Barna først, virkelig?

Det er lett at det bare blir ord. Ord man mener men ikke gjennomfører i praksis fullt ut. Ord man står for fordi det er bra men som det er så mye i veien for å utføre at det ikke blir sant i virkeligheten/praksis. Som "jeg elsker mitt barn og setter barnet mitt før alt annet". Når alt kommer til alt tviler jeg ikke på at så og si alle mener det, men i hverdagen, kan man da se dette som en realitet?

Er ditt barn bare førsteprioritet så lenge det ikke går utover deg selv?( altså at du prioriterer deg selv og ikke barnet ditt først?)
Gjør du de forandringene som skal til for å imøtekomme ditt barns behov?

Jeg tror ikke folk gjør sitt beste. De gjør det de kan. Det er noen som dessverre synes det er godt nok når det langt fra er tilfelle. Kanskje fordi hensikten var god. Mamma mener f.eks. at spydigheter er ok fordi hun tror det har en oppdragende effekt, korrigering liksom. Noen er altså så dumme at det går hardt ut over omsorgsevnen. Det er ikke godt nok, og tegn på ignoranse.

Det er deilig å tro at alle prioriterer barna. Fordi det forventes at alle prioriterer barna vil alle tro om seg selv de gjør det. Det forventes at foreldre elsker barna sine. Men det er dessverre bare ikke sant i virkeligheten.  De fleste tror de elsker selv om det er betinget kjærlighet de gjør det med. Kun de tøffeste foreldre vil innrømme det om de ikke gjør det. De tilfeller dette skjer oftest er nok i de tilfeller mor innrømmer at hun er deprimert. Jeg husker jeg fryktet fødselsdepresjon o ble lettet da jeg ikke fikk det. Men om ikke det meste (dvs alt egentlig) ansvaret om barneomsorgen lå på kvinnen, hadde det ikke vært noe å frykte, fordi da kunne hun være trygg på at barnet ble tatt godt hånd om av andre voksne.

Det er tabu at foreldre ikke lever opp til å være perfekte foreldre. Feiltak snakkes det helst ikke om. Det er en fasade på mange pga den allmenne forventning om at foreldre elsker barna sine i praksis. De som er redde for å bli dømt for ikke å leve opp til denne forventningen vil unngå å snakke om vanskeligheter og da er det umulig å hjelpe de før det kanskje blir så ille at barnevernet må inn og hjelpe. Enklere sagt så synes jeg det er trist at det offentlige må gripe inn istedenfor at venner og familie blir opplyst om problemene og kan hjelpe til. Det er sikkert ikke så svart hvitt, men jeg vil poengtere at troen og forventningen om at alt er såre vel overalt er farlig naivt.