Spaltet fra.

Jeg har et (avstands) forhold til Gud i den betydning at jeg ikke anser Guds stemme som min egen. Kall det gjerne fraspaltet, men jeg opplever det slik for å kunne oppheves fra det lave. Jeg tror ikke jeg klarer dette ved å tråkke på det lave, men ved å heve meg i kraft av det. Om man setter seg på kne for å be til en allmakt eller ikke, betyr kanskje ikke så mye bare man kommer i kontakt med sannheten. Hvordan det skjer er ikke viktig om metoden fungerer. Jeg synes at det å bli som et barn, som Jesus foreslo, er en god metode.

Jeg antar at du som leser tenker at man ikke trenger en snill verden om man har indre trygghet; at indre trygghet ikke skal betinges av den ytre verden. Du har så rett. Og det er ikke riktig å kalle en verden trygg. Man kan si at noe i den truer noe, vår helse f.eks. eller vårt standpunkt.

Jeg har selv en frykt som er ussel. Den består i det å komme i situasjoner jeg ikke vet hvordan jeg skal takle og at jeg skal vise smålighet ved å bli sint pga maktesløshet og selv bli avvist ettersom jeg sårer andre. Det er min hovedfrykt og den har å gjøre med forfengelighet (vil ikke vise meg smålig) og redselen for å bli forkastet. Og vi kvinner som av mennesker har blitt opplært til å være søte og snille og av Gud til ikke å såre andre får PMS fra Gud hver måned! Det er litt av en utfordring vi har.

At jeg sårer menneskers stolthet bryr jeg meg mindre om. Men det er det å ta igjen og bli sint på noen som er fælt. Det går på tvers av mitt ideal fra Gud. Gud har ikke sagt at vi ikke kan være sinte eller vise sinne, men å såre ( og kanskje også å skremme andre) med vilje fordi vi misforstår og tror de sårer oss med vilje, mens de egentlig ikke er annet enn egoistiske, som i og for seg er deres egen sak.