Spørsmål: Jeg forstår ikke helt din oppofrende side, noen
ganger føles det som om du synes andre er viktigere, kanskje til og med
bedre enn deg selv? Alle kan vel ha det slik i blandt men du virker
bevisst på det, som du ønsker det? Det forstår jeg ikke.
Svar: Jeg kan prøve å forklare min oppofrende side. Aller først: jeg mener ikke at ett menneske er bedre enn et annet. Når vi gir all vår oppmerksomhet på andre så vil vi glemme oss selv og bli friere, mer kreative og få tilgang til indre ressurser. Vi kan lettere komme i kontakt med det guddommelige/ vårt egentlige selv/ det evige/ sjelen. Jeg tror nemlig vi har en ytre persona som er tilknyttet den ytre verden, men at det ikke er mer enn en illusjon, presis som verden er en illusjon fordi den ikke er evig. Når vi ved å gi oppmerksomhet på andre og dermed glemmer denne ytre delen av oss, så får vi kontakt med noe dypere, mer ekte. Så det selv vi ofrer er ikke noe tap siden det vi vinner er større.
Kan du kjenne deg igjen i dette i forbindelse med jobb, elskov og omsorg for barn? Og her er vi inne på noe du sikkert ikke har tenkt på når du er i mot at religiøse innsnevrer livet sitt, og ofrer mye. Det skjer frivillig fordi vi får noe bedre. Det kjennes derfor ikke som et offer. Vi fokuserer på det vi får.
Når du f.eks har små barn som ikke kan vente med å få mat når de er sultne, så gir du barnet mat før din egen sultne mage, og det føles tilfredstillende når barnet er fornøyd. Mer tilfredstillende enn om du mettet din egen mage først. Å tilfredstille et menneske er høyere enn dine fysiske behov. Ikke at du skal ofre dine fysiske behov, men verdsette din kjærlighet for andre mer.
Jeg er brennsikker på at du ofrer livet ditt for ett av dine barn siden du har kontakt med kjærlighet. Du forklarer det kanskje som instinktiv oppførsel, men du ofrer deg selv og kan gjøre dette til tross for at dere har samme verdi. Det er fordi du ofrer deg for noe større, velger å satse på kjærligheten, motet etc. og ofrer ditt fysiske selv. For når du ser dette som er større, kall det kjærlighet, så er din kropp liten i forhold. Og når du erfarer noe større, kan du da være noe mindre en dette? Jeg tror ikke det. Man kan identifisere seg med kjærlighet i stedet for sitt fysiske selv.
Svar: Jeg kan prøve å forklare min oppofrende side. Aller først: jeg mener ikke at ett menneske er bedre enn et annet. Når vi gir all vår oppmerksomhet på andre så vil vi glemme oss selv og bli friere, mer kreative og få tilgang til indre ressurser. Vi kan lettere komme i kontakt med det guddommelige/ vårt egentlige selv/ det evige/ sjelen. Jeg tror nemlig vi har en ytre persona som er tilknyttet den ytre verden, men at det ikke er mer enn en illusjon, presis som verden er en illusjon fordi den ikke er evig. Når vi ved å gi oppmerksomhet på andre og dermed glemmer denne ytre delen av oss, så får vi kontakt med noe dypere, mer ekte. Så det selv vi ofrer er ikke noe tap siden det vi vinner er større.
Kan du kjenne deg igjen i dette i forbindelse med jobb, elskov og omsorg for barn? Og her er vi inne på noe du sikkert ikke har tenkt på når du er i mot at religiøse innsnevrer livet sitt, og ofrer mye. Det skjer frivillig fordi vi får noe bedre. Det kjennes derfor ikke som et offer. Vi fokuserer på det vi får.
Når du f.eks har små barn som ikke kan vente med å få mat når de er sultne, så gir du barnet mat før din egen sultne mage, og det føles tilfredstillende når barnet er fornøyd. Mer tilfredstillende enn om du mettet din egen mage først. Å tilfredstille et menneske er høyere enn dine fysiske behov. Ikke at du skal ofre dine fysiske behov, men verdsette din kjærlighet for andre mer.
Jeg er brennsikker på at du ofrer livet ditt for ett av dine barn siden du har kontakt med kjærlighet. Du forklarer det kanskje som instinktiv oppførsel, men du ofrer deg selv og kan gjøre dette til tross for at dere har samme verdi. Det er fordi du ofrer deg for noe større, velger å satse på kjærligheten, motet etc. og ofrer ditt fysiske selv. For når du ser dette som er større, kall det kjærlighet, så er din kropp liten i forhold. Og når du erfarer noe større, kan du da være noe mindre en dette? Jeg tror ikke det. Man kan identifisere seg med kjærlighet i stedet for sitt fysiske selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar