Syndene og frykten for å dø

Før tenkte jeg at syndene oppsto pga en mangel, mangelen på kjærlighet og opplysning/visdom. Det stemmer nok, men nå ser jeg også at de oppstår pga frykten for å dø:

Grådighet kommer av frykten for å dø.
Misunnelse oppstår av frykten for å dø.
Stolthet oppstår av frykten for å dø.
Gjerrighet oppstår av frykten for å dø.
Sjalusi oppstår av frykten for å dø.
Hovmod oppstår av frykten for å dø.
Dovenskap oppstår av frykten for å dø.

Grunnleggende sett, altså.

Når vi er i deres vold er vi ikke nær Gud,og dette manglende nærvær er det som kalles helvete. Vi er utestengt fra Gud og oss selv.

Hva så med vårt begjær? Begjæret er vår lyst til å elske, vår tiltrekningkraft til det guddommelige/ sanne. Det er viktig å ikke misforstå og søke noe annet med det enn det gode og sanne.

Hvordan ser ubetinget kjærlighet ut i praksis?

For å kunne gi det, må man kjenne det grunnleggende behovet i den man står overfor?

En som klager over noe kan noen tro trenger trøst, men hva med oppklaring? (Rense den andres mørke med sitt forståelses lys).
Å jatte med noen man er uenig med er ikke kjærlighet, heller ikke å si ja når man vil si nei. Heller ikke ved å ta på seg andres ansvar, bekymringer eller følelser.

Kjærlighet vil sette fri; fri fra laster, overtro, negativt syn, vrangforestillinger, fordommer, feilinformasjon, stive holdninger,fangenskap i egne følelser eller tankespinn, fri fra autoriteter, dogmer, kunnskap og tillærte handlingsmønstre.Den er også fri fra selviskhet.

Hvordan setter vi andre fri fra disse ting på en klok måte uavhengig av de tillærte oppførselsmåter og utenom å selv være en rollemodell?

Ubetinget kjærlighet er hevet over betingelser som å være snill, lydig/vise respekt for autoriteter etc.
Jesus refset fariseerne og kjøpmennene. De som utnyttet og påla andre byrder.
Byrder bibelen ber oss ta av hverandre.

Når er det klokt å refse? Når ingen åpning for noe annet er der?

Den refs jeg har opplevd har kun vært å få slengt kallenavn. Det gjorde ikke Jesus etter hva jeg vet. Det er jo ikke konstruktiv kritikk. Og er oftest bare projisert svakhet man ikke har overkommet i seg selv.

Konstruktiv kritikk krever omtanke og innlevelse, er derfor kjærlighet i praksis, hvis den er uselvisk fri for stolthet, vel og merke.

Ute av seg for anerkjennelse

Jeg har gang på gang i mitt liv vært ute av meg; avhengig av andre fordi de ikke gir meg det jeg ønsker,nemlig anerkjennelse. Først mamma. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra henne før jeg bare måtte innrømme at anerkjennelse måtte jeg