Situasjoner er alltid nye og folk reagerer så forskjellig utfra humør, karakter etc at det er umulig å forutsi noe sikkert. I nuet er vi løsrevet nok til å skjelne nyanseforskjellene i nesten like situasjoner. Vi kan da også velge å åpne oss for kreativitet og intuisjonens påminnelser om gode råd eller tips om nye løsninger. I nuet er bevisstheten tom og det er derfor vi ofte rømmer fra den eller lar oss frivillig distrahere. Dette krever også mindre energi da det er en sløv tilstand med begrenset bevisshetsrom; en uoppvakt tilstand. Istedet kan vi åpne oss for friske innspill fra vår ånd så det som i en sjakt av lys kan komme inspirasjon.
Vi kjenner til erfaring av konsekvenser for en eller flere lignende handlinger som er noe veiledende, men om vi istedet kun baserer oss på de og er helt til stede i øyeblikket så vi kan ha en mer dyptgripende forståelse for hva som er rett og galt i forhold til situasjonen og de involverte er det enda bedre. Om vi skal bry oss om resultatet av våre handlinger vil vi være opptatt av framtid og derav illusjon. Det skaper stress og tunnelsyn.
Om du selv blir kalt uforutsigbar av andre burde du ta det som et kompliment om det var sagt med forakt aldri så mye, fordi at du er det er et tegn på at du er levende.
Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer. Kaos vil ta så mye energi fra oss i søken etter trygghet. En viss forutsigbarhet må vi ha for å være i harmoni/balanse og for å kunne glemme oss selv og heve oss opp og skue hva som er sant og hva som er forgjengelig.
Jeg er ikke opptatt av menneskelig myndighets mening om rett og galt, men Guds/Sannheten.Trenger vi kun de åndelige lover og ikke morallover? Jeg mener de kommer fra samme kilde og er i oss alle. Det er viktig at vi følger sosiale lover utfra kjærlighet til dem og ikke som en plikt, mener jeg. Gud gir oss ikke lover for at vi skal følge dem blindt, uten forstand og kjærlighet for det de innebærer. Moral-lover er bra som en ytre bekreftelse av vår indre sannhet. Vi behøver ikke å bli slave av ytre lover, men det er lett å bli det så lenge det er frykt og forfengelighet i oss. Men er vi bevisst blir frykten og forfengeligheten en målestokk vi kan se hva vi trenger å jobbe med utfra utfra.
Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer.De gode rammene er ideer fra Gud nedlagt av mennesker. Kaos vil ta så mye energi fra oss når vi skal orientere oss praktisk i verden. Men for å føle oss trygge trenger vi ikke en forutsigbar tilværelse/verden der alle følger de samme normer for oppførsel.Har vi indre trygghet er vi løsrevet nok til å ikke bli redde når den ytre verden er truende for vår helse og sikkerhet. (Man kan ikke kalle verden utrygg, det blir feil, siden følelser er i en selv). Det vi trenger er tillit til at vår tilværelse er styrt av kjærlighetens hånd uansett om det føles vondt eller godt det som skjer oss. Det er kanskje kun vår egen karmagjeld/det vi har på samvittigheten som bestemmer hvor trygge vi er på vår fremtid? Jeg ser det slik at de åndelige lover er skapt av kjærlighet på samme måte som morallovene. Og de henger fint sammen da de er basert på det samme.Er ikke alle Guds lover til for å lage stien uten avsporinger og for stort slingringsmonn(les:sjangleplass:)og rett fram til seg?
Høyere bevissthet eller Gud; same heaven! Det er ingen motsetning mellom å være sin egen mester og ha en mester i Gud. Man kan ikke være sin egen mester i forhold til annet enn mennesker likevel. Å stå opp imot Gud eller den høyere bevissthet fornedrer oss jo bare. Love me or lose yourself, kunne Gud ha sagt.
Vi kjenner til erfaring av konsekvenser for en eller flere lignende handlinger som er noe veiledende, men om vi istedet kun baserer oss på de og er helt til stede i øyeblikket så vi kan ha en mer dyptgripende forståelse for hva som er rett og galt i forhold til situasjonen og de involverte er det enda bedre. Om vi skal bry oss om resultatet av våre handlinger vil vi være opptatt av framtid og derav illusjon. Det skaper stress og tunnelsyn.
Om du selv blir kalt uforutsigbar av andre burde du ta det som et kompliment om det var sagt med forakt aldri så mye, fordi at du er det er et tegn på at du er levende.
Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer. Kaos vil ta så mye energi fra oss i søken etter trygghet. En viss forutsigbarhet må vi ha for å være i harmoni/balanse og for å kunne glemme oss selv og heve oss opp og skue hva som er sant og hva som er forgjengelig.
Jeg er ikke opptatt av menneskelig myndighets mening om rett og galt, men Guds/Sannheten.Trenger vi kun de åndelige lover og ikke morallover? Jeg mener de kommer fra samme kilde og er i oss alle. Det er viktig at vi følger sosiale lover utfra kjærlighet til dem og ikke som en plikt, mener jeg. Gud gir oss ikke lover for at vi skal følge dem blindt, uten forstand og kjærlighet for det de innebærer. Moral-lover er bra som en ytre bekreftelse av vår indre sannhet. Vi behøver ikke å bli slave av ytre lover, men det er lett å bli det så lenge det er frykt og forfengelighet i oss. Men er vi bevisst blir frykten og forfengeligheten en målestokk vi kan se hva vi trenger å jobbe med utfra utfra.
Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer.De gode rammene er ideer fra Gud nedlagt av mennesker. Kaos vil ta så mye energi fra oss når vi skal orientere oss praktisk i verden. Men for å føle oss trygge trenger vi ikke en forutsigbar tilværelse/verden der alle følger de samme normer for oppførsel.Har vi indre trygghet er vi løsrevet nok til å ikke bli redde når den ytre verden er truende for vår helse og sikkerhet. (Man kan ikke kalle verden utrygg, det blir feil, siden følelser er i en selv). Det vi trenger er tillit til at vår tilværelse er styrt av kjærlighetens hånd uansett om det føles vondt eller godt det som skjer oss. Det er kanskje kun vår egen karmagjeld/det vi har på samvittigheten som bestemmer hvor trygge vi er på vår fremtid? Jeg ser det slik at de åndelige lover er skapt av kjærlighet på samme måte som morallovene. Og de henger fint sammen da de er basert på det samme.Er ikke alle Guds lover til for å lage stien uten avsporinger og for stort slingringsmonn(les:sjangleplass:)og rett fram til seg?
Høyere bevissthet eller Gud; same heaven! Det er ingen motsetning mellom å være sin egen mester og ha en mester i Gud. Man kan ikke være sin egen mester i forhold til annet enn mennesker likevel. Å stå opp imot Gud eller den høyere bevissthet fornedrer oss jo bare. Love me or lose yourself, kunne Gud ha sagt.
