Hva er forskjellen på astralreise og våken-drøm?

Jeg har opplevd begge deler og lest en del om andres erfaringer. Noen tror astralreiser er å bruke en ikke-fysisk kropp i den fysiske verden. Men det kan ikke være sannheten siden kun 20 % opplever å kunne se den fysiske kroppen sin, samt at den verdenen de opplever ikke er helt lik den fysiske og ting man flytter på på astralreisen ikke er flyttet på når de våkner opp i den fysiske verden.

Jeg tror ikke man befinner seg noe annet sted når man er på astralreise enn når man våker over en drøm og kan gå inn og styre den. Men en forskjell er at man har flyttet hele bevisstheten sin til drømmeverdenen på astralreisene, mens man i våkendrømmer våker over og er i drømmen samtidig. Mon tro om det er en sammensmelting av det astrale og mentale som skjer ved ut av kroppen opplevelser?
Denne dama har masse erfaring:
http://www.erinpavlina.com/blog/2012/06/top-10-astral-projection-questions-answered/
Akkurat som i våken-drømmer kan man styre eller ikke-styre hva man vil i drømmeverdenen. Er man ikke samlet og har styring vil man på astralreiser oppleve mer uforutsette ting og bli ført avsted av en annen kraft enn sin viljekraft. Om man lar seg føre synes jeg man er tøff som kan gi slipp på kontrollen. Jeg ble invitert til det, men tørte ikke å gi slipp, selv om temaet jeg jobbet med da var å gi slipp på kontrollen. Jeg glemte at jeg var udødelig, fordi jeg følte at jeg hadde kropp i astralverdenen, og derfor ble jeg ekstra pysete når rotchakraet ville føre meg avsted som en propell.

Jeg kunne våkne opp utenfor kroppen, eller føre meg selv ut ved først å meditere på kroppens energier så mye at jeg ikke sanset annet enn energi.

Den perioden jeg opplevde dette merket jeg elektromagnetisk energi og så det som lyn i auraen dagen lang og særlig i mørket. Jeg så også en energi som så ut som røyk. Når jeg ventet på at te-vannet mitt skulle koke var det ofte vanskelig å se forskjell på energien og vanndampen.

Noen påstår at når man flytter, ikke bare bevisstheten sin, men også astralkroppen, er det fare for at jordbundne ånder tar bolig i kroppen. Jeg var redd dette skulle skje da jeg hadde ufrivillige astralreiser, til tross for at jeg ikke leste advarselen før en tid etterpå. Jeg var også redd for å forlate kroppen ubeskyttet. Ifølge hun jeg linket til over stemmer det ikke at noen kan overta kroppen fordi man har en forbindelse mellom den astrale og den fysiske kroppen.

Det er mange år siden jeg hadde spontane ut av kroppen opplevelser, men jeg hadde en for ikke så lenge siden. Da våknet jeg opp en halv meter over den fysiske kroppen. Jeg ville tilbake til den fysiske og kom raskt tilbake ved å ville synke ned i den. Om du ikke vil ut av kroppen men opplever å løsne fra den (får lammelse og hører lyder) kan du lese dette:http://www.erinpavlina.com/blog/2010/08/can-you-prevent-astral-projection/

Noen mener årsaken til ufrivillige ut av kroppen opplevelser skyldes sykdom. Bodynamics mener årsaken til ufrivillige eller spontane ut av kroppen opplevelser skyldes sjokk. Jeg støtter den siste teorien og tror det er en måte å bearbeide det på ved å gjenoppleve det. For i sjokk har man ikke tatt innover seg følelsene ennå. Så om man bevisst henter frem hva man føler inni seg når man er ute av kroppen og gir uttrykk for de, kan man roe seg ned og synke tilbake i den fysiske kroppen etterpå. Jeg hadde fortrengte følelser av sinne forbundet med sjokket og forløste de ved å ta et nattbord og slenge det i gulvet så det gikk i stykker. (Nattbordet fantes ikke i den fysiske verden.) Sinne var særdeles upassende å vise i den skremmende situasjonen jeg hadde befunnet meg i tidligere. Derfor ble de fortrengt fullstendig.

En annen grunn, om ikke akkurat en årsak, men kanskje heller en utløsende årsak eller forsterkende virkning, er å ligge med hodet vendt mot nord. Jeg hadde det den gangen jeg opplevde det ofte, men ikke nå. Jeg vet det kan skje uansett hvordan kroppen ligger.

Kommenter gjerne med egne erfaringer og betraktninger om du har opplevd dette. Dette om bevissthet synes jeg er det mest interessante: Om bevisstheten begrenses eller ei under astralreiser. Litt om det siste her: http://www.erinpavlina.com/blog/2009/08/do-you-still-astral-project/

Notater fra Rudolf Steiners bøker

Et sitat fra Rudolf Steiner:
"Finner man alt i verden forståelig, vil jo bare si, at man forholder seg overfladisk overfor altsammen. For i virkeligheten er de fleste ting uforståelig for den alminnelige bevissthet. Det å kunne bli stående full av undring overfor det ubegripelige, selv de mest dagligdagse ting, det er i grunnen den første begynnelse til virkelig streben etter erkjennelse."
GA 236, Dornach, 27. April 1924

Fra boka Michaels mission s 29.:Det du husker innskrives i verdenseteren og når du skal huske noe fremkaller verdenseteren det i deg som et seglavtrykk.

s 85. Det fysiske og eteriske legemet kommer til betraktning i den fysiske verden. Den astrale verden er utenfor tiden og jeget er utenfor rom (avgrunnsaktig). Det sanne jegets verden er romløs.
http://uncletaz.com/at/janfeb04/asuras.html

Ifølge Rudolf Steiner er sympati varme og viljeskrefter som hvis det blir for mye av dem gjør at
vi mister oss selv og går opp i objektet. Dyrenes bevissthet er eksempel på det. Motsatt vil for mye antipati som er begreps og tankekrefter, kuldepolen,  føre til at vi blir isolert fra verden og ikke klarer å hengi oss til det vakre og skjønne. Vi blir til is. Balansen finner man i vår tid med å sette handverk og kunst opp mot den abstrakte og teoretiske verden som det lett blir for mye av.

fra http://steinerskolenmoss.axpa.no/om-se-med-hjertet

Goethe selv søkte lykke og mening på andre områder. Han var spesielt opptatt av å utvikle en vitenskap som kunne gi menneskene mer enn den vitenskapen som gjorde Faust fortvilet. I en sammenheng beskriver han sin metode slik:
  ”Jeg lar rolig gjenstandene virke på meg. Derpå iakttar jeg deres virkning og beflitter meg på å gjengi den nøye og uforvansket. Dette er hemmeligheten ved det man pleier å kalle genialitet”. 

