denne usikkerheten? Noen som blir usikre på om det er ok å følge sin følelse? Man kan jo lure på om det er basert på rett grunnlag når man sier nei når man ikke føler for noe. Men en beslutning er jo aldri kun basert på en følelse. Det man føler for er basert på tanker om saken. Så det er disse tankene man må bli sikre på for å unngå usikkerhet.

Om noen ikke har respekt / overbærenhet / empati med meg og ikke viser forståelse for mitt nei er det deres mangel og smålighet, ikke min. Jeg tror dette er et tema som stadig dukker opp fordi jeg trenger å bli mer stødig  og derfor utsettes for hensynsløshet. Jeg husker fra mitt andre kjæresteforhold hvordan han stadig sa: men om du sier nei går det utover meg. Er det da rett å si nei? Er vi ikke like mye verdt kanskje? Jeg fikk lignende problemstilling omtrent daglig. Jeg ble kalt egoist fordi han ikke fikk det som han ville bestandig. Og han ble vill av sinne en gang jeg sa "jeg vil" fordi det skulle hete "vi" nå som jeg var i et forhold. Men "vi" betydde som regel "han". Han ville ikke stå for at han ville fremme egen vilje så han dekket seg bak ord som "vi" og "forholdet". Nok om det. Puh! Kjedelige greier.

Man er selv ansvarlig for å dekke egne behov, ta hensyn til sine følelser, følge sin vilje og ta konsekvensene av sine handlinger. Å tvinge byrden på andre er det som er urettferdig, ikke det å si nei om det ikke passer.

Å skylegge seg selv

Mamma er jeg sky? spurte sønnen min i går.
Nei, vennen min. Du er bare litt sjenert, svarte jeg.
Den som er sky vil unngå mennesker. Det vil ikke du.
De setter liksom opp en sky mellom seg og andre.

I natt kom konsekvensen av å ha fått spørsmålet:
Den som er sky har blitt avskydd
og er redd det skal skje påny.
Lukker seg inne
for ute blant menneskene
er hun vant til å ikke bli tatt imot
og heller bli fylt med skrot.

Når man skylegger seg selv
gjør man som de som går med skylapper;
unngår å se andre og vil at andre skal unngå å se en selv.