Hva ondskap og synd er.

Om det ikke ble funnet glede i å synde ville ingen ha syndet. Selv om man gjør ondt er det noe positivt som er grunnen til at man ødelegger. Og siden det er positivt er det lett å tro at det er greit eller i det minste unnskyldt. Så man må sjekke, spørre seg,  om det er positivt for flere enn en selv, og i det lange løp, og ikke kun tilfredstillelse et øyeblikk, om man ikke er sikker på om det er greit eller ikke.

Det er ingen forskjell på mennesker. Vi alle har kjød. Det er ingen som er onde men noen mangler den hellige ånds veiledning.

Vi hater synd når vi ser dette hos andre og vi hater den når vi har syndet. Jeg tror ikke en eneste som har fått innflytelse av den hellige ånd ikke har mistet kontrollen over kjødet noen gang. Det som skiller de som har fått åndens innflytelse og de som ikke har fått den er nettop om man finner glede i synd eller ikke. Det man vet er galt og ikke vil gjøre og likevel gjør finner man ingen glede i. De som synder og finner glede i det forsvarer for seg selv at det er ok. Gleden i ondskap er ikke den samme som den ekte gleden man finner i Guds kjærlighet. Gleden i ondskap er grunn.

Jeg ser på det onde og synd som mangel på noe guddommelig, som kjærlighet eller sannhet. Noen tror at det er greit å slå"fordi en føler sinne" og derfor har lov til å uttrykke dette. Det er mye rart man kan tro. De fleste drap er neppe gjort fordi noen liker å drepe men fordi de mente det var rettferdig. Rettferdighet er en dyd man kan lære om av Gud. Ser man rettferdighet i lys av sitt lavere selv bare, og ikke fra et høyere og større perspektiv blir det tilsvarende enfoldig. Visdom er viktig for å leve i henhold til Guds rike fordi man kan tro synd er rett hvis man mangler denne visdom fra Gud.