Guds sendebud

Jeg var usikker en periode om englene var virkelige eller om de bare ble vist meg som et bilde idet de kom med budskapet jeg hadde bedt til Gud om å få. Engler er jo kjent som Guds sendebud fra den kristne lære.Jeg tror nå at de er virkelige. Om man opplever deres vesen er det ikke lett å avfeie det som en forestilling bare. Selv om jeg aldri har takket de personlig får jeg de på besøk om igjen. De er fornøyd om jeg er takknemlig overfor Gud, antar jeg.

Før så jeg ca ti stk av gangen og det var alltid de samme og den samme talte til meg hver gang; med e'n enkelt setning som forløste problemet mitt. De talte bokstavelig talt med e'n stemme. Da var det jeg som gravde meg ned i meg selv og så de speile seg fra oven ned i dypet mitt. Nå er det de som kommer til meg e'n av gangen. Andre ganger er det plutselig Jesus jeg ser stå over meg og lyser ned på meg.

Jeg vet aldri hvem som kommer med svaret. Når jeg er opptatt av andre gjøremål, og altså ikke venter lyttende åpen på noe svar, kommer det budskap som jeg ikke bestandig kan se hvem kommer med. Men det er engler som kommer når jeg er i hverdagsbevissthet, og Jesus eller noe jeg oppfatter som Gud bare(ubeskrivelig)når jeg er mer henført til oven.

2 sekunders drøm

Jeg duppet av da jeg så på filmen:"Nausicaa, prinsessen fra vindens dal" og så to verdener på to sekunder. Den ene var vår verden, som var preget av konflikter pga dualismen. Den andre lå over og var fredfull fordi der var det enhet og ingen konflikter.

Om Gud

Jeg tror Gud står bak hver enkelts og menneskehetens prøvelser. De som Gud lar gi prøvelsene er ubevisste om det. De bare reagerer på noe negativt i dem selv de ser i andre som om de andre var deres speil.

Selv om jeg ikke tror på det kristne synet om at Gud er i himmelen fremfor å være i oss som en liten del som viser helheten av Han selv, tror jeg ikke ar Gud er meg og dermed at jeg er den som står for de prøvelsene som sendes meg. Denne forklaringen kom umiddelbart til meg nå: Jeg tror Gud sender en kraft og når den går gjennom mine bevissthetslag så vil Han av de bilder jeg har i disse lag manifestere noe tilsvarende i levende form slik at jeg skal få øye på det, erfare det og forhåpentligvis gjennomskue det og bli fri fra det.

Akkurat som det er soner under foten som tilsammmen representerer hele kroppen er det en Gudssone i oss, men den er ikke Gud på samme måte som sonen for organet nyre ikke er selve nyren. Så vi kan få kontakt med gud i oss,men det er ikke Gud med stor g.

Jeg vil ikke innbilde meg at jeg er Gud. Gud er ikke bare en kraft, tror jeg. Guds skaperverk er gjennomsyret av kjærlighetskraft fra Gud, men Gud er langt mer enn det. Vi er sjeler vi. Hver og en unik. Den ytre personligheten viser et bilde av sjelen som er langt mer levende. Ifølge Bahailæren er Gud løsrevet fra sitt skaperverk og jeg mener løsrevet fra det bør vi også bli. Gud er løsrevet. men likevel forbundet, fordi Han har denne biten som tilsvarer seg selv i alle skapninger. Jeg synes det er vanskelig å svare på: hva er Gud? Jeg står ved denne forklaring på dette tidspunkt: Vi kan bli ett med Gud, det tror jeg, "utslokkes", idet vi gjenkjenner den biten vi har i oss selv som oss selv,kanskje? Oj, det var en ny tanke. Uansett. Om vi gjør det vil vi ha større sjanse for å smelte inn det tilsvarende; Gud. (Fordi biten og Gud er ett.) Men vi er likevel ikke Gud. Men jeg står ikke for at jeg mener at vi er denne biten, altså. Jeg har ingen erkjennelse på at det er tilfelle. Det er foreløpig kun en teori.

Nonneinspirert design i Rick Owens vårkolleksjon

Tanker 5 og 6 juni

Det regnes som positivt å ha levd veldig mange liv og være en gammel sjel, men om de aldri kommer ut av sine spor, men er her igjen og igjen er det kanskje mer håp for en fersking som kommer hit for første gang, uten bagasje og med et friskt syn?:)
(Jeg tror ikke på reinkarnasjon)

Jeg kan prøve å forklare hvordan barn kan vite det de ikke selv kan ha erfart veldig enkelt. På samme måte som jeg får vite ting jeg ikke kan ha erfart. Jeg får det fra Gud. Jeg kaller det intuisjon. Noen er åpne for det kollektive felt der alle tanker og erfaringer ligger.

