Vi er ikke opplært til å tjene Gud, og derav kommer galskapen: Det er en galskap å ikke kunne glemme seg selv (noe man ikke tør i farlige omgivelser som barn) og det å sette egne behov foran andres, noe man dessverre gjør for å beskytte seg i møte med ondskap/ hensynsløs egoisme. Barn er født gode; de kan glemme seg selv og de voksne kan "hente ut" det gode i dem om de bare har tro på at det finnes der. Barn er gullgruver. Om voksne kun tror det er gråstein der inne vil barnet ikke komme fram med annet heller. Foreldre kan velge å betrakte sønnen sin som Jesusbarnet. Barn er selvsagt heller ikke som blanke lerret. Hvordan kan de komme på spørsmål om de er blanke lerret? Spørsmålene er linket til svarene de allerede har inne i seg.
Vi har ikke rett til å tvinge barn til det det ikke vil. Om vi har det som prinsipp må vi bruke vår kreativitet og empatiske evne for å finne løsninger i hverdagen. Gud gir oss altså mulighet til å utvikle oss,om vi vil. Om vi ikke vil ta hensyn til barnet og heller tvinge gjennom vår vilje går vi glipp av mye. Ikke bare at vi ikke får utviklet evner i større grad,men også hva disse evnene i bruk vil gi oss av erfaringer. Som det å føle nærhet og få forståelse for vårt barn, og oss selv dermed.
Når man får barn blir vi kalt til å sette barnets behov foran egne og å glemme oss selv i stor grad. For mange i vårt samfunn kan dette bli vanskelig, da det er mange hensyn vi føler vi må ta.For meg var det grusomt å bli gravid ved tanken om å miste friheten til å gjøre ting jeg har behov for. Dvs det jeg trodde jeg hadde behov for, som var tvangstrening. Jeg var en avhengig person som ikke klarte å sette hans behov foran mitt tvangstreningsbehov uten at det voldet meg smerte. Jeg kunne ikke ofre treningen min for noe eller noen. Så jeg tenkte prøve ut en mellomløsning hvor begges behov ble tilfredstilt. Jeg var redd det ville bli krig mellom de to viljene, men trøstet meg med at jeg sikkert kunne få til en rettferdig fordeling, at begge fikk vilja si og at vi kom overens hvis jeg bare prøvde. Jeg tenkte det skulle være mulig å tilpasse seg hverandre. Etter tre år gav jeg opp. Jeg så at det ikke gikk fordi jeg synes det ble hjerteskjærende og feil at jeg tvang han med meg da min sterke vilje skulle tilfredstilles. Min rastløshet, som var grunnet i frykten for ikke å bli godtatt om jeg ikke trente og så ok ut, forsvant da jeg omprioriterte. Den tillærte verdien jeg fikk hjemmefra hadde vært viktigere for meg enn den guddommelige verdien; å være god mot andre. Å være bra nok i andres øyne hadde vært viktigere enn å være god i egne øyne og med god samvittighet. Men når jeg fikk dårlig samvittighet var enden på det nær.
Nå har jeg satt hans behov foran mine permanent og jeg kan puste ut.Når han er fornøyd er jeg fornøyd. Når han er førsteprioritet går alt bra for det er øverst han hører hjemme. Da er han medgjørlig fordi han er fornøyd og strekker seg ganske langt for at jeg skal få det bra. Han blir en gullunge når jeg er god.
Endelig klarte Gud å bøye meg og sette meg på plass. Ingen mann har klart det. Det måtte en liten gutt til for å klare å gjøre meg til en voksen kvinne.Idet jeg ikke lenger er destruktiv overfor dette ytre barnet er jeg ikke destruktiv overfor mitt indre barn heller. Istedenfor å løpe vekk fra følelser i tvanstrening føler jeg på dem og er dermed mer nær med sønnen min. Istedenfor å tvinge han gir jeg heller slipp på vilja mi og er kreativ. Nå anser jeg meg ikke som ond mer. Jeg må ikke noe - annet enn å ta ansvaret mitt som mor, og jeg må ikke ha noe utenom det som trengs for å gjøre han glad. Jeg er ikke redd mer fordi jeg klarer å tilpasse meg, endelig. Jeg tar meg tid til å bry meg om hans behov,ikke hva vi burde gjøre. Jeg har lagt vekk tvangstreningen min. Jeg trodde det var viktig å være fri til å få trent tvangsmessig, men det er frihet å slippe å måtte. Det er frihet og gi seg rom til føle det jeg faktisk føler.