Goethe sanser altså ikke bare med øynene, men med hele seg. Han var ikke bare en våken iakttager, men også en skarp tenker. Men Goethe innså at mennesket i sin tenkning hadde lett for å bli mer opptatt av sine egne forestillinger enn av å gjennomskue virkeligheten. Han advarte derfor mot abstraksjonens farer.

I foredraget ”Goethes hemmelige åpenbaring” uttalte Rudolf Steiner:”Goethe hører til de menneskene som aller skarpest tar avstand fra den grunnsetningen at erkjennelse bare formidles gjennom den ensidige forestillingsevne, bare gjennom tenkeevnen. Det er det fremragende, betydningsfulle grunntrekk i Goethes vesen, at han mer eller mindre tydelig uttalt, alltid har den oppfatning at hele menneskesjelen må virke ut fra alle sine krefter, hvis mennesket vil løse verdensgåtene”. Hvis vi skal ta i bruk hele menneskesjelen må vi utvilsomt også ta i bruk følelsene. I dag er det et mål i vitenskapen å utelukke følelsene. Følelser blir betraktet som noe subjektivt, mens vitenskapen skal være objektiv. For å forstå Steiner og Goethe trenger vi derfor  en mer nyansert forståelse av følelseslivet.

Så lenge vi lar oss rive med av ulike sympatier og antipatier er vi åpenbart i et subjektivt felt. Men Rudolf Steiner påpeker at det er mulig å utvikle følelseslivet slik at vi hever oss over dette og kommer inn i et mer objektivt felt. I foredraget om Goethes hemmelige åpenbaring uttaler han videre: ”… så er det også mulig å skille ut alt personlig fra følelsen, slik at også det i tingene som oppvekker følelser, heller ikke mer taler til personligheten, intet mer har å gjøre med personen, med sympati og antipati, men ene og alene lar tingenes vesen tale…”

Ved å utvikle ærefrykt for alt som omgir oss blir vi større grad i stand til å møte omgivelsene med hjertet. Ved å utvikle indre ro blir vi i økende grad i stand til å bryte ut av sympatienes og antipatienes spill. I den grad vi blir i stand til å heve oss over om vi liker eller ikke liker en plante, en farge eller et annet menneske, blir vi i økende grad i stand til å sanse hva det eller den andre er i stand til å si oss.
Mange av Steiners øvelser tar utgangspunkt i en konsentrert iakttagelse og deretter en våkenhet for responsen i vårt indre. Han skriver blant annet:”Begynnelsen må bestå i å henlede sjelens oppmerksomhet mot visse prosesser i den verden som omgir oss: på den ene side det spirende, voksende og frodige liv, og på den annen side alle de fenomener som henger sammen med det som avblomstrer, visner og dør. Hvor mennesket vender sine øyne, finner slike prosesser samtidig sted. Og overalt fremkaller de også på naturlig måte følelser og tanker hos mennesket. Men under vanlige omstendigheter hengir det seg ikke i tilstrekkelig grad til disse følelser og tanker. Det haster alt for fort fra det ene inntrykk til det annet. Det gjelder helt bevisst å rette en intens oppmerksomhet mot disse kjennsgjerninger. Hvor man iakttar blomstring og vekst av en helt bestemt art, må man bannlyse alt annet fra sjelen og for enkort tid hengi seg helt til bare dette ene inntrykk. Man vil snart kunne overbevise seg om følgende: en følelse, som i et slikt tilfelle tidligere bare hastig for gjennom sjelden, vokser nå og antar en kraftig og energisk form. Denne følesesform må man så la få en rolig etterklang i en selv. Det må bli helt stille i ens indre. Man må lukke seg av fra den øvrige utenverden og kun lytte til hva ens sjel har å si til denne blomstring og vekst.”
Rudolf Steiners utviklingsvei innebærer ofte at en som i dette tilfelle lærer seg til å  være oppmerksom i etterklangen av følelsene.

http://wn.rsarchive.org/Lectures/WrkAng_index.html

http://www.kheper.net/topics/Anthroposophy/Steiner-angelology.htm

Fra boka: Menneskehetens ledelse.
Ved at tanke-følelse og vilje samarbeider og kommer i et likevektig forhold skapes det kjærlighetssubstans i vårt indre. Dette er jordens oppgave å gjøre, skape likevekt og få slutt på kampen mellom dem. Jorden er en kjærlighetsplanet. Samvirket mellom tanke, følelse og vilje har et kjærlighetsvirkende resultat.

Erkeenglenes ytre verden er vårt innerste.

Viljens ånder har undinene under seg.
Kerubene har sylfidene under seg.
Serafene  har salamanderne under seg.

Om sommeren virker uriel oppe og gabriel nede.
Om høsten mikael oppe, og rafael nede og inn i vårt åndedrettssystem.
Om vinteren gabriel oppe og uriel nede og uriels krefter er inne i hodet vårt.(tankekrefte).
Om våren rafael oppe og i den ytre natur,og mikael nede.

Uriel: tankekraft: sankthansmysteriet,dypt blikk, alvorlig,ransakende.

Gabriel: nærende:julemysteriet, mild og kjærlig,den kosmiske engel, nærer det indre, og velsignende.

Mikael: bevegelseskrefter:høstmysteriet.med retningsvisende blikk, som en pekefinger med blikket ut i verden, de aktiverende bevegelseskreftene og positive blikk.

