Sorgens hav

Jeg har opplevd forbindelsen til det kollektive en del ganger. Mest det å gå ut av meg selv og bli ett med sorgens hav vi alle kjenner små eller store mengder av. Det kan sive opp i oss og renne ut av øynene eller vi kan bade i følelseshavet. I det siste tilfellet har man hodet under vannet og kan ikke forholde seg normalt til sine medmennesker. Noen ganger kan jeg oppleve at jeg går under vann uten å dykke men at vannet som underbevissthetens kilde kommer over meg. Da er jeg fjern så lenge jeg gjør et arbeid. Straks jeg kommer hjem kan jeg ta det innover meg bevisst og se hva som er i det.

Før , i sjelens sorte natt, skjedde dette flere ganger daglig i flere år, og jeg kunne ikke arbeide. Nå skjer det innimellom bare. Søvnmangel er en faktor i det men også Guds hastverk-arbeid med meg, tror jeg. Jeg sier det siste fordi når jeg ber Gud rense meg/jobbe med meg og at jeg er villig til å risikere hva som helst; få angst, bli tilsynelatende sinnsyk, hva som helst, så skjer dette. Masse underbevisst kommer veltende opp.Nå vil Gud at jeg skal jobbe mer enn å renses så derfor skjer det ikke så ofte mer. Og jeg er svært takknemlig for at jeg er satt i stand til å kunne gjøre nytte for meg.

Sorgens hav er nettop et hav, man kan ikke gråte det tomt.