Jeg har hatt influensa tre ganger i vinter.
Første gangen kom etter en bønn til Gud om å åpne hjertet mitt ytterligere og fjerne det skeptiske tankesløret for at jeg kunne tilpasses min sønns behov for nærhet og hjertelighet. Jeg ble renset for en del negative tanker og jeg kjente hjertet åpne seg etter å ha grått mye hjertesorg og så det ble åpent og så hvordan negative erfaringer fikk meg til å trekke et skeptisk slør foran. Et slør som forhindret meg i å oppfatte hjertets sannhet enten det kom fra sønnen min eller mitt eget indre.
Andre gangen kom etter en bønn om å bli kvitt sinne og frykt. Da fikk jeg vite at alt som skjer kommer av Guds vilje og hensikt, og skjønte at det å bære nag for det som skjer og legge skyld på andre og føle bitterhet var helt misforstått (og en lav bevissthetsforståelse) siden vi alle er deltakere i hverandres utviklings av dyder. Vi fremmer hverandres utvikling ved å gi hverandre prøvelser ubevisst mens Gud er det bevisst. Guds livskraft er den samme i alle og det er den eneste kraften som eksisterer. Det er bare ett liv som lever og det er Guds liv. Vi lever mer eller mindre bevisst Guds liv. Gud lever via oss alle. Gud må altså ha skapt oss ( og alle skapninger )for å utfolde seg, og dette skjer med oss som deltakere. Jo mer vi identifiserer oss jo mindre ser vi av hva som er virkelig.
Tredje gangen kom etter et ønske om å komme over på den andre siden av min tvangsmessige adferd. Jeg følte at jeg måtte tilpasse meg det faktum at jeg stadig ble syk og ikke lenger kunne kontrollere hvor mye jeg er i aktivitet. Jeg krøp som en mus gjennom et lite rundt hull i muren som kan kalles tvang og ut på den andre siden ved å kaste overbord mitt rutinerte og vanemessige mat-og aktivitetsopplegg. Jeg bestemte meg for å spørre meg selv hver gang jeg skulle spise hva og hvor mye jeg hadde lyst på istedenfor å spise slik jeg pleide uten å tenke og føle ordentlig/grundig først. For en frihet! Særlig motiverende var det at jeg valgte helt annerledes enn jeg var vant til å spise. Jeg spiste nå magrere ,tok mindre posjoner og fire istedenfor tre måltider pr dag. Og siden kaloriinntaket var begrenset kunne jeg greit akseptere at jeg ikke ville være i like stor aktivitet som jeg normalt tvang meg til. Endelig kunne jeg være fri og likevel ikke trenge å behøve å frykte å legge på meg. (Jeg har som du forstår vært streng og vanemessig for å sikre at jeg ikke gikk opp i vekt). Å erfare at kroppen, om den blir stolt på og hørt nøye på, kunne ta vare på seg selv på en fornuftig måte var deilig. Den kan være like kresen og nøye som meg. Hm, høres ut som det har skjedd en integrasjon her, eller et skille mellom meg og kroppen min? Og jeg ser frem til i spenning hva kroppen vil i fremtiden. Den er særdeles glad i fisk, grønnsaker og avokado. Det er ihvertfall sikkert. Det ble både laks og fiskeburger idag:) Jeg tror jeg har fått et bedre forhold til kroppen. Et mer løsrevet forhold til den.
Den tredje gangen opplevde jeg noe sært. Jeg hadde lagt meg for kvelden og mediterte på kroppen da jeg raskt så at formen på energikroppen min var merkelig. Ja, jeg så det var en annen kropp tett inntil min, på den høyre siden. Der hadde en fyr krøllet seg sammen og smøget seg tett inntil meg. Jeg sa til han at han hadde å pelle seg vekk. Han sa: "jeg savner deg, Katinka!" Jeg sa jeg ikke het Katinka og at jeg ville han skulle dra dit han hørte hjemme. Han hadde et enormt sug etter kjærlighet, men dro som han fikk beskjed om. Dette kan høres ut som feberfantasier, men jeg er overbevist om at jeg så en energikropp og etterpå kun min egen, fordi den var av samme "substans" som min egen energikropp.
Å være syk var tidligere en trussel. Jeg pleide å tvinge meg til å være like aktiv selv om jeg var sliten av feber. Jeg gjorde det fordi jeg spiste like mye hver dag og følte meg ufleksibel i forhold til matinntak. Altså jeg ville ikke justere matinntaket eller forandre på rutinene for aktivitet. Kanskje noe av grunnen til at jeg ofte er syk? Men nå er det slutt på det tullet. I vinter har jeg vært flink til å unne meg nok søvn og hvile når jeg har vært syk. Rettere sagt, blitt flinkere og flinkere. Først idag er jeg nesten helt flink til å la kroppen få det den trenger. Min kropp vil aldri slutte å være anspent så lenge jeg ikke har omsorg for den. Og er det noe jeg vil bli kvitt er det anspentheten. Til den dag idag har jeg trodd anspentheten skyldtes at musklene holdt på gamle følelser. Jeg forsto ikke at måten jeg behandlet kroppen på var det utslagsgivende.
For et halv år siden la jeg meg aldri ved siden av sønnen min når han skulle sove fordi det begrenset antall kalorier jeg forbrente. Nå legger jeg meg der om jeg er sliten og får lyst til det. Før passet jeg på å sitte rett opp og ned, ikke henslengt og bedagelig, for å ikke minke antall kalorier som ble forbrent. Jeg var redd for å smøre huden inn med krem i tilfelle noe ble absorbert og skulle legge seg under huden sammen med resten av fettet der.( Dette skyldtes kunnskapsmangel om huden.) Jeg har vært så lenge stagnert og uten fremgang i å bli bedre av spiseforstyrrelsen at jeg for litt siden trodde det ikke var håp om forandring. Og så skjer dette gjennombruddet! Et gjennombrudd på størrelse med et musehull. Mer trengtes ikke. Og jeg er lettet, overrasket og glad fordi jeg er utenfor fengselsmuren.
