Svaret fra Gud i ayahuasca-seremoni var å forsøke å bli så ydmyk som mulig. Jeg ba da Gud hjelpe meg bli ydmyk konstant. Gud sa at hvis jeg klarte det hadde jeg klart å bli som en helgen. Jeg ble så glad for å få slik veiledning.
Jeg skjønte at om man er ydmyk er man åpen for den indre og den ytre, den øvre og den nedre verden like mye. Det er perfekt balanse fordi egoet ikke tar opp plass og skaper uorden. Man danner et kors, på en måte, ved å ofre egoet. Og med en slik holdning vil man ha tilgang til alle dyder.
Anbefalingen mange religiøse gir er å alltid være takknemlig, men det er ikke korrekt (for meg). Mer presis er å alltid være ydmyk fordi som ydmyk er man takknemlig, men man kan også være alt det andre gode og mine svakheter forsvinner sammen med egoet. Da en muslim sa han sa takk til hva enn som skjedde han forsto jeg anbefalingen om å alltid være takknemlig. Det betyr at man aksepterer alt som skjer en som et gode for ens sjel og at det er Guds vilje.
Jeg tenkte så: nå blir vel jobben å knuse all stolthet, så det blir mulig å være ydmyk, men da fikk jeg innvendingen: Om du bare er i Guds kjærlighetshav trenger du ikke knuse noe som helst, for da behøver du ikke stolthet. Du vil føle deg trygg og fri.
Jeg forsto at om jeg bare passer på å ha nok kontakt med kjærlighet så vil det bli mulig å bli ydmyk. Det som skiller en helgen fra et normalt menneske er hvor mye de elsker Gud.
