Jeg tror Gud står bak hver enkelts og menneskehetens prøvelser. De som Gud lar gi prøvelsene er ubevisste om det. De bare reagerer på noe negativt i dem selv de ser i andre som om de andre var deres speil.
Selv om jeg ikke tror på det kristne synet om at Gud er i himmelen fremfor å være i oss som en liten del som viser helheten av Han selv, tror jeg ikke ar Gud er meg og dermed at jeg er den som står for de prøvelsene som sendes meg. Denne forklaringen kom umiddelbart til meg nå: Jeg tror Gud sender en kraft og når den går gjennom mine bevissthetslag så vil Han av de bilder jeg har i disse lag manifestere noe tilsvarende i levende form slik at jeg skal få øye på det, erfare det og forhåpentligvis gjennomskue det og bli fri fra det.
Akkurat som det er soner under foten som tilsammmen representerer hele kroppen er det en Gudssone i oss, men den er ikke Gud på samme måte som sonen for organet nyre ikke er selve nyren. Så vi kan få kontakt med gud i oss,men det er ikke Gud med stor g.
Jeg vil ikke innbilde meg at jeg er Gud. Gud er ikke bare en kraft, tror jeg. Guds skaperverk er gjennomsyret av kjærlighetskraft fra Gud, men Gud er langt mer enn det. Vi er sjeler vi. Hver og en unik. Den ytre personligheten viser et bilde av sjelen som er langt mer levende. Ifølge Bahailæren er Gud løsrevet fra sitt skaperverk og jeg mener løsrevet fra det bør vi også bli. Gud er løsrevet. men likevel forbundet, fordi Han har denne biten som tilsvarer seg selv i alle skapninger. Jeg synes det er vanskelig å svare på: hva er Gud? Jeg står ved denne forklaring på dette tidspunkt: Vi kan bli ett med Gud, det tror jeg, "utslokkes", idet vi gjenkjenner den biten vi har i oss selv som oss selv,kanskje? Oj, det var en ny tanke. Uansett. Om vi gjør det vil vi ha større sjanse for å smelte inn det tilsvarende; Gud. (Fordi biten og Gud er ett.) Men vi er likevel ikke Gud. Men jeg står ikke for at jeg mener at vi er denne biten, altså. Jeg har ingen erkjennelse på at det er tilfelle. Det er foreløpig kun en teori.
Selv om jeg ikke tror på det kristne synet om at Gud er i himmelen fremfor å være i oss som en liten del som viser helheten av Han selv, tror jeg ikke ar Gud er meg og dermed at jeg er den som står for de prøvelsene som sendes meg. Denne forklaringen kom umiddelbart til meg nå: Jeg tror Gud sender en kraft og når den går gjennom mine bevissthetslag så vil Han av de bilder jeg har i disse lag manifestere noe tilsvarende i levende form slik at jeg skal få øye på det, erfare det og forhåpentligvis gjennomskue det og bli fri fra det.
Akkurat som det er soner under foten som tilsammmen representerer hele kroppen er det en Gudssone i oss, men den er ikke Gud på samme måte som sonen for organet nyre ikke er selve nyren. Så vi kan få kontakt med gud i oss,men det er ikke Gud med stor g.
Jeg vil ikke innbilde meg at jeg er Gud. Gud er ikke bare en kraft, tror jeg. Guds skaperverk er gjennomsyret av kjærlighetskraft fra Gud, men Gud er langt mer enn det. Vi er sjeler vi. Hver og en unik. Den ytre personligheten viser et bilde av sjelen som er langt mer levende. Ifølge Bahailæren er Gud løsrevet fra sitt skaperverk og jeg mener løsrevet fra det bør vi også bli. Gud er løsrevet. men likevel forbundet, fordi Han har denne biten som tilsvarer seg selv i alle skapninger. Jeg synes det er vanskelig å svare på: hva er Gud? Jeg står ved denne forklaring på dette tidspunkt: Vi kan bli ett med Gud, det tror jeg, "utslokkes", idet vi gjenkjenner den biten vi har i oss selv som oss selv,kanskje? Oj, det var en ny tanke. Uansett. Om vi gjør det vil vi ha større sjanse for å smelte inn det tilsvarende; Gud. (Fordi biten og Gud er ett.) Men vi er likevel ikke Gud. Men jeg står ikke for at jeg mener at vi er denne biten, altså. Jeg har ingen erkjennelse på at det er tilfelle. Det er foreløpig kun en teori.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar