Rett og galt

Situasjoner er alltid nye og folk reagerer så forskjellig utfra humør, karakter etc at det er umulig å forutsi noe sikkert. I nuet er vi løsrevet nok til å skjelne nyanseforskjellene i nesten like situasjoner. Vi kan da også velge å åpne oss for kreativitet og intuisjonens påminnelser om gode råd eller tips om nye løsninger. I nuet er bevisstheten tom og det er derfor vi ofte rømmer fra den eller lar oss frivillig distrahere. Dette krever også mindre energi da det er en sløv tilstand med begrenset bevisshetsrom; en uoppvakt tilstand. Istedet kan vi åpne oss for friske innspill fra vår ånd så det som i en sjakt av lys kan komme inspirasjon.

Vi kjenner til erfaring av konsekvenser for en eller flere lignende handlinger som er noe veiledende, men om vi istedet kun baserer oss på de og er helt til stede i øyeblikket så vi kan ha en mer dyptgripende forståelse for hva som er rett og galt i forhold til situasjonen og de involverte er det enda bedre. Om vi skal bry oss om resultatet av våre handlinger vil vi være opptatt av framtid og derav illusjon. Det skaper stress og tunnelsyn.

Om du selv blir kalt uforutsigbar av andre burde du ta det som et kompliment om det var sagt med forakt aldri så mye, fordi at du er det er et tegn på at du er levende.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer. Kaos vil ta så mye energi fra oss i søken etter trygghet. En viss forutsigbarhet må vi ha for å være i harmoni/balanse og for å kunne glemme oss selv og heve oss opp og skue hva som er sant og hva som er forgjengelig.

Jeg er ikke opptatt av menneskelig myndighets mening om rett og galt, men Guds/Sannheten.Trenger vi kun de åndelige lover og ikke morallover? Jeg mener de kommer fra samme kilde og er i oss alle. Det er viktig at vi følger sosiale lover utfra kjærlighet til dem og ikke som en plikt, mener jeg. Gud gir oss ikke lover for at vi skal følge dem blindt, uten forstand og kjærlighet for det de innebærer. Moral-lover er bra som en ytre bekreftelse av vår indre sannhet. Vi behøver ikke å bli slave av ytre lover, men det er lett å bli det så lenge det er frykt og forfengelighet i oss. Men er vi bevisst blir frykten og forfengeligheten en målestokk vi kan se hva vi trenger å jobbe med utfra utfra.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer.De gode rammene er ideer fra Gud nedlagt av mennesker. Kaos vil ta så mye energi fra oss når vi skal orientere oss praktisk i verden. Men for å føle oss trygge trenger vi ikke en forutsigbar tilværelse/verden der alle følger de samme normer for oppførsel.Har vi indre trygghet er vi løsrevet nok til å ikke bli redde når den ytre verden er truende for vår helse og sikkerhet. (Man kan ikke kalle verden utrygg, det blir feil, siden følelser er i en selv). Det vi trenger er tillit til at vår tilværelse er styrt av kjærlighetens hånd uansett om det føles vondt eller godt det som skjer oss. Det er kanskje kun vår egen karmagjeld/det vi har på samvittigheten som bestemmer hvor trygge vi er på vår fremtid? Jeg ser det slik at de åndelige lover er skapt av kjærlighet på samme måte som morallovene. Og de henger fint sammen da de er basert på det samme.Er ikke alle Guds lover til for å lage stien uten avsporinger og for stort slingringsmonn(les:sjangleplass:)og rett fram til seg?

Høyere bevissthet eller Gud; same heaven! Det er ingen motsetning mellom å være sin egen mester og ha en mester i Gud. Man kan ikke være sin egen mester i forhold til annet enn mennesker likevel. Å stå opp imot Gud eller den høyere bevissthet fornedrer oss jo bare. Love me or lose yourself, kunne Gud ha sagt.

