Eudaimonisme, den sunne egoisme

Eudaimonisme (av gr.), lykkemoral, etisk standpunkt som hevder at lykken er det høyeste gode. Denne kan forstås som sjelelig likevekt (Epikur) el. som størst mulig sanselig nytelse (hedonisme).

http://filosofi.no/etikk/egoisme/
Uttale: eudaimonˈisme
Etymologi: av gr. 'lykke'

Store norske leksikon:
Eudaimonisme – filosofi, lykkemoral, velferdsmoral; etisk lære som hevder at det moralsk rette mål for alle handlinger er å fremme lykke (trivsel, velferd) for den handlende selv (subjektiv eudaimonisme) eller for mennesker i alminnelighet (objektiv, universell eudaimonisme).

For eudaimonismen blir gjerne kjennetegnet på en god eller riktig handling at den er lykkebringende. Filosofiske representanter for eudaimonismen er f.eks. Aristoteles og Epikur; dens skarpeste motstander er Kant, som gjør plikten, uansett lykke og velferd, til grunnlag for moralen. I filosofisk språkbruk bør eudaimonisme holdes ut fra hedonisme, den oppfatning at legemlig lyst er det høyeste gode. Se også etikk, hedonisme, utilitarisme (http://www.snl.no/utilitarisme.)og:(http://no.wikipedia.org/wiki/Utilitarismen).Jeg finner eudaimonisme i familie med regelutilitarism:
Utilitarisme (av lat. utilis, nyttig), nyttefilosofi; filos. teori el. lære som hevder at alle handlinger må bedømmes etter sin nytteverdi. Repr. bl.a. J. Bentham og J.S. Mill med slagordet Størst mulig lykke for det størst mulige antall(sitat fra Caplex)og handlinger bedømmes etter moralske normer og man straffer ikke, men forebygger nye kriminelle handlinger. Utdatert er såkalte aktutilitarisme som bedømmer etter handlingenes konsekvenser.(For hvem kan forutsi og bestemme handlingenes konsekvenser?)

Sjekk dette som Steien skriver om egoisme.Veldig bra skrevet. Ikke noe tull eller tomprat.http://egoist.info/rasjonell_etikk.html

Den onde rota

Jeg vil få revet opp den onde rota som består av å tro det er ondskap innerst inne i folk, og når jeg spør meg hvor den kommer fra husker jeg det. Det var en gang jeg opplevde å tolke min mor til å være hensynsløs. Hun sa at vi skulle flytte fra Moss til Oslo og hva jeg måtte mene (da jeg protesterte) ikke betydde noe. Da jeg fortsatte å protestere og argumenterte i forsvar av meg og broren min kastet hun en tung ting etter meg. Jeg husker godt at jeg hørte det klikket inni hodet mitt og jeg skjønte at virkningen muligens ville bli livsvarig. Jeg så det som om hjernehalvdelene delte seg og at broen mellom var knekt.Og jeg sa det full av harme i stemmen til henne også.

Når mødre eller fedre ikke tror på barnets godhet vil den heller ikke vise seg for dem. Om man henvender seg til andre i tillit til deres empati vil de vekke den også. Det er egentlig opp til enhver. Så å kalle noen uempatiske blir feil, for det er hvordan vi selv henvender oss til andre som avgjør hva vi blir møtt med. Min mor henvendte seg på jakt etter medynk ved å klage. Det funka ikke for å oppnå medfølelse når hun ikke gav uttrykk for å ha tanke for andre enn seg selv. Jeg har ofte tenkt at jeg er ukjærlig, uempatisk og uten medfølelse fordi jeg istedet reagerte med irritasjon og protesterte på hennes utsagn opp gjennom tida. Jeg har egentlig ikke før i dette øyeblikk sett at hun manipulerte når hun oppførte seg slik. Hun hadde ikke tillit til at jeg skulle bry meg og derfor manipulerte hun.Og det var med god grunn hun trodde det når hun selv ikke brydde seg om meg. For med tanke kun for sitt egne ønsker var hun smart nok til å fortså at jeg ikke ville bry meg om kun henne. Jeg tenkte på meg selv og lillebroren min (siden hun ikke gjorde det )som begge hadde det bra i Moss og ingen av oss ville flytte til en stor by. Jeg har alltid tenkt at det var mamma som var egoistisk i denne situasjonen, men det er virkelig ikke hele sannheten. Jeg brydde meg ikke så mye om at hun var sliten av å pendle og var kanskje den største egoisten der og da. Og da kommer vi til det som slo meg igår: den som opplever andre som egoistiske i en situasjon er det selv. Begge tviholder på egne interesser og er så fanget av situasjonen at de ser kun en side av saken og kun i svart hvitt, hvor det sorte er pålagt den andre.