Rafael:helbredelse:påskemysteriet, lege, høye terapeutiske sannheter gir han ved påsketid.gir skapende kraft og velsignlse til åndedrettsprosessen.
Ved sankthans strømmer gabriels krefter opp fra jorden inn i oss.
http://wn.rsarchive.org/Lectures/Places/Dornach/docindex.html

Følelser henger sammen med livets rytme.
Tankene henger sammen med nervesystemet.
Viljen henger sammen med stoffskiftet.

Temperamentene:

Flegmatikeren: mest influert av det eteriske,har ikke grep om ting, flatt blikk, alltid fokus på eterlegemet. Fare: interesseløshet for den ytre verden, verre: idiotien, sløvsinn.
Lite interesse for ting og begivenheter, men interesse kan smittes av andres interesse. De har godt av å være sammen med mange venner med mangfoldige interesser. Dette for å vekke hans interesse. Flegmaet avvennes ved å virkelig kjede seg, gjøre kjempekjedelige ting. Kjertelsystemet er det fysiske uttrykk (og det mest fremherskende for flegmatikeren) for eterlegemet.Flegma er treghet, sinnsro.

Kolerikeren: mest influert av jeg-krefter. Intens blikk, kontroll over de andre legemene med sitt sterke jeg. Bakdeler: ubehersket sinne. Stivsinnet fordi han absolutt vil bringe ut sin ide. Det er viktig for barnet å ha respekt for autoriteter og det får det når de voksne kan sine ting slik at det får respekt og kan svare barnet når det lurer på noe. Det har stort behov for å utfolde sine krefter. Det trenger passelig med motstand. Denne bør få utløp for sin kraft på ubetydelige ting og hendelser. Jeg-kreftene uttrykkes i blodet.

Møt kolerikeren ikke overformynderisk med irettesettelse og formaninger. Han er som et spedbarn når han raser, så ikke bli rød i toppen selv, men takle det med humør. Møt han på den indre opplevelsen.

Sangvinikeren; mest influert av astral-legemet. Danser, bevegelig, lett. Bakdeler: Ustadig, og kan få sinnsforvirring hvis det blir ille. Barnet trenger en kjærlig voksen. La barnet få en kort introduksjon i noe det selv kan få lyst til å vie mer interesse, istedenfor å prøve å holde på deres interesse over lengre tid. Astrallegemet uttrykkes i nervesystemet.

Melankolikeren: tung av sin fysikk. Har ikke herredømme over kroppen. Tungsinn. Barnet har det best med en foreldre som har hatt det tøft slik at det kan føle medfølelse. Melankolikeren bør avlede sitt tungsinn på ytre ting. Det fysiske kommer til uttrykk i sanseorganene.

Fra boka “Blodets eterisasjon” av Steiner:
s. 12.: Mennesket er våkent med hensyn til sitt intellekt om dagen. Og våkent med hensyn til sin vilje under søvnen. Under søvnen er det ikke bevisst hva det foretar seg med sin vilje fordi det sover med hensyn til sitt intellekt. For å ha moralsk fremgang trenger vi gudenes hjelp.
Moralske grunnsetninger og impulser virker indirekte inn i viljen under søvnen. Det mennesket opptar av moralske impulser gjennom intellektet om dagen blir integrert med viljen under søvnen. Vi dykker ned i den guddommelige viljen når vi synker ned i søvn, der vårt maktesløse intellekt ikke er med, og hvor guddommelige krefter innpoder vår vilje med moralske grunnsetninger.

Astralverdenen er lusifers område, lyseter,  med elektrisitet.
Lavere dvakan er Ahrimans område, kjemisk eter, med magnetisme.
Høyere devakan Asuras område, livseter, med fryktelige ødeleggelseskrefter.

http://www.antroposofi.no/fileadmin/ain/nthomas.pdf

En fiol, ugiftig plante, utvikler frukten i det eteriske elementet, mens belladonnaen utvikler sin frukt i det astrale, den trekker det astrale fra kosmos inn i frukten og blir dermed en giftig plante, en plante som egentlig ikke skulle vært her fordi den trekker noe fra neste rike (det dyriske/astrale) inn i planteriket. Den har gått for langt og tilegnet seg noe dyr skal ha. Alle giftplanter har gjort det samme.

Dette kan på et vis sammenlignes med de elementalvesener som taler eller skriver gjennom medium fra den verdenen som ligger tettest opp til vår egen. Disse taler fra fremtiden, de har dukket ned i vår verden og ved det gått for langt. De er svært intelligente, men det blir kaos av det de kommer med fordi det passer ikke inn i vår verden nå. Og det deres oppgave er er en annen, den er å bringe videre inn i fremtiden det vi ikke kan bringe videre når vi dør. F.eks en bilkonstruksjon. Vi husker bare opplevelsen senere, ikke konstruksjonn.

Engler kan ikke lese og skrive. Så disse andre tar seg av det. De skal være tilskuere av menneskene, ikke gripe inn, men det hender de griper inn når noen tillater dette ved å være medium. De bringer da inn noe de skulle ha bragt inn i, ikke samtiden vår ,men fremtiden. Disse elementarvesener er avkom av de superintelligente ahrimanske vesener. Noe av de ahrimanske veseners intelligens har kommet over til elementarvesenene . De kan også besette mennesker som er i en omtåket avmakt-tilstand eller har mistet bevisstheten, når jeg-bevisstheten er undertrykt. Som belladonnaen trekker til seg det astrale og blir giftig trekker medium til seg den åndelige verden via disse elementarvesener. Når mennesket er avdempet av annet enn søvn er det fare for at et vindu åpnes for denne verdenen. Giftplantene er utdøende, de utvikler seg ikke mer.

I den elementale verden finnes krefter, hendelser og vesener som til tross for at de en viss henseende tilhører en ytre verden må tiltales som om det tilhørte ens eget jeg. Som tanker, først oppleves de som ens egne, så får man større avstand til dem. Man kan bare uttrykke vesenenes virksomhet i bilder. Man kan ikke nå de der de er. Jordsjeler er gnomene, som representerer varighet, fasthet og tyngde. Luft- vann og ildsjeler finnes også. Disse elementaler står i en viss henseende innenfor jordens elementære livslegeme. I dette har de sine oppgaver. Og høyerestående eteriske vesener, de har deres oppgaver rekker ut over jordområdet.

