Å dømme

Å dømme en handling er ok. Å dømme et menneske er galt. Å dømme en følelse, en vilje, verdier og tanker er galskap siden de ikke kan forhindres i å eksistere. Å dømme det som skjer inni og utenfor er idioti fordi det som har skjedd kan man ikke forandre. Man kan bare velge mellomm å godta det som skjer i troen på at det gode står bak, eller ikke akseptere, hate og dra seg selv og andre ned i grøfta.

Man kan saktens dømme og være tolerant samtidig også. Kalle noe "stolthet" f.eks i hodet men være overbærende nok til ikke å gidde å reagere på det og ville forandre den andre med kritikk eller annet. Vi kan dømme, men ikke med hardt sinn og sterk vilje m.a.o. Vi kan dømme med humor og godvilje.

Perfeksjonisme og menneskeliggjøring av det spirituelle

Perfeksjonisme har ikke noe med åndelighet å gjøre. Jeg har vært plaget av det, og Guds engler på sin side har omtrent ledd av ideen om å dømme noen for noe som helst. "Hva mener du, Gud?" spurte jeg, etter å selv ha dømt meg selv som udugelig. "Elsk din skjebne" var svaret. Og jeg skjønte at mitt liv var slik det var fordi Gud hadde ordnet det slik. Det var altså helt iorden slik det var. For en lettelse! Gud ser ikke ned på meg og anser meg for å være et dårlig menneske selv om jeg jobber mest med den indre verden. Han ønsker at jeg skal gjøre det. Og idag minnet min kjære venninne meg om at vi skulle fokusere på de evner vi faktisk har og bruke de og være takknemlig for det, uten krav om å være mer enn man er. Gud forventer ikke det umulige. Gud ser hvilke hindre vi har. Hvorfor skulle Han forvente noe som ikke er realistisk å få til? Men straks vi ber om noe fra oven er de på pletten straks fordi de ønsker at vi skal bli mer og mer opplyste.

Lignelsen om treet med de modne frukter handler ikke om at vi skal avle frem prestasjoner, men dyder. Og det krever indre arbeid. Et arbeid altså Gud støtter og hjelper til med hele tiden om Han får tillatelse.