Motvilje

Jeg har i det siste lagt merke til at jeg irriterer meg over ting som kommer i vegen; problemer eller oppgaver som må løses. Men etter at det som er i vegen blir fjernet, oppstår en større frihet enn den jeg hadde før noe kom i vegen. Det gav Gud meg en forståelse av ikveld.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan være så lat at jeg føler motvilje hver gang det kreves noe av meg. Jeg vil vel bestemme selv hva jeg skal ta tak i og jeg foretrekker å ta tak i spørsmål:) . Men i denne betraktning av min egen motvilje så jeg altså at det Gud legger i vegen for meg er til for min og andres frelse og noe jeg derfor kan ta tak i med åpne armer og åpent sinn. Jeg hadde glemt, og ikke virkelig innsett, at Gud står bak alt som skjer. Brått er jeg takknemlig istedenfor irritert:) Det er altså at jeg er så egen som er problemet, ikke de oppgaver jeg får av Gud å løse.

Problemer kan man egentlig betrakte som oppgaver å løse istedenfor å oppleves som negativt. Om det i samfunnet vårt og i oss selv er rom (aksept) for å løse indre konflikter på lik linje med ytre problemer, og at det ikke var en ytre tid vi måtte følge først og fremst, men i like stor grad vår indre tid (eget tempo), så hadde det ikke blitt så negativt med problemer. En annen faktor som er svært avgjørende for om problemer oppfattes som negativt eller ikke er hvor mye andre er villige til å hjelpe en.

Om vi ikke hatt noe å løse opp ville livet vært fryktelig kjedelig. :)