Den fysiske verden er egentlig åndelig, men de ahrimanske vesener stoffliggjør den. Herder den. De har sitt uregne område i mineralriket. Der hersker de og åpenbarer hva de i natur er. I planteriket og de høyere naturriker fullbyrder de noe annet. Der bringer de inn døden. Det /de du ser i den elementale verden har mindre makt enn de i den fysiske verdenen. De har sitt utspring i den øvre verden men sin skueplass i den nedre, og av den grunn føler de seg ikke bundet av til den høyere orden og arbeider selvstendig. De forsøker å fri mennesker fra den samme høyere orden. Tenkningen vår får innflytelse av deres rike når den omfatter det fysiske/sanslige og i de øvrige riker når åndelig skuende. De vil gi tenkningen en art av varig tilvære i sanseverdenen og de har til hensikt å la vår tankekraft bli tilbake i sanseområdet og gi oss evig liv er nede, siden det er de som er bringere av døden. Om man fester seg her nede vil det øvrige vesensaktige i mennesket dø. Man velger altså selv hvor man vil leve seg inn, den øvrige eller nedre verden. Deres vilje er beslektet med naturens og den er velutviklet. De har inget gemytt som regulerer viljen og ingen kropp. De er vår dobbeltgjenger. Deres kraft er elektrisk og deres intelligens større enn vår. De er årsak til fysiske sykdommer som ikke kommer utenfra.

De luciferiske vesener vil på den annen side befri mennesker fra det sanselige/fysiske. De vil åndeliggjøre mennesket men ikke ta hensyn til menneskets fri vilje. Derimot vil de at vi skal bli robotaktig guddommelige. De har ingen innflytelse når mennesket er i det fysiske med sin bevissthet. De er årsak til psykisk sykdom.

Mennesket bærer i seg sjelelig vesensskjerne som tilhører den åndelige verden. Den er ens sanne selv, et varighetsvesen som mennesket lever i som sitt andre selv. I astrallegemet ligger menneskets andre selv som kommer til uttrykk i gjentatte jordeliv.

Det er i sanseverdenen mennesket har kunne samle nok  kraft nok til å trenge gjennom til / skue den åndelige. Uten nok av denne kraft vil mennesket føle redsel for å trenge inn. Her vil man se seg selv utfra den åndelige verden, uten illusjonen man ser når man er i den sanselige/fysiske verden. Man føler seg gjennomtrengt av erkjennelseskreftene som kan måle ens åndelige verdi. Idet bevisstheten trer inn i den elementære verden fyller den seg med vesener som blir iakttat i billedform. Og med den tenkende beskuelse vil mennesket kunne lese bildene. Forstå betydningen og vesenene. Uten denne tenkende beskuelse ville mennesket ikke tatt de ahrimanske og lusiferiske vesener for hva de er og risikere å bli forført ned i deres fremmede riker. Sjelen vil kunne føle selvstendighet men ikke havne i sitt opprinnelige hjem.

Under søvnen løftes sjelen opp i sitt åndelige hjem men uten nok kraft til å være ved bevissthet om seg selv.  Sjelens bevissthet må styrkes slik at ens selvstendighet beholdes i den åndelige verden. I den åndelige verden kan man benytte seg av en drift, en hengivelsesdrift, som her kan utfolde seg sterkere enn i den fysiske verden. Man må dukke ned i opplevelsen og gå inn i de bilder /vesener man møter. Bli ett med de ,og da forvandles en selv til de en dukker inn i. Dette for å være inneforstått med hva de er for noe. Man vil da merke hvilke man føler slektskap til og hvilke en ikke føler det med.

Ens jeg-følelse må neddempes for å føle de andre vesener til fulle.  Hengivelsen i åndeverdenen er en opplevelse av seg selv i den andre neddempet sådan, mens i sanseverdenen er det kjærlighet man skal gi, ved å sette seg selv til side og føle medfølelse, den andre i seg, altså det omvendte skjer. Man er i noe i åndeverdenen, elskes, mens man i den fysiske selv rommer noe, elsker. Den sterke jeg-følelse skal ikke rage inn i sjelens liv i sanseverdenen slik den er når tilpasset elementærverdenen. Hvis den gjør det blir mennesket kilden til umoral og egoistisme. Og eterlegemet svekkes på bekostning av egoismen. 

Å bruke kreftene for å styrke jeg-følelsen i den fysiske verden blir ondskap, men kreftene blir gode i den elementære verden der bevisstheten må leve seg inn i forvandlingsevnen (for å gøre iaktagelser i den) uten å miste seg selv.  Jo sterkere den gjør seg gjeldende i den sanselige verden jo svakere blir den i den åndelige, og sjelen svekkes i sitt dyp. Sjelen blir da svak når den skal møte den oversanselige verden ved dødens port.

Vesenene sjelen kan møte er noe det kan sammenligne seg med ved å se bort fra det fysiske som skiller dem. De har jo ikke fysiske sanser og er ikke underkastet de fysiske betingelser, men de har viten som menneskene, bare at denne viten ikke oppstår gjennom sansning men ved at opplevelser og forestillinger stiger opp fra deres sjeledyp slik våre minner kommer til oss fra vårt sjeledyp. Deres opplevelser ligner våre, med følelser, tanker og vilje.

Romantisk kjærlighet (mine ord nå) baserer seg på at man liker visse egenskaper ved et annet menneske. Det kan kalles betinget kjærlighet. Uansett, det er noe man liker godt, tiltrekkes av og vil smelte sammen med, hengi seg til for egentlig å ta egenskapen opp i seg. Men denne type kjærlighet er luciferisk.  Den er estetisk. Hengivelse skal skje i åndeverdenen, ikke i sanseverden. Luciferisk elsker man ikke den andre for dens egen skyld men fordi man selv tiltrekkes visse egenskaper ved den andre.

