How to forgive evil.

​

I have heard several times people say they don’t even want to try to forgive because they fear that makes them accept the evil action. It is important to separate here. To accept reality is one thing, to love stupidity is another. What is positive about our stupidity and evil actions is that we can learn from it if we want to, but it is impossible to love a lack of something like knowledge and empathy, to love nothingness. If you ​understand with empathy you get over it, get perspective. You will still have your moral afterwards, but your understanding have been greater.

Evil actions, and even evil motives, does not make the whole person evil. Evil can not reach as deep as where the reason underneath the motive lies. The reason is the hardest to figure out, if not impossible. You don't want to have empathy with a person you find evil, but that is the only way to understand and get over the issue you are staring yourself blind at, and that connects you to that person. 

What I have seen using this method is that the other person has a tunnel vision and a consciousness level so low I can not expect any better from them. I have also seen no thought of the consequenses from a man I had started to believe was trying to break me on purpose.

Jesus' quote: "forgive them because they don't know what they are doing" is a magical one. If you say you want God to forgive it sounds like you have done it already. Try it. You may find you feel like you have forgiven. It happens indirectly through God.

To respect that they have a free will and have to take responsibility (karma) for their own stupid actions is another factor to have in mind. It also helps to look at my own shortcomings. We are not very different. We are all ​human beings, with fear and lack of understanding.

​

The trust in God

When bad things happen to us we want to know the meaning with it from Gods point of view. If we don't understand the meaning, if we can't see the benefits from our tests, I think the trust in God can be weakened. I "blame" God for everything because I don't think anything happens without His consentment, but I am never angry at God for what happens, I get angry at people, and that is just as stupid, because we are all here to learn and we all have shortcomings.

Etter møtet med healerdama.

I dag, 1 desember 2015, besøkte jeg en healerdame som også driver med somatisk healing og regresjon. Somatisk healing høres svært interessant ut. Hun var veldig åpen og ok og jeg snakket masse og det hjalp meg. Jeg har lurt på hva jeg kan gjøre for å forbedre mitt forhold til min sønn i det siste. Jeg kom frem til at jeg skal se om hans sinne kommer av at faren svikter han og oppfordre han til å snakke om det (og la han få en slåpute etter forslag fra healeren) for å få uttrykt det og dermed muliggjøre en bearbeidelse av det vanskelige. Jeg skal også klemme han mer siden det er å gi klemmer som er å gi kjærlighet for han.

Jeg føler meg mye mer åpen og i bedre humør etter healingen.

Jeg sa til henne at jeg ønsket et forbedret forhold til Gud og at det var grunnen til at jeg kom til henne. Jeg har tvilt på om Gud har en mening med de prøvelsene som skjer meg. Jeg trodde ikke jeg skulle bli slik jeg har kritisert andre for i mitt stille sinn; miste troen på Gud(s kjærlighet) bare fordi en opplever motgang i livet. Jeg har manglende tillit til Guds kjærlighet fordi jeg ikke ser meningen med det som skjer fra Guds perspektiv og fordi jeg har opplevd mye av det jeg har oppfattet som det motsatte av kjærlighet dette året. Det hjalp å snakke med healer-dama.

Det er ikke sånn at Gud ikke stepper inn. Jeg får stadig vekk positive innspill når jeg sitter fast i noe vanskelig. Noen får ikke det engang, så det er litt rart at jeg opplever at jeg er så fjernt fra Gud, kanskje?  Jeg tror jeg bare ble prøvet litt vel mye på en gang og ble så fortvilet at humøret sank og dro Gudshengivenheten med seg ned. Jeg ble rett og slett veldig, veldig skuffet og uforstående til en viss persons oppførsel + masse annet som jobbet mot meg som jeg måtte takle samtidig. Jeg har ikke bearbeidet alt ennå.

Å bli gransket for feil, kritisert, dømt og ikke trodd av autoriteter som har makt til å ødelegge ens liv er tøft, men når en er ferdig har man opplevd en ting de fleste, inkl. meg frykter og føler seg mindre redd, mer bevisst og tolerant overfor egne dårlige sider og mer bevisst på hvor slett og farlig forutinntatthet er.