En bahaivenn og terapeut har snakket om at vi ALDRI bør reagere. Ordet reagere står for at man agerer i retur på andres oppførsel uten den nødvendige distansen til å bestemme selv hvordan en vil oppføre seg ,- man er fanget i forhold til en annens oppførsel eller følelsesuttrykk.

Jeg tror at jeg reagerte i protest fordi hun ikke gav uttrykk for at hun tenkte på oss i samme slengen. Hun hadde bare tanke for seg selv som et lite barn som ikke har evne til å ha overblikk og ta ansvar for flere enn seg selv.Jeg protesterte nettop de gangene hun var som et barn med kun tanke på seg selv. Jeg ville så gjerne ha en mamma som brydde seg om meg.

I dette tilfelle hvor roten er ond skal treet opp og kastes på ilden. Det er sikkert en lov i universet som trekker en person til å bli egoistisk i møte med en egoist.
Vedkommende e'r ikke en egoist selv om motparten ser det slik når skyggen av dem selv er kastet ut på den andre- skyggen som dekker blikket for den andre og det det innebærer. Nei, de bare ivaretar den part som ikke er ivaretatt for å skape den helhet Gud ønsker. Å bare bry seg om seg selv er barnaktig fordi det overlater til den andre å ta seg av helheten. Om dette protesteres mot viser det seg en egoist. Aksepteres dette, f.eks i tilfeller der den barnaktige faktisk er et lite barn,vil den andre ta vare på begge og ikke kun seg selv.

Jeg har tenkt ofte at jeg reagerer på svakhet men har ikke kommet til en beskrivelse av hva jeg mener med det. Nå vet jeg det:)Det er svakheten av å ikke ta ansvar og det å ikke takle konfrontasjoner på redelig vis. Da mamma var i konflikt med andre kom hun til meg med sitt syn på saken som ikke innebar omtanke for den andre part. Jeg gidder ikke å ta den andre i forsvar fordi hun selv ikke gidder å bry seg om begge parter i en konflikt. Hun ønsker kanskje der og da at jeg kun har omtanke for henne, men det kunne hun bare glemme. Modne mennesker har omtanke for alle involverte i en sak! Hva som får noen og ikke alle til å bruke tankevirksomheten sin på andres ve og vel og ikke bare sitt eget er et annet spørsmål:) For det lurer jeg på pga mamma og pappa som begge ikke ville ta rollen som foreldre. Hm,jeg tror det handler om å være fanget av "verden" og de dertil skapte "behov". Behovet for å fenge andre innbærer en haug med andre behov. Under behovet for å fenge ligger et barn som ønsker omsorgen den voksne delen av det ikke gir fordi den er opptatt av å fortjene kjærlighet fra andre.

Å tilgi og tolke andre negativt.

Vi kan ikke forstå et menneske og det vi kaller ugjerning med fornuften/hjernen. Hjernen kan ikke gripe sannheten om et annet menneskes indre på en helhetlig måte. Hjertet må være med. Men hjertet er stengt om man ikke har tillit til den andre og tror den negative fortolkning av den andre pga en den såkalte ugjerning er sann. Negative tolkninger av andre kan aldri være sanne. De er alltid overfladiske og uempatiske,- de er gjetninger. Så for å tilgi må man ha tillit så hjertet kan være med slik at man kan skue sannheten om den andre. Vi må altså ha tillit til at ugjerningen ikke skyldtes noe ondt i den andre for å få se hva som faktisk var grunnen og den utløsende årsak.

Å ikke tilgi er mer ondt enn å gjøre noen vondt som ikke var i hensikt om å skade. Det er å putte noen inn i et skap av skyld hvor de kanskje må stå resten av livet.

Troen på at vi innerst inne er onde er en dyp rot i meg jeg ikke tror på men som sitter der likevel og jeg banner på at den gjør det i dere også. Hvor pokker kommer den fra? Det er det verste vi noengang har fått innplantet og det er ren og skjær galskap som kommer ut av det. All galskap og faenskap kommer fra den stammen og rota i oss. Når jeg bare får opp den rota tror jeg under vil skje.

Reinkarnasjon i et Bahaiperspektiv.