Jeg har forresten klart å holde tyggisinntaket på et tilnærmet normalt nivå hver dag siden 1 januar! Er glad jeg har klart å gjennomføre det og at jeg synes det går fint. Noen av kaloriene fra tyggis ble derfor erstattet av mat. (Jeg loggførte hver eneste tyggis så det vet jeg.) Noe som nok gjorde det enklere å gjennomføre. Tyggisinntaket var kroppens måte å lure i seg kaloriene jeg ikke unnet den. Det samme med all teen med soyamelk. Om kveldene da jeg ikke spiste noe mellom 18 og 01 ble det ofte mye tyggis og te.
Jeg ser frihet i mitt liv på jorda som aldri før.
Andre gangen kom etter en bønn om å bli kvitt sinne og frykt. Da fikk jeg vite at alt som skjer kommer av Guds vilje og hensikt, og skjønte at det å bære nag for det som skjer og legge skyld på andre og føle bitterhet var helt misforstått (og en lav bevissthetsforståelse) siden vi alle er deltakere i hverandres utviklings av dyder. Vi fremmer hverandres utvikling ved å gi hverandre prøvelser ubevisst mens Gud er det bevisst. Guds livskraft er den samme i alle og det er den eneste kraften som eksisterer. Det er bare ett liv som lever og det er Guds liv. Vi lever mer eller mindre bevisst Guds liv. Gud lever via oss alle. Gud må altså ha skapt oss ( og alle skapninger )for å utfolde seg, og dette skjer med oss som deltakere. Jo mer vi identifiserer oss jo mindre ser vi av hva som er virkelig.
Tredje gangen kom etter et ønske om å komme over på den andre siden av min tvangsmessige adferd. Jeg følte at jeg måtte tilpasse meg det faktum at jeg stadig ble syk og ikke lenger kunne kontrollere hvor mye jeg er i aktivitet. Jeg krøp som en mus gjennom et lite rundt hull i muren som kan kalles tvang og ut på den andre siden ved å kaste overbord mitt rutinerte og vanemessige mat-og aktivitetsopplegg. Jeg bestemte meg for å spørre meg selv hver gang jeg skulle spise hva og hvor mye jeg hadde lyst på istedenfor å spise slik jeg pleide uten å tenke og føle ordentlig/grundig først. For en frihet! Særlig motiverende var det at jeg valgte helt annerledes enn jeg var vant til å spise. Jeg spiste nå magrere ,tok mindre posjoner og fire istedenfor tre måltider pr dag. Og siden kaloriinntaket var begrenset kunne jeg greit akseptere at jeg ikke ville være i like stor aktivitet som jeg normalt tvang meg til. Endelig kunne jeg være fri og likevel ikke trenge å behøve å frykte å legge på meg. (Jeg har som du forstår vært streng og vanemessig for å sikre at jeg ikke gikk opp i vekt). Å erfare at kroppen, om den blir stolt på og hørt nøye på, kunne ta vare på seg selv på en fornuftig måte var deilig. Den kan være like kresen og nøye som meg. Hm, høres ut som det har skjedd en integrasjon her, eller et skille mellom meg og kroppen min? Og jeg ser frem til i spenning hva kroppen vil i fremtiden. Den er særdeles glad i fisk, grønnsaker og avokado. Det er ihvertfall sikkert. Det ble både laks og fiskeburger idag:) Jeg tror jeg har fått et bedre forhold til kroppen. Et mer løsrevet forhold til den.
Den tredje gangen opplevde jeg noe sært. Jeg hadde lagt meg for kvelden og mediterte på kroppen da jeg raskt så at formen på energikroppen min var merkelig. Ja, jeg så det var en annen kropp tett inntil min, på den høyre siden. Der hadde en fyr krøllet seg sammen og smøget seg tett inntil meg. Jeg sa til han at han hadde å pelle seg vekk. Han sa: "jeg savner deg, Katinka!" Jeg sa jeg ikke het Katinka og at jeg ville han skulle dra dit han hørte hjemme. Han hadde et enormt sug etter kjærlighet, men dro som han fikk beskjed om. Dette kan høres ut som feberfantasier, men jeg er overbevist om at jeg så en energikropp og etterpå kun min egen, fordi den var av samme "substans" som min egen energikropp.
Å være syk var tidligere en trussel. Jeg pleide å tvinge meg til å være like aktiv selv om jeg var sliten av feber. Jeg gjorde det fordi jeg spiste like mye hver dag og følte meg ufleksibel i forhold til matinntak. Altså jeg ville ikke justere matinntaket eller forandre på rutinene for aktivitet. Kanskje noe av grunnen til at jeg ofte er syk? Men nå er det slutt på det tullet. I vinter har jeg vært flink til å unne meg nok søvn og hvile når jeg har vært syk. Rettere sagt, blitt flinkere og flinkere. Først idag er jeg nesten helt flink til å la kroppen få det den trenger. Min kropp vil aldri slutte å være anspent så lenge jeg ikke har omsorg for den. Og er det noe jeg vil bli kvitt er det anspentheten. Til den dag idag har jeg trodd anspentheten skyldtes at musklene holdt på gamle følelser. Jeg forsto ikke at måten jeg behandlet kroppen på var det utslagsgivende.