Forelskelse gir en økt selvfølelse, men denne følelsen skal ikke komme pga en person men etter kontakt med vesener i åndeverden. Da blir det lusiferiske på feil sted. Å forelske seg og hengi seg til en personlighet som forgår er en lusiferisk fristelse. Å strebe etter tilfredstillelse for seg selv er ikke kjærlighet, det vil lenke sjelen. Kjærlighet som søkes for dens befrielses skyld er bra. Befrielse, ikke bånd, altså. Lusiferiske vesener har lettere makt over følelsesmennesker og ahrimanske over hodemennesker. De lurer en bort fra kjensgjerningen om at tanker kun har betydning når de gjør seg gjeldende i som en del av verdens store tankeordning. Når de ahrimanske vesener får våre tanker bundet til det verdslige lenkes også sjelen til sanseverdenen.


Fra "Dobbeltgængerens hemmelighed. Geografisk medicin" fra s. 16:  (Jeg forkorter og skriver om litt) Kort tid etter at vi blir født gjennomtrenges vi av et ahrimansk vesen, som er vår dobbeltgjenger, av andre kalt skyggen. Dette vesen har en egen, sterk vilje som står naturkreftene nærmere enn vår egen vilje, som er regulert av vårt gemytt. De har særdeles høy, en mefistofelisk intelligens. De elektriske strømmer som går gjennom vårt nervesystem er av ren ahrimansk natur. Disse vesener vil erobre jorden istedenfor å bo der de ble forordnet å bo av de visdomsfylte guder. De har ikke egne legemer, men benytter seg av deler av menneskets legeme som ikke menneskesjelen selv fyller. De tåler ikke døden. De følger oss ikke når vårt fysiske legeme dør. Dette takket være det Kristus gikk gjennom på Golgata. Dette vesen figurerer i vår underbevissthet hvis vi ikke stadig belyser det. Dobbeltgjengeren er opphavsmannen til de fysiske sykdommer som ikke skyldes skade utenfra men oppstår spontant fra menneskets indre. Lucifer er opphavsmannen til sykdommer som egentlig ikke er sykdommer; neurasteniske og nevrotiske sykdommer, hysteri og lignende.

Hvis interesse for mer om hva lucifer og ahriman er sjekk ut denne lettleste siden:http://onefootwalking.wordpress.com/2010/10/23/lucifer-and-ahriman-part-i/ 

Sympatier og antipatier tilhører nemlig den elementære verden og skulle ikke dras inn i sanseverdenen. Å sette pris på egenskaper og respektere de som tilhørende det andre mennesket er en annen type, renere, kjærlighet. Den er ikke styrt av begjær. Den vil ikke ha men vil bli kjent med og romme. Det er lusiferisk hvis grunnen til at man elsker ligger i den andre. grunnen må ligge i en selv for at det skal være fritt for det luciferiske. Ren kjærlighet, altså.

De egenskaper som faktisk kommer fram i sanseverdenen kan man fint elske. Vanskelig dette. Men den type kjærlighet som er til for at vi vil hengi oss til det guddommelige skal altså ikke benyttes i sanseverdenen. Her skal man romme selv. Elske mer enn å bli elsket. Hvis man er hengiven til noe i sanseverdenen skaper man lenker til den. Romme,  glede seg over og forstå ved hjelp av er bra i sanseverdenen.

Når den åndsskuende sjel lever seg inn i disse veseners verden kommer den riktige forestilling om sin egen tenkning, følelse og vilje. Det sjelen bringer inn i åndeverdenen av riktige forestillinger istedet for feilaktige, vil møte noe beslektet som strekker seg mot det. Tanker er veseners legemer. De føler seg som selvstendige med disse tankekroppene. Det kan av noen merkes at tanker fra åndeverdenen har nærvær av vesener. Disse vesener gir seg tankeaktig til uttrykk. De har altså vilje de også. Tanker har tanker som også er vesener. Deres tanketilvære virker vesensaktig tilbake på verden. Menneskets tankeliv er speilbilde av dette åndelige tankevesenliv.

Av de forestillingene mennesket skaffer seg fra åndeverdenen er det særlig de følelsesgjennomtrengte tanker de som styrker sjelelivet. Å ha et sterkt sjeleliv er viktig for å kunne oppholde seg i åndeverdenen med bevissthet og innlevelsesevne.

Fra det åndelige synspunkt er verden åndelig. Den fysiske verdens krefter, stoffer og egenskaper forsvinner, de er kun gjenskinn. Virkeligheten er at det kun finnes vesener. Det er de man ser foran seg i åndeverdenen. Fra det samme synspunkt vil det elementale også forsvinne. Kun det vesensaktige vil forbli. Hele den åndelige verden består av vesener, og resten er deres gjerningers uttrykk. Deriblandt den fysiske verden.

Den overåndelige verden:
I denne verden kan kun jeget oppleve seg. Alle tanker ,vilje og følelser er tilbakelagt. Her føler sjelen seg ett med det vesensaktige som ligger til grunn for skaperverket.
Det tankevesenaktige området viser seg utfra denne verden å være en ytre verden. Her finner mennesket seg selv som åndelig vesen når alle opplevelser  
fra de andre verdenen gjennom sansene, tankene, følelsene og viljen har gått i glemsel.

Bildene er av Rudolf Steiners egne arbeid, lucifer og ahriman (det øverste).Flere bilder av hans arbeid finner du her:http://www.rudolfsteinerweb.com/galleries/Steiner_Sculpture/index.html

Hvorfor vendte vi oss bort fra Gud?

En på altnett spør "hvorfor vendte vi oss bort fra lyset/Gud". Det vil jeg finne ut av også. Det eneste jeg nå kommer på er at i boka himmel og helvete av Swedenborg sto det at i himmelen var det noen som sto vendt i retning kilden/lyset/Gud mens andre var vendt bort. Hva vendte de seg i retning av? Jo, seg selv. Da blir spørsmålet; hvorfor vendte de seg mot seg selv?
Jeg regner med at det er snakk om utviklingsforskjeller på disse sjeler, slik at jo høyere utviklet sjelene er jo mindre vender de seg bort fra Gud. Og jeg tror jeg vet hvorfor de ikke lenger har behov for å vende seg bort fra lyset. De som aldri vender seg bort mer er ett med Gud. Ingenting er i vegen mer. Det er ikke noe mer å betvile, og de kan kun se det guddommelige.