Eudaimonisme, den sunne egoisme

Eudaimonisme (av gr.), lykkemoral, etisk standpunkt som hevder at lykken er det høyeste gode. Denne kan forstås som sjelelig likevekt (Epikur) el. som størst mulig sanselig nytelse (hedonisme).

http://filosofi.no/etikk/egoisme/
Uttale: eudaimonˈisme
Etymologi: av gr. 'lykke'

Store norske leksikon:
Eudaimonisme – filosofi, lykkemoral, velferdsmoral; etisk lære som hevder at det moralsk rette mål for alle handlinger er å fremme lykke (trivsel, velferd) for den handlende selv (subjektiv eudaimonisme) eller for mennesker i alminnelighet (objektiv, universell eudaimonisme).

For eudaimonismen blir gjerne kjennetegnet på en god eller riktig handling at den er lykkebringende. Filosofiske representanter for eudaimonismen er f.eks. Aristoteles og Epikur; dens skarpeste motstander er Kant, som gjør plikten, uansett lykke og velferd, til grunnlag for moralen. I filosofisk språkbruk bør eudaimonisme holdes ut fra hedonisme, den oppfatning at legemlig lyst er det høyeste gode. Se også etikk, hedonisme, utilitarisme (http://www.snl.no/utilitarisme.)og:(http://no.wikipedia.org/wiki/Utilitarismen).Jeg finner eudaimonisme i familie med regelutilitarism:
Utilitarisme (av lat. utilis, nyttig), nyttefilosofi; filos. teori el. lære som hevder at alle handlinger må bedømmes etter sin nytteverdi. Repr. bl.a. J. Bentham og J.S. Mill med slagordet Størst mulig lykke for det størst mulige antall(sitat fra Caplex)og handlinger bedømmes etter moralske normer og man straffer ikke, men forebygger nye kriminelle handlinger. Utdatert er såkalte aktutilitarisme som bedømmer etter handlingenes konsekvenser.(For hvem kan forutsi og bestemme handlingenes konsekvenser?)

Sjekk dette som Steien skriver om egoisme.Veldig bra skrevet. Ikke noe tull eller tomprat.http://egoist.info/rasjonell_etikk.html

Den onde rota

Jeg vil få revet opp den onde rota som består av å tro det er ondskap innerst inne i folk, og når jeg spør meg hvor den kommer fra husker jeg det. Det var en gang jeg opplevde å tolke min mor til å være hensynsløs. Hun sa at vi skulle flytte fra Moss til Oslo og hva jeg måtte mene (da jeg protesterte) ikke betydde noe. Da jeg fortsatte å protestere og argumenterte i forsvar av meg og broren min kastet hun en tung ting etter meg. Jeg husker godt at jeg hørte det klikket inni hodet mitt og jeg skjønte at virkningen muligens ville bli livsvarig. Jeg så det som om hjernehalvdelene delte seg og at broen mellom var knekt.Og jeg sa det full av harme i stemmen til henne også.

Når mødre eller fedre ikke tror på barnets godhet vil den heller ikke vise seg for dem. Om man henvender seg til andre i tillit til deres empati vil de vekke den også. Det er egentlig opp til enhver. Så å kalle noen uempatiske blir feil, for det er hvordan vi selv henvender oss til andre som avgjør hva vi blir møtt med. Min mor henvendte seg på jakt etter medynk ved å klage. Det funka ikke for å oppnå medfølelse når hun ikke gav uttrykk for å ha tanke for andre enn seg selv. Jeg har ofte tenkt at jeg er ukjærlig, uempatisk og uten medfølelse fordi jeg istedet reagerte med irritasjon og protesterte på hennes utsagn opp gjennom tida. Jeg har egentlig ikke før i dette øyeblikk sett at hun manipulerte når hun oppførte seg slik. Hun hadde ikke tillit til at jeg skulle bry meg og derfor manipulerte hun.Og det var med god grunn hun trodde det når hun selv ikke brydde seg om meg. For med tanke kun for sitt egne ønsker var hun smart nok til å fortså at jeg ikke ville bry meg om kun henne. Jeg tenkte på meg selv og lillebroren min (siden hun ikke gjorde det )som begge hadde det bra i Moss og ingen av oss ville flytte til en stor by. Jeg har alltid tenkt at det var mamma som var egoistisk i denne situasjonen, men det er virkelig ikke hele sannheten. Jeg brydde meg ikke så mye om at hun var sliten av å pendle og var kanskje den største egoisten der og da. Og da kommer vi til det som slo meg igår: den som opplever andre som egoistiske i en situasjon er det selv. Begge tviholder på egne interesser og er så fanget av situasjonen at de ser kun en side av saken og kun i svart hvitt, hvor det sorte er pålagt den andre.

