Å slipe det grove

Det er snakk om å skille mellom godt og ondt fordi vi ønsker det gode. Det som tilhører lyset og ikke ligger i skyggen av Guds rike. Du også foretrekker en edel oppførsel fremfor en vulgær, grov og nedrig, gjør du ikke? Du også ønsker vel at mennesker rundt deg er hensynsfulle mot deg og ikke bare tenker på seg selv? Når man vil la seg inspirere av idealer om det perfekte mennesket, et fullgodt og sant menneske, må man skille mellom det uedle og det edle. Vi er alle diamanter, ja, men slipingen skjer når vi får påkjenninger i verden.

Prøvelser og belastninger i verden sliper oss og jager oss til Gud. Så våre fiender er egentlig våre beste venner, selv om det er tøft.

Jeg tror en himmelsk og fullkommen verden finnes fordi ideen av den finnes. Men jeg tror vi kan utvikles i det uendelige og forfines ved å velge bort (ofre i kristen språkdrakt) det grove for det fine etterhvert som vi finner en bedre erstatning for noe vi allerede kjenner til. Jeg kan ikke tenke meg det finnes en grense på hvor fint noe kan være.

Det får meg til å tenke på Eric Pearl. Han hadde ikke hatt noe med det åndelige å gjøre før han plutselig kunne heale og påsto at han var kanal for den fineste, høyeste energien som fantes. Hvordan kunne han vite hva som er den høyeste? Den energien han formidler er slett ikke høy, jeg har testen den. Energien hadde ikke høyere intelligens enn et normalt menneske har. Jo finere energi jo bedre kan den løfte det tyngste i oss.