Hvorfor fristes man til å vende seg bort fra Gud og finner tilfredstillelse i å se på seg selv? Jeg tror det er et begjær som tilfredstilles. Det skjer et slags konsum idet en identifiserer seg med noe. Det å ta til seg noe som sitt eget er mettende på et vis. Det gir fylde, innhold, til et bilde en har av seg selv. Identifikasjon er en del av en skaperprosess kan man kanskje si? Det man identifiserer seg med kan være speilbildet/ det man ser fra utsiden (utseendet/kroppen) eller selvbildet/det man ser fra innsiden (følelsene og bildet man assosierer med det).

Er det vår skyld at vi vender oss bort fra Gud? Er det ikke Guds ønske at vi skulle avsondres for så å komme tilbake , men nå fremkjempende med egen lyst og viljeskraft gjennom alt som er i vegen? Og slik "bevise" for seg selv og Gud at vi elsker Gud og alt som hører Han til ved alt vi ofrer på vegen? Ikke bare nåde fører oss tilbake(som noen kristne ønsker å tro), altså, men også vår vilje. Ikke bare som et barn som er avhengig av mor og far , men som et barn som har blitt selvstendig og likevel elsker sitt opphav, med en visshet om at de er umulig å skille.

Hvordan passer rådet om å finne lyset inni seg når sjelene enten vender seg mot lyset eller seg selv?
"Innenfor" og utenfor" er fysiske begreper som ikke passer til himmelen og derfor kan man ikke sammenligne sjeler der og her. Med fysisk kropp finner man noen ganger lettest det gode/guddommelige utenfor, andre ganger inni seg. Hva det kommer av vet jeg ikke. I himmelen er det indre på utsiden står det i boka "Himmel og helvete" av Swedenborg, alle kan lese deg som en åpen bok.
Rudolf Steiner messet hele tiden om å meditere på ytre skapninger og på den måten fremelske deres vesen til å åpenbare seg. Steiner var et typisk hodemenneske (se enneagrammet) og de leter etter Gud utenfor seg, og derfor anbefaler han ( dessverre alle) å meditere på ytre objekter. Hjertemennesker, derimot, må utforske det ukjente indre først og fremst. Alle må meditere i den verden de er mest utrygge, der de ennå ikke har funnet den ubetingede kjærligheten, tenker jeg. Både de som utforsker den ytre verden (det indre i andre skapninger) og de som utforsker den indre, får samme utfordringer, som evnen til tillit/åpensinnethet til det de møter.

Notater fra sengekanten.

Jeg var kjempetrøtt forrige natt men ble likevel inspirert og måtte derfor slå på mobiltelefonlyset og skrive, igjen og igjen, følgende:

Alle syndene (sinne, stolthet, misunnelse, hovmod, dovenskap, sjalusi, grådighet og gjerrighet) er ikke bare forbundet som perler på en snor, et kjede for seg selv adskilt fra dydene, slik dydene ( toleranse, kjærlighet, rettferdighet osv.) også er for seg selv. De er også i sitt innhold forenet ved at enhver synd er å finne i alle de andre syndene.

Forfengelighet regner ikke blant syndene, men jeg vil si forfengelighet er å finne i enhver av syndene og kan sies å være grunnen til alle sammen. Å ville bli beundret/sett opp til av andre istedenfor å se de likeverdig og tjene de, altså.

Forfengelighet har en underliggende uro, mens kjærligheten har fred. Uroen settes i gang av en tro på at noe ikke er i orden, ikke er bra nok etc. Kjærligheten er motsatt, alt er mer enn bra nok og derfor velsignes det med kjærlighet. Dessuten har kun den som er villig til å åpne seg og ta imot kjærlighet mulighet til å forandre seg til det bedre ved først å fri seg fra det mindre gode i den samme åpenheten, i møte med kjærligheten. En utveksling skjer og det skapes likevekt i individet.

Å ta ting personlig og bli fornærmet skjer ved å identifisere seg med andres uttrykk istedenfor å adressere det til den uttrykket kommer fra. Dette skjer lett når personen er selvopptatt.

Jeg har gått gjennom en krise fordi jeg ville ikke jobbe av plikt pga. frykt men fordi jeg faktisk ville det selv. Nå skjønner jeg at min vilje er det neste å kvitte seg med i denne sammenheng (også). Når jeg vil tjene andre blir det ikke tjeneste, det blir plikt jeg gjør villig. Tjeneste er å være tilstede for mennesker og gi de det de trenger. Ikke fordi jeg mener de fortjener det men fordi jeg føler dypt at de fortjener det. Jeg vil altså at min tjeneste skal være ektefølt og uselvisk. Uselvisk kan den bare bli om jeg fjerner min vilje (og påfølgende selvbevissthet) i det selv om denne viljen er på lag med Guds. Viljen min er i vegen fordi den tilhører ikke noe evig og rent. Den kan bare etterligne Guds vilje, den kan langt fra erstatte. Det er Guds vilje jeg må erkjenne når jeg tjener, ikke hva jeg i tankene tror er det beste.

Et problem med å tjene av kjærlighet dukker først opp i møte med min egen kropp. Der er det en konflikt.  Jeg tjener ikke den med kjærlighet. Jeg bestemmer over den med min vilje. Herre Gud jeg trenger hjelp. Saken er at en slik holdning har jeg i forhold til alt. Jeg vil bestemme. Jeg, jeg, jeg.

I dag, i bønnestunden på jobben, ble det listet opp hvilke egenskaper mennesker som ikke kommer til himmelen har. En av dem var selvhevdelse. Gjett om jeg har noe å luke bort! Et stort arbeid ligger fremfor meg. Håper jeg rekker å gjøre det meste før jeg dør herfra. Min vilje og selvhevdelse går hånd i hånd som to trassige tvillinger.

