Å ta plass

Jeg gikk bort fra gruppen sammen med en dame,
og spurte: "snakket jeg for mye?"
Hun så på meg med sløret blikk og lo
en litt unaturlig lang og lys latter.
Jeg spurte igjen, og hun gav det samme svar.

Enten var hun usikker fordi hun ikke oppfattet mitt budskap,
eller så tørte hun ikke si direkte ja.
Men min frykt for å ta for meget plass ved å snakke for mye
ble da erstattet av en ny tanke;
at den damen kunne ha unnet meg å tale det jeg gjorde.

Og da først, etter å ha forstått det,
kan jeg unne meg selv det, istedenfor å være redd
for å snakke for mye. Og jeg innså også det at hva den damen måtte mene var mye mindre viktig enn hva jeg selv mente.
Men nettop ved å interagere kunne jeg finne ut hvor jeg sto.

Hva er for mye, liksom? Mer enn andre? Hva om de ikke engang vil snakke? Det er tull å tenke slik som om respekt og overbærenhet ikke finnes.

Noen har faktisk flere ord enn andre og;)