Tanker som kom etter at jeg lurte i natt:
Det som river ned må til for at gjenoppbygging skal skje, en gjenoppbygging som gir et enda bedre resultat enn det foregående.
Se på hver generasjon hvordan avkommet vokser foreldrene over hodet, og perfeksjonerer slekten. Når vi river ned og bygger opp kan vi gjøre et bedre arbeid enn forrige gang fordi vi kjenner til feiltakene vi gjorde og kan lete etter nye og forbedrede løsninger.
Så har vi de oppløsende kreftene, de som er substansløse og uformålstjenlige. Som holder oss uvirksomme og drømmende. Romantisk kjærlighet som ikke er annet enn idealisering. Disse kreftene oppløser det forstenende og gir en følelse av noe høyere.
Til sist har vi de forstenende krefter som gjør oss til materialister, overfladiske og åndsløse. Dette er den nødvendige tyngden som må til for å bringe idealene ut i virksomhet.
De siste to må man ha i balanse.
Da jeg tenkte på det to dager tidligere tenkte jeg at grunnen var at det onde er til for at vi skal avskrekkes og finne motsatsen og oppføre oss som den. Ved å erfare urettferdighet opplever vi en motstand og vil finne rettferdighet. Det samme skjer ved falskhet, undertrykking osv.
Og idag tenkte jeg at det er nivåer av utvikling for at de som står like over oss og som nylig har forlatt den fallgruben vi er i kan hjelpe oss ut av den med sin nye erkjennelse. Vi kan alltid finne noen som er i lavere sinnstemning enn oss også, og vekkes ved synet av at de har det verre enn oss til å hjelpe. Slik blir vi en levende organisme som står i tett forbindelse og drar hverandre oppover.
Og ingen drar oss ned, det er vi som blir med ned på lavere nivåer, fordi vi ikke ble avskrekket av det onde og tok avstand til det, ennå ikke overbevist om hva sannheten vedrørende situasjonen er, men da lærer vi ihvertfall at det ikke er sant på kroppen når vi kjenner hvor vondt og fryktsomt det er der nede.
Det som river ned må til for at gjenoppbygging skal skje, en gjenoppbygging som gir et enda bedre resultat enn det foregående.
Se på hver generasjon hvordan avkommet vokser foreldrene over hodet, og perfeksjonerer slekten. Når vi river ned og bygger opp kan vi gjøre et bedre arbeid enn forrige gang fordi vi kjenner til feiltakene vi gjorde og kan lete etter nye og forbedrede løsninger.
Så har vi de oppløsende kreftene, de som er substansløse og uformålstjenlige. Som holder oss uvirksomme og drømmende. Romantisk kjærlighet som ikke er annet enn idealisering. Disse kreftene oppløser det forstenende og gir en følelse av noe høyere.
Til sist har vi de forstenende krefter som gjør oss til materialister, overfladiske og åndsløse. Dette er den nødvendige tyngden som må til for å bringe idealene ut i virksomhet.
De siste to må man ha i balanse.
Da jeg tenkte på det to dager tidligere tenkte jeg at grunnen var at det onde er til for at vi skal avskrekkes og finne motsatsen og oppføre oss som den. Ved å erfare urettferdighet opplever vi en motstand og vil finne rettferdighet. Det samme skjer ved falskhet, undertrykking osv.
Og idag tenkte jeg at det er nivåer av utvikling for at de som står like over oss og som nylig har forlatt den fallgruben vi er i kan hjelpe oss ut av den med sin nye erkjennelse. Vi kan alltid finne noen som er i lavere sinnstemning enn oss også, og vekkes ved synet av at de har det verre enn oss til å hjelpe. Slik blir vi en levende organisme som står i tett forbindelse og drar hverandre oppover.
Og ingen drar oss ned, det er vi som blir med ned på lavere nivåer, fordi vi ikke ble avskrekket av det onde og tok avstand til det, ennå ikke overbevist om hva sannheten vedrørende situasjonen er, men da lærer vi ihvertfall at det ikke er sant på kroppen når vi kjenner hvor vondt og fryktsomt det er der nede.