Jeg har lurt på hva folk legger i ordet ego mange ganger. Enkelt kan jeg si det er det samme som min vilje. Min egentlige vilje ifølge min sanne identitet er Guds vilje. Den er utvungen, spontan og naturlig. Jeg merket dette tydelig for et par netter siden da jeg gråt i fortvilelse over min sønns problemer fordi jeg ville løse de. Da betraktet jeg følelsene fra oven og tenkte at det er Gud som bryr seg om sønnen min via meg. Jeg gikk inn til han og vi snakket om problemet hans. Etter en stund var knuten løst og jeg kunne legge meg med fred i sinnet.

Til sist vil jeg si at jeg fortsatt innimellom lurer på om lidelse bringer frukter i himmelen. Om jeg kan være fornøyd og takknemlig overfor Gud for at jeg må lide. Om jeg kan være trygg på at det ikke er feil, må endres og at det er min skyld. Da Jesus for noen dager siden la hånden på meg og viste meg ære var det nettopp fordi jeg gjennomgikk lidelse på jorda. Jeg forsto da at man får mangedobbelt igjen for det man lider. I lidelsen fornedres man. Som belønning opphøyes man. Mine tanker om det er at for at opphøyelsen ikke skal gå til hodet (stolthet) på en er fornedrelse og påfølgende ydmykhet viktig å lære på jorda. . Heldigvis mottok jeg Jesu ære på sistnevnte måte, men det er jo fordi jeg har blitt fornedret av Ham. Man må få sin jord pløyd før noe kan såes, ikke sant?

 

Det onde og lidelse

Hvis man er innstilt på at lidelse hører med på vegen til Gud så er det greiere å forholde seg til det onde. Kanskje Gud er takknemlig for at vi renser opp i mørket og overvinner det ved hans kjærlighets lys? (jeg vil gjerne vite hvorfor)Om vi kan gjøre Gud takknemlige er det verdt det. Om man finne mening i lidelse er det verdt å lide.

Om man opplever trengsel blir man faktisk skjøvet inn til Gud for å finne ly. Om man opplever det onde som plagsomt i det astrale kan man ved å be om hjelp fra oven komme opp fra det lave og i sikkerhet på et høyere nivå ved å se hva et høyere syn mener er sant og velge dette fremfor det lave synet.

Det onde er alt det negative vi er redd stemmer. Men det stemmer bare til et visst punkt. Det er som en skygge en selv og andre ikke egentlig velger å tro, men likevel farges av i sin framferd. Innerst inne vil alle det gode, innerst inne elsker alle deg på et upersonlig plan, og mener det sanne.

Underbevisstheten

Jeg har tenkt at den høyere bevisstheten er noe jeg kan få kontakt med når jeg går gjennom underliggende følelser,jeg, og det blir jo det samme som å si at det er via underbevisstheten man får kontakt med den høyere bevisstheten. Man må ta kontakt med mørket for å se lyset, fordi lyset speiler seg i det, og viser deg hva som er der. Jeg har ofte sett det som en tunnel slik man ser tegnet fra nær døden opplevelser. Man går gjennom mørket og det kommer da et lys som lyser ned og lager en slags tunnel med lyset sitt. Og i tunnelen er det omsorgsfulle engler og øverst står Jesus i lyset. Dette har jeg sett mange ganger. Da jeg begynte å grave meg nedover for 15 år siden (da jeg var 21) så jeg himmelen i dypet som om det der var et speil de fra oven kunne vise seg i. Nå ser jeg rett opp i himmelen istedet. Hvorfor dette er endret vet jeg ikke.

Frihet igjen

En gang jeg ville til bunns i meg selv gikk jeg ned til jeg følte meg svak som et løv så om en femåring hadde snakket stygt til meg ville jeg blitt redd. Men gjennom det åpenbarte den store friheten seg. Jeg innså hvor fri jeg var, ubegrenset fri, med støtte fra hele universet. Da bestemte jeg meg for å endevende meg selv og mitt liv fullstendig.. Gud hjelper en å gi faen i andres livs-spor og meninger fordi de er så stusselige i forhold til Guds romslige vilje for oss.

Frihet tilhører ikke denne verden, så javisst er det fravær av det ene og det andre her i verden mennesket lider under. Frihet er nettop å være løsrevet fra verden uten at det betyr at man tar avstand til den. Heller tvert imot. Man elsker det som er, og det som er er sannheten, og sannheten er den guddommelige realitet. Frihet og kjærlighet er uadskillelige.Vårt liv er ikke avhengig av verdens betingelser, idet ligger friheten. Vi er evige fordi vi er uadskillelige fra Gud.

Kjærlighet kommer ikke fra verden og kun når kjærligheten manifesteres i verden gis mennesket frihet i verden. Man kan finne frihet i fysiske fengsler og i lidelse fordi friheten ikke er i verden. Ved trengsel blir man skjøvet inn til sin essens der friheten er.

Jeg oppnår frihet når jeg er i kontakt med Gud og er dypt forankret til Ham. Da har ingenting annet noen makt over meg, ingen betydning heller og ingenting er uutholdelig.

Enhet

Jeg har opplevd enhet på den måten at bevisstheten har brutt grensen til det individuelle mennesket uten å forlate det. Det rommer hele mennesket og er vidtrekkende som himmelen. Himmelriket er en paralell verden og himmelsk bevissthet er paralell med den fysiske himmelen. Det er kjærlig lys i det himmelske som omhyller alle. Når vi er i kontakt med dette lys merker man enheten. En deilig sammenbindende kraft. Det er kjærligheten. Å oppleve enhet er som å være i himmelen.

Jonas i hvalens buk

http://www.examiner.com/article/spiritual-symbolism-of-jonah-and-the-whale

The tale of Jonah's voyage of fleeing from, and then finding alignment with God's will, is common to the sacred scriptures of Judaism, Islam, and Christianity. The spiritual transformation that Jonah or the Soul experienced in the stomach of the whale is paralleled in the death and rebirth mysteries of numerous ancient religions. The Book of Jonah allegorizes the human soul as it undergoes the initiation described by Jesus as being” born again”.