But let us return to our subject. In the Divine Scriptures and Holy Books "return" is spoken of, but the ignorant have not understood the meaning, and those who believed in reincarnation have made conjectures on the subject. For what the divine Prophets meant by "return" is not the return of the essence, but that of the qualities; it is not the return of the Manifestation, but that of the perfections. In the Gospel it says that John, the son of Zacharias, is Elias. These words do not mean the return of the rational soul and personality of Elias in the body of John, but rather that the perfections and qualities of Elias were manifested and appeared in John.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 286)

A lamp shone in this room last night, and when tonight another lamp shines, we say the light of last night is again shining. Water flows from a fountain; then it ceases; and when it begins to flow a second time, we say this water is the same water flowing again; or we say this light is identical with the former light. It is the same with the spring of last year, when blossoms, flowers and sweet-scented herbs bloomed, and delicious fruits were brought forth; next year we say that those delicious fruits have come back, and those blossoms, flowers and blooms have returned and come again. This does not mean that exactly the same particles composing the flowers of last year have, after decomposition, been again combined and have then come back and returned. On the contrary, the meaning is that the delicacy, freshness, delicious perfume and wonderful  289  color of the flowers of last year are visible and apparent in exactly the same manner in the flowers of this year. Briefly, this expression refers only to the resemblance and likeness which exist between the former and latter flowers. The "return" which is mentioned in the Divine Scriptures is this: it is fully explained by the Supreme Pen [Bahaullah] in the Kitáb-i-Íqán. Refer to it, so that you may be informed of the truth of the divine mysteries.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 287)

Have faith, not cling in insecurity as a victim.

You must have faith enough to not cling desperately for a healing answer. When you are clinging you occupy the room in which the spirit will take place.
And you must not expect anything either. When the desperate person gives up, the spirit will come by to visit. You do not have to have much faith, a little breath is enough, but that little breath of spirit is necessary to make the holy spirit connect with you. Hm, that may be the reason why people who didn't have a faith in their childhood have difficulties coming in contact with the spirit; they don't have any idea what it feels like!


Anyway; A question to God is like a swirling spiral who has to come through to Him, penetrate Him- throughout the universe- and it catches the spirit with its "arms". The word pentacles comes to my mind, I have no idea what it means. Jesus said to me today that you receive the answer to your question when you let go of expecting it to come. It's true. That is always what happens to me. I get it the minute I let go of the question. I guess the question is free to reach God that way.

Drøm

Da jeg var havveis i søvne i natt,drømmende og i ferd med å sovne ordentlig, våknet jeg fra dvalen fordi jeg fant drømmen innmari dum. Jeg så at mannen(min indre mann) var iferd med å kjøre i forvegen til målet/Gud og så ba han dama komme etter mens han hastig satte seg i bilen og var i ferd med å kjøre raskt avgårde.Jeg fikk stoppet han og tenkte at det lureste må være,om de skal til Gud sammen, at de forenes der og da på stedet. Jeg fikk de til å klemme hverandre, og da skjedde det noe; jeg begynte å gråte. Jeg lærte noe. Jeg er så dum; jeg haster på veg til Gud/målet uten å ha med meg følelsene mine. Har man med følelsene sine trenger man ikke dra noe sted. Gud er her og nå på stedet.

Enlightenment is not a dead end.

Enlightenment is not a dead end. I do believe,though, that the enlightenment can be everlasting no matter what (wise things) you do. If we have tasted total freedom and love, what is stopping us from getting to the point of permanent freedom? One thing, that includes a lot of things, is to make every part of us to want this as much as our hearts does. Another is the fear of death. The third is the fear of what other people might do out of envy and hatred.The last two are linked together in a way.

The first might take a long time to attain.(I am speaking for my self now. I don't know how long time the saints had to use on this issue.) The second doesn't have to take so long if one is lucky enough to feel pain enough to see death as a relief. The third is a tricky one. I think the fear of others' envy is just a misplacement.One can happily share the love to anyone no matter what. One who can take part of the light/love/ freedom you radiate will not hate you but enjoy the love. The one who thinks that this love is something he can have and to hold have misunderstood.

One may think there is something one self must do to achieve enlightenment. Really there isn't, because "I" am the one who must die. And to be able to let go of this "I" I have to find myself free and unidentified with it.And from that view I see that "I" is just an illusion. Then I can let go of it as I would do with a worn wool jacket on a mid-summers day.

So all parts of us must want to come to the same goal to reach it.The child in me and the grown-up part both seek God but for different reasons! The child seek love to be free ,and the grown-up wants to give love, unfortunately, I first thought, but when I asked: how is it possible to come to the goal, then? Jesus said/showed me that the child could believe in the love in others!
That way the child can feel free in the love,and the grown up could give by believing people want to receive the freedom/love. Is it so that the child is seeking love to mirror it? By that I mean; do the child want to show the creation/it self in it's pure form? And the grown-up wants to give the child the love the child can show it self in? The love is like light,like a mirror one can see ones true self in,or what?