En bahaivenn og terapeut har snakket om at vi ALDRI bør reagere. Ordet reagere står for at man agerer i retur på andres oppførsel uten den nødvendige distansen til å bestemme selv hvordan en vil oppføre seg ,- man er fanget i forhold til en annens oppførsel eller følelsesuttrykk.

Jeg tror at jeg reagerte i protest fordi hun ikke gav uttrykk for at hun tenkte på oss i samme slengen. Hun hadde bare tanke for seg selv som et lite barn som ikke har evne til å ha overblikk og ta ansvar for flere enn seg selv.Jeg protesterte nettop de gangene hun var som et barn med kun tanke på seg selv. Jeg ville så gjerne ha en mamma som brydde seg om meg.

I dette tilfelle hvor roten er ond skal treet opp og kastes på ilden. Det er sikkert en lov i universet som trekker en person til å bli egoistisk i møte med en egoist.
Vedkommende e'r ikke en egoist selv om motparten ser det slik når skyggen av dem selv er kastet ut på den andre- skyggen som dekker blikket for den andre og det det innebærer. Nei, de bare ivaretar den part som ikke er ivaretatt for å skape den helhet Gud ønsker. Å bare bry seg om seg selv er barnaktig fordi det overlater til den andre å ta seg av helheten. Om dette protesteres mot viser det seg en egoist. Aksepteres dette, f.eks i tilfeller der den barnaktige faktisk er et lite barn,vil den andre ta vare på begge og ikke kun seg selv.

Jeg har tenkt ofte at jeg reagerer på svakhet men har ikke kommet til en beskrivelse av hva jeg mener med det. Nå vet jeg det:)Det er svakheten av å ikke ta ansvar og det å ikke takle konfrontasjoner på redelig vis. Da mamma var i konflikt med andre kom hun til meg med sitt syn på saken som ikke innebar omtanke for den andre part. Jeg gidder ikke å ta den andre i forsvar fordi hun selv ikke gidder å bry seg om begge parter i en konflikt. Hun ønsker kanskje der og da at jeg kun har omtanke for henne, men det kunne hun bare glemme. Modne mennesker har omtanke for alle involverte i en sak! Hva som får noen og ikke alle til å bruke tankevirksomheten sin på andres ve og vel og ikke bare sitt eget er et annet spørsmål:) For det lurer jeg på pga mamma og pappa som begge ikke ville ta rollen som foreldre. Hm,jeg tror det handler om å være fanget av "verden" og de dertil skapte "behov". Behovet for å fenge andre innbærer en haug med andre behov. Under behovet for å fenge ligger et barn som ønsker omsorgen den voksne delen av det ikke gir fordi den er opptatt av å fortjene kjærlighet fra andre.

Å tilgi og tolke andre negativt.

Vi kan ikke forstå et menneske og det vi kaller ugjerning med fornuften/hjernen. Hjernen kan ikke gripe sannheten om et annet menneskes indre på en helhetlig måte. Hjertet må være med. Men hjertet er stengt om man ikke har tillit til den andre og tror den negative fortolkning av den andre pga en den såkalte ugjerning er sann. Negative tolkninger av andre kan aldri være sanne. De er alltid overfladiske og uempatiske,- de er gjetninger. Så for å tilgi må man ha tillit så hjertet kan være med slik at man kan skue sannheten om den andre. Vi må altså ha tillit til at ugjerningen ikke skyldtes noe ondt i den andre for å få se hva som faktisk var grunnen og den utløsende årsak.

