Barneoppdragelse er barneneddragelse.

Barneoppdragelse slik jeg lærte det av forrige generasjon er en drakamp de voksne vinner fordi de er størst. Men å dra barn opp, ned, etter seg eller skyve de foran seg er plagsomt og belastende for alle involverte, og unødvendig.Vi skal forme dem ved å støtte dem, ikke dra i dem. Vi skal ikke dytte dem til å gjøre noe basert på alder, men støtte dem når de selv er klare for det. Vi skal ikke presse kunnskap de ikke er interessert i på dem, men selv finne gode svar på det de vil vite noe av. Barn som uttrykker at de ikke vil høre blir ofte oppfattet som respektløse og frekke når det i virkeligheten er de voksne som er det.

Når man oppdrar barn drar man de i virkeligheten ned fordi det er manglende respekt og hensyn når en stiller seg over dem. Noen tror barna må passe inn i en form vi har lagd for dem, ofte med begrunnelsen "de må tilpasses samfunnet". Men hvorfor vil noen foreldre presse barn inn i noe som ikke er bra istedenfor å finne alternativer? Fordi de selv er undertrykt, tilpasset og for redde for å bryte ut og finne sin egen form. Jeg mener alle har godt av å se på sine livsbetingelser. Det er mange av dem vi ikke behøver.

Det finnes ingen god grunn til at barn skal lide under vårt tidspress og stressreaksjoner. Om foreldre ikke vil ofre noe, fordi de i det skjulte føler seg som offere som har fått ansvar for barn, blir barna offere istedet. Å få barn er å få kjærlighet og lys inn i sitt liv. Setter man ikke pris på det vil lyset slokne og kjærligheten dø. En vil ha oppfostret et barn med frykt og sinne som tar avstand til det meste og egentlig ikke bidrar med noe nytt, godt eller kreativt spennende.

Om barnet er førsteprioritet er foreldrene virkelig tilstede for barnet. Det er lett å si at barnet er det viktigste, men de er ikke det når foreldre presser seg til å gjøre så mye at de alltid er slitne og trøtte. Da blir det i praksis det motsatte.