The Book of Matthew chapter 12 verse 40 compares the three days Jonah spent inside the whale to the time Jesus remained in the tomb before his ascension on the morning of the third day. Resurrection from the grave at sunrise of the third day is characteristic of many sun- gods whether the Egyptian Serapis, the Chaldean Bel, or the Greek Hercules, who like Jonah, lived three days in the belly of a great fish.
Jonah’s sacrifice of being thrown overboard into the sea and then swallowed by the whale is an ancient symbol of the soul being spiritually reborn, in the cave of initiation. The cave is the womb of Earth, the traditional meeting ground of the divine and human selves, and the place of the second birth. Spiritual resurrection from a cave, grave, or chamber of a pyramid, indicated a new beginning, soul renewal, and attunement to one’s divine mission. The tomb or cavern is identical in meaning to the whale of matter that encases and conceals the spirit Jonah inside.
The constellation Cetus, the Whale or Great Fish, expresses multiple meanings in Jonah’s journey toward spiritual understanding. It is the darkness of death and ignorance that engulfs the human soul prior to spiritual illumination. The belly of the whale is the transforming womb that casts the newly reborn soul onto the solid ground of spiritual truth. The whale also represents the world of physical substance, and the prison of the mortal self from which the immortal soul within is eventually set free.
The Judgement card of the tarot depicts the rebirth of six individuals resurrecting from their watery graves of death and human ignorance. They, like Jonah of old, are hearing and being tested by the Word of the Lord, symbolized by their response to the sound of the angel’s trumpet.

Maria gråter over hele verden

Sorgens hav

Jeg har opplevd forbindelsen til det kollektive en del ganger. Mest det å gå ut av meg selv og bli ett med sorgens hav vi alle kjenner små eller store mengder av. Det kan sive opp i oss og renne ut av øynene eller vi kan bade i følelseshavet. I det siste tilfellet har man hodet under vannet og kan ikke forholde seg normalt til sine medmennesker. Noen ganger kan jeg oppleve at jeg går under vann uten å dykke men at vannet som underbevissthetens kilde kommer over meg. Da er jeg fjern så lenge jeg gjør et arbeid. Straks jeg kommer hjem kan jeg ta det innover meg bevisst og se hva som er i det.

Før , i sjelens sorte natt, skjedde dette flere ganger daglig i flere år, og jeg kunne ikke arbeide. Nå skjer det innimellom bare. Søvnmangel er en faktor i det men også Guds hastverk-arbeid med meg, tror jeg. Jeg sier det siste fordi når jeg ber Gud rense meg/jobbe med meg og at jeg er villig til å risikere hva som helst; få angst, bli tilsynelatende sinnsyk, hva som helst, så skjer dette. Masse underbevisst kommer veltende opp.Nå vil Gud at jeg skal jobbe mer enn å renses så derfor skjer det ikke så ofte mer. Og jeg er svært takknemlig for at jeg er satt i stand til å kunne gjøre nytte for meg.

Sorgens hav er nettop et hav, man kan ikke gråte det tomt.

Blir vi helbredet av åndelige skapninger om natten?

For en god stund tilbake leste jeg mye av Rudolf Steiner. Han sa bl.a noe om at engler virker inn på oss om natten og at det også  var andre helbredende krefter som jobbet med oss da. Husker ikke hva det sto disse kreftene besto av. Jeg fant ikke noe konkret grunnlag å forstå dette på da jeg leste det, men noe skjedde i natt som fikk meg til å tenke tilbake på det jeg leste.

Forige natt mens jeg var våken idet jeg sovnet inn i drømmeland,  så  jeg det sto et par menneskelignende vesener som så nøye inn i meg. De sto litt skrått overfor meg. Den ene sa: "Hun har noe viktig å forløse der nede". Hun tittet ned på mageområdet, over navlen.  Og fortsatte: "men det eneste vi kan ha forhåpninger om at hun kan klare å forløse nå er det der oppe i lungeområdet". Et halvt sekund etter begynte jeg plutselig å hulke og kjente at det var nettop fra lungeområdet jeg gråt.

Om noen hjelper meg å renses og helbredes om natta eller i meditasjon (når jeg er åpen for det) er jo fantastisk! Noen som tror dette er reellt og at det jeg opplevde ikke bare var drøm? Har du lignende opplevelser? Jeg synes det er veldig koselig å vite det om noen bryr seg så mye om meg at de følger meg opp  tett og gjør det de kan for å få meg til å bli et bedre menneske. Det har vært flere slike opplevelser i etterkant av kvalitetshealing. Nå er det svært lenge siden jeg mottok healing.

Det skjedde en liten, men for meg ganske stor ting, forrige dagen også. Jeg gikk i grinete humør på veg til jobb. Jeg skriver grinete fordi jeg trengte egentlig å grine i røykeabstinens. Jeg tenkte at det er Gud som skulle være min klippe, ikke noe her i verden. Jeg prøvde å få kontakt med Gud. Finne en veg gjennom tåka og begynte å snakke med Gud. Jeg ba om å få en bekreftelse på at Gud hørte meg snakke, sånn at det var å snakke med Gud jeg kunne begynne med fremfor å bare gå og føle meg alene med de innerste tankene mine. Da kjente jeg straks en plutselig varme i nakken som om noen gjorde et forsøk på å stryke meg der. Da jeg kjente det så jeg at kraften hadde gulfarget energi. Jeg ble trøstet og oppbygget av dette tegnet.

Jeg tror det er viktig å tillegge Gud æren og ikke en selv både fordi det er en realitet i det; uten Gud har vi intet, og for at vi kan klare å motta fra Gud og slippe selvbildet vårt. Jeg ble forsøkt lurt av en ånd i natt. Den presenterte seg som Jesus av utseende og sto i gyldent lys over meg, men strålte ikke selv ut lys. Den sa: jeg kan løfte deg opp der du vil bli æret. Jeg så på han med et spørsmålstegn fordi Jesus ville aldri sagt noe sånt og jeg var ikke det minste interessert i ære. Da jeg fikk denne kontakten søkte jeg trygghet, ikke å stå alene og bli æret. Jeg er vil heller være liten og at Gud er stor. Når jeg er liten kan mer av det store få plass i meg.