Forutinntatthet:

Det er ikke min jobb å dømme i hvilken grad andre er ignorante overfor alle de forskjellige ting det er mulig å være ignorant overfor til enhver tid. Alle prioriterer hva vi bryr oss om ved hvert øyeblikk. Alle bryr seg hele tida. Ingen kan bry seg om det samme konstant. Hvordan skulle det tatt seg ut? Alle er forutinntatt i større eller mindre grad så lenge vi ikke er opplyst. Se på din egen forutinntatthet om du ergrer deg over andres.Det eneste som gjør deg lykkelig er å selv bli fri, for da kan du frigjøre andre.

Mangel på innsikt kan sees på som et behov vi kan fylle. Det er bedre enn å dømme dem for ikke å være allvitende allerede.Da sier vi liksom at dem skal skamme seg for å ikke vite da. Men vet vi selv alt? Vi er her for å utfylle hverandre og på den måte se hva vi er gode på, og ved gleden det er å bidra vil vi foredle våre gaver enda mer. Slik utvikler vi oss.

Does it matter if one have to die if one have come to thw state of enlightenment? I don't think so. I will give and do anything to be that free.

Det som stopper meg er misunnelse fra andre. Tenk; t.o.m. Bahaullah, eller mer kjent; Jesus, ble misunnet og hatet selv om han utstrålte kjærlighet. Det er så rart.
Jeg har sett folks nedlatende holdning speile seg i mitt lys som om lyset rundt meg er et speil. Det forundrer meg så veldig at noen har slike holdninger til en fremmed jente. (Jeg må slutte å bry meg om hva folk tenker om meg.Det er lett å si, kun det) Folk som smiler kan ha de styggeste holdninger bak. Det er lett å la det trekke meg ned. Men jeg vet at hadde jeg konfrontert mennesket; snakket til det i min kraft og lys ville de ikke kunnet annet enn å respektert meg. Det er ikke mulig å motstå lys og respekt.Det er ihvertfall godt å vite. Grunnen til at folk noen ganger ikke unner meg mitt liv i frihet og andre ganger gjør det er at de gangene de unner meg det er de gangene jeg stråler på dem. De tørster. jeg tror jesu disipler som stadig vekk fikk Jesu stråler elsket han såååå, mens de som bare så han på avstand kunne hate noe veldig. De så noe de gjerne skulle hatt selv; frihet. Jeg må overvinne dette for å bli fri. Mon tro om løsningen er at jeg aldri må glemme å bry meg om andre på linje med meg selv; unne dem et liv i frihet, at de får utfoldelse som de ønsker. At jeg føler at vi alle allerede lever i frihet(selv om ikke alle føler det sånn her og nå).


6. juni

Å bli dressert av Gud fremfor av mennesker.

Problemet er at i det arbeidet Gud gjør med å dressere oss benyttes jo også mennesker, så det er ikke så lett å skille ved første øyekast hva budskapet fra Gud er. Mennesker dresserer oss ikke like høflig og mildt som Gud gjør når han gjør det direkte med meg, men det kan ha med at Han tilpasser seg meg å gjøre, akkurat det vet jeg ikke, så det derfor er det lett å tro at det brutale ikke er fra Gud. Men bak det som kommer i from av noe som poppleves vondt, og ofte kalles ondt, har Gud en hensikt med det. Grunnen er god. Den mer brutale måten fra mennesker kan ha den hensikt at, for å si det svart hvitt: enten at mennesket har rett i sin kritikk, eller viser meg meg ved sin oppførsel eller at jeg blir prøvet i å ikke la meg trekke ned. Det er sikkert mange flere ting enn det jeg nevner her, men det er det jeg kommer på i farten. Dette arbeidet med å skille har jeg strevd mye med.

Om man har lagt lista høy i sine ambisjoner i den ytre verden gjør man vel tilsvarende i den indre. Jeg lagt lista høyt både på det indre og det ytre plan. Jeg vil bli en helgen jeg:) Jeg må ta den ned med jevne mellomrom, og når den er nede og jeg ikke forventer noenting av meg selv, det er da jeg spretter "opp". Så lista der oppe begrenser, tror jeg. Den dytter meg ned selv om den er for langt oppe. jeg trenger en diskusjon om det med lister fordi det området trenger jeg å få belyst.