Hvorfor vendte vi oss bort fra Gud?

En på altnett spør "hvorfor vendte vi oss bort fra lyset/Gud". Det vil jeg finne ut av også. Det eneste jeg nå kommer på er at i boka himmel og helvete av Swedenborg sto det at i himmelen var det noen som sto vendt i retning kilden/lyset/Gud mens andre var vendt bort. Hva vendte de seg i retning av? Jo, seg selv. Da blir spørsmålet; hvorfor vendte de seg mot seg selv?
Jeg regner med at det er snakk om utviklingsforskjeller på disse sjeler, slik at jo høyere utviklet sjelene er jo mindre vender de seg bort fra Gud. Og jeg tror jeg vet hvorfor de ikke lenger har behov for å vende seg bort fra lyset. De som aldri vender seg bort mer er ett med Gud. Ingenting er i vegen mer. Det er ikke noe mer å betvile, og de kan kun se det guddommelige.

Hvorfor fristes man til å vende seg bort fra Gud og finner tilfredstillelse i å se på seg selv? Jeg tror det er et begjær som tilfredstilles. Det skjer et slags konsum idet en identifiserer seg med noe. Det å ta til seg noe som sitt eget er mettende på et vis. Det gir fylde, innhold, til et bilde en har av seg selv. Identifikasjon er en del av en skaperprosess kan man kanskje si? Det man identifiserer seg med kan være speilbildet/ det man ser fra utsiden (utseendet/kroppen) eller selvbildet/det man ser fra innsiden (følelsene og bildet man assosierer med det).

Er det vår skyld at vi vender oss bort fra Gud? Er det ikke Guds ønske at vi skulle avsondres for så å komme tilbake , men nå fremkjempende med egen lyst og viljeskraft gjennom alt som er i vegen? Og slik "bevise" for seg selv og Gud at vi elsker Gud og alt som hører Han til ved alt vi ofrer på vegen? Ikke bare nåde fører oss tilbake(som noen kristne ønsker å tro), altså, men også vår vilje. Ikke bare som et barn som er avhengig av mor og far , men som et barn som har blitt selvstendig og likevel elsker sitt opphav, med en visshet om at de er umulig å skille.

Hvordan passer rådet om å finne lyset inni seg når sjelene enten vender seg mot lyset eller seg selv?
"Innenfor" og utenfor" er fysiske begreper som ikke passer til himmelen og derfor kan man ikke sammenligne sjeler der og her. Med fysisk kropp finner man noen ganger lettest det gode/guddommelige utenfor, andre ganger inni seg. Hva det kommer av vet jeg ikke. I himmelen er det indre på utsiden står det i boka "Himmel og helvete" av Swedenborg, alle kan lese deg som en åpen bok.
Rudolf Steiner messet hele tiden om å meditere på ytre skapninger og på den måten fremelske deres vesen til å åpenbare seg. Steiner var et typisk hodemenneske (se enneagrammet) og de leter etter Gud utenfor seg, og derfor anbefaler han ( dessverre alle) å meditere på ytre objekter. Hjertemennesker, derimot, må utforske det ukjente indre først og fremst. Alle må meditere i den verden de er mest utrygge, der de ennå ikke har funnet den ubetingede kjærligheten, tenker jeg. Både de som utforsker den ytre verden (det indre i andre skapninger) og de som utforsker den indre, får samme utfordringer, som evnen til tillit/åpensinnethet til det de møter.