Det er mange fine generelle regler om barneoppdragelse å finne, og de er få som er uenige i de ofte selvsagte råd og normer, men når man i den praktiske hverdag selv kommer sliten hjem etter jobb og barnet er sliten av en lang dag i
barnehage er det ikke lett å være positiv, tålmodig, vennlig og rosende, det krever et overskudd. Om det overskuddet er brukt opp og jeg bare
vil være i fred, samle meg og bygge opp energien igjen blir jeg ikke
hyggelig.
Det er et problem men jeg ser ingen løsning annet enn å ikke jobbe eller å få avlastning. Den siste løsningen betyr at jeg sjelden ser ungen min. Og det er ikke noen fordel for ungen min.
På ettermiddager er jeg sliten. Om dette er unormalt burde jeg kanskje ikke ha den daglige omsorgen for barnet, undrer jeg over. Men det mest riktige synes jeg var at noen gadd å avlaste meg annenhver ettermiddag. En unge som kommer til verden er ikke bare 1 kvinnes ansvar. At besteforeldre ikke tar ansvar er forunderlig i mine øyne. Nåtidens eldre realiserer seg selv når de er sytti, etter år som hjemmearbeidende og isolert. Er supersosiale som ungdommer og bruker masse tid på seg selv; bl.a ved å trene og henge på cafe med venner. Ihvertfall min mor. "Nei jeg kan ikke avlaste, jeg skal på jazzcafe med en venninne.". " Nei, jeg kan ikke avlaste, jeg skal stelle håret idag". What??
Om et halvt år håper jeg det blir annerledes i.o.m. at faren flytter nærmere der vi bor. Inntil da må jeg rive meg i håret jeg ikke har noe igjen av og håpe sønnen min overlever meg.
Det er et problem men jeg ser ingen løsning annet enn å ikke jobbe eller å få avlastning. Den siste løsningen betyr at jeg sjelden ser ungen min. Og det er ikke noen fordel for ungen min.
På ettermiddager er jeg sliten. Om dette er unormalt burde jeg kanskje ikke ha den daglige omsorgen for barnet, undrer jeg over. Men det mest riktige synes jeg var at noen gadd å avlaste meg annenhver ettermiddag. En unge som kommer til verden er ikke bare 1 kvinnes ansvar. At besteforeldre ikke tar ansvar er forunderlig i mine øyne. Nåtidens eldre realiserer seg selv når de er sytti, etter år som hjemmearbeidende og isolert. Er supersosiale som ungdommer og bruker masse tid på seg selv; bl.a ved å trene og henge på cafe med venner. Ihvertfall min mor. "Nei jeg kan ikke avlaste, jeg skal på jazzcafe med en venninne.". " Nei, jeg kan ikke avlaste, jeg skal stelle håret idag". What??
Om et halvt år håper jeg det blir annerledes i.o.m. at faren flytter nærmere der vi bor. Inntil da må jeg rive meg i håret jeg ikke har noe igjen av og håpe sønnen min overlever meg.