Å få barn kan hjelpe oss å skrelle av alt det teite vi har tatt på oss fra vi var barn, og bli naturlig som vårt barn igjen. Gud gir oss Jesusbarnet sitt i de små barna sine. Dette er noe jeg får bevis for stadig vekk. Når jeg takker Gud for noe mens sønnen min hører det, sier han når jeg er ferdig: vær så god!, og smiler,med den største selfølgelighet.
Vi har ikke rett til å tvinge barn til det det ikke vil. Om vi har det som prinsipp må vi bruke vår kreativitet og empatiske evne for å finne løsninger i hverdagen. Gud gir oss altså mulighet til å utvikle oss,om vi vil. Om vi ikke vil ta hensyn til barnet og heller tvinge gjennom vår vilje går vi glipp av mye. Ikke bare at vi ikke får utviklet evner i større grad,men også hva disse evnene i bruk vil gi oss av erfaringer. Som det å føle nærhet og få forståelse for vårt barn, og oss selv dermed.
Når man får barn blir vi kalt til å sette barnets behov foran egne og å glemme oss selv i stor grad. For mange i vårt samfunn kan dette bli vanskelig, da det er mange hensyn vi føler vi må ta.For meg var det grusomt å bli gravid ved tanken om å miste friheten til å gjøre ting jeg har behov for. Dvs det jeg trodde jeg hadde behov for, som var tvangstrening. Jeg var en avhengig person som ikke klarte å sette hans behov foran mitt tvangstreningsbehov uten at det voldet meg smerte. Jeg kunne ikke ofre treningen min for noe eller noen. Så jeg tenkte prøve ut en mellomløsning hvor begges behov ble tilfredstilt. Jeg var redd det ville bli krig mellom de to viljene, men trøstet meg med at jeg sikkert kunne få til en rettferdig fordeling, at begge fikk vilja si og at vi kom overens hvis jeg bare prøvde. Jeg tenkte det skulle være mulig å tilpasse seg hverandre. Etter tre år gav jeg opp. Jeg så at det ikke gikk fordi jeg synes det ble hjerteskjærende og feil at jeg tvang han med meg da min sterke vilje skulle tilfredstilles. Min rastløshet, som var grunnet i frykten for ikke å bli godtatt om jeg ikke trente og så ok ut, forsvant da jeg omprioriterte. Den tillærte verdien jeg fikk hjemmefra hadde vært viktigere for meg enn den guddommelige verdien; å være god mot andre. Å være bra nok i andres øyne hadde vært viktigere enn å være god i egne øyne og med god samvittighet. Men når jeg fikk dårlig samvittighet var enden på det nær.
Nå har jeg satt hans behov foran mine permanent og jeg kan puste ut.Når han er fornøyd er jeg fornøyd. Når han er førsteprioritet går alt bra for det er øverst han hører hjemme. Da er han medgjørlig fordi han er fornøyd og strekker seg ganske langt for at jeg skal få det bra. Han blir en gullunge når jeg er god.
Endelig klarte Gud å bøye meg og sette meg på plass. Ingen mann har klart det. Det måtte en liten gutt til for å klare å gjøre meg til en voksen kvinne.Idet jeg ikke lenger er destruktiv overfor dette ytre barnet er jeg ikke destruktiv overfor mitt indre barn heller. Istedenfor å løpe vekk fra følelser i tvanstrening føler jeg på dem og er dermed mer nær med sønnen min. Istedenfor å tvinge han gir jeg heller slipp på vilja mi og er kreativ. Nå anser jeg meg ikke som ond mer. Jeg må ikke noe - annet enn å ta ansvaret mitt som mor, og jeg må ikke ha noe utenom det som trengs for å gjøre han glad. Jeg er ikke redd mer fordi jeg klarer å tilpasse meg, endelig. Jeg tar meg tid til å bry meg om hans behov,ikke hva vi burde gjøre. Jeg har lagt vekk tvangstreningen min. Jeg trodde det var viktig å være fri til å få trent tvangsmessig, men det er frihet å slippe å måtte. Det er frihet og gi seg rom til føle det jeg faktisk føler.
Å få barn kan hjelpe oss å skrelle av alt det teite vi har tatt på oss fra vi var barn, og bli naturlig som vårt barn igjen. Gud gir oss Jesusbarnet sitt i de små barna sine. Dette er noe jeg får bevis for stadig vekk. Når jeg takker Gud for noe mens sønnen min hører det, sier han når jeg er ferdig: vær så god!, og smiler,med den største selfølgelighet.
