Før, da jeg var mindre, tok jeg det voksne sa bokstavelig. Jeg trodde det de sa var sant. En sannhet var da så konkret avgrenset som bokstavformene. Mye usant, overfladisk og dømmende såret meg, men det at jeg reagerte fikk meg til å søke den virkelige sannheten. Sannhet sårer ikke. Negativitet er bare en skygge av noe. Og dette noe kan man betrakte helt uten positiv eller negativ bedømmelse, det bare er som det er. Å mene noe, synse om noe, er helt, helt uvesentlig.

Mange uttrykker noe de egentlig ikke mener med kallenavn f.eks. Dette kommer av at de snakker i affekt. Følelser farger ens sinn slik at en ikke ser klart hva man forholder seg til. Dermed dømmer man feil også. Men dette skjønte ikke jeg før, da jeg var mindre.

Nå kan jeg tenke at de egentlig ikke mener det de sier når jeg hører noen si noe overfladisk og negativt. Jeg kan ta det like lite alvorlig som det er gyldig. Om en person holder hardnakket på det negative han sa, er hans sinn fortsatt farget av sitt sinne bare.

En merkelapp kan aldri fortelle en sannhet om noe. Det er som en prislapp en person setter på en ting og slik forteller hvor verdfull en opplever den tingen akkurat da.

Det er selvsagt trist at en slik ting som det settes prislapper på er mennesker også. For det første fordi vi jo ingen ting er, men for det andre fordi det viser hvor skummelt følelser er. De er ikke til å la seg leke med. De er som barn som ikke skal bestemme, fordi de ikke har overblikket.

En som snakker sint i affekt tar ikke vare på seg selv. Han overlater den oppgaven til andre. Men det er han selv som skulle tatt hensyn til følelsene og gjort noe fornuftig med det.

Barn blir voksne når de går bort fra de voksnes barnsligheter og finner modne alternativer. Alternativer til raske konklusjoner, negative tanker, bedømmelser og overfladiske betraktninger.

Da jeg var liten trodde jeg de snakket sant fordi jeg var selv ennå ikke klar over hva sannheten var. Smerten ved usannheten var derfor nødvendig.