Å ikke tilgi er mer ondt enn å gjøre noen vondt som ikke var i hensikt om å skade. Det er å putte noen inn i et skap av skyld hvor de kanskje må stå resten av livet.

Troen på at vi innerst inne er onde er en dyp rot i meg jeg ikke tror på men som sitter der likevel og jeg banner på at den gjør det i dere også. Hvor pokker kommer den fra? Det er det verste vi noengang har fått innplantet og det er ren og skjær galskap som kommer ut av det. All galskap og faenskap kommer fra den stammen og rota i oss. Når jeg bare får opp den rota tror jeg under vil skje.

Reinkarnasjon i et Bahaiperspektiv.

But let us return to our subject. In the Divine Scriptures and Holy Books "return" is spoken of, but the ignorant have not understood the meaning, and those who believed in reincarnation have made conjectures on the subject. For what the divine Prophets meant by "return" is not the return of the essence, but that of the qualities; it is not the return of the Manifestation, but that of the perfections. In the Gospel it says that John, the son of Zacharias, is Elias. These words do not mean the return of the rational soul and personality of Elias in the body of John, but rather that the perfections and qualities of Elias were manifested and appeared in John.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 286)

A lamp shone in this room last night, and when tonight another lamp shines, we say the light of last night is again shining. Water flows from a fountain; then it ceases; and when it begins to flow a second time, we say this water is the same water flowing again; or we say this light is identical with the former light. It is the same with the spring of last year, when blossoms, flowers and sweet-scented herbs bloomed, and delicious fruits were brought forth; next year we say that those delicious fruits have come back, and those blossoms, flowers and blooms have returned and come again. This does not mean that exactly the same particles composing the flowers of last year have, after decomposition, been again combined and have then come back and returned. On the contrary, the meaning is that the delicacy, freshness, delicious perfume and wonderful  289  color of the flowers of last year are visible and apparent in exactly the same manner in the flowers of this year. Briefly, this expression refers only to the resemblance and likeness which exist between the former and latter flowers. The "return" which is mentioned in the Divine Scriptures is this: it is fully explained by the Supreme Pen [Bahaullah] in the Kitáb-i-Íqán. Refer to it, so that you may be informed of the truth of the divine mysteries.

(Abdu'l-Baha, Some Answered Questions, p. 287)

Have faith, not cling in insecurity as a victim.

You must have faith enough to not cling desperately for a healing answer. When you are clinging you occupy the room in which the spirit will take place.
And you must not expect anything either. When the desperate person gives up, the spirit will come by to visit. You do not have to have much faith, a little breath is enough, but that little breath of spirit is necessary to make the holy spirit connect with you. Hm, that may be the reason why people who didn't have a faith in their childhood have difficulties coming in contact with the spirit; they don't have any idea what it feels like!


Anyway; A question to God is like a swirling spiral who has to come through to Him, penetrate Him- throughout the universe- and it catches the spirit with its "arms". The word pentacles comes to my mind, I have no idea what it means. Jesus said to me today that you receive the answer to your question when you let go of expecting it to come. It's true. That is always what happens to me. I get it the minute I let go of the question. I guess the question is free to reach God that way.

Drøm

Da jeg var havveis i søvne i natt,drømmende og i ferd med å sovne ordentlig, våknet jeg fra dvalen fordi jeg fant drømmen innmari dum. Jeg så at mannen(min indre mann) var iferd med å kjøre i forvegen til målet/Gud og så ba han dama komme etter mens han hastig satte seg i bilen og var i ferd med å kjøre raskt avgårde.Jeg fikk stoppet han og tenkte at det lureste må være,om de skal til Gud sammen, at de forenes der og da på stedet. Jeg fikk de til å klemme hverandre, og da skjedde det noe; jeg begynte å gråte. Jeg lærte noe. Jeg er så dum; jeg haster på veg til Gud/målet uten å ha med meg følelsene mine. Har man med følelsene sine trenger man ikke dra noe sted. Gud er her og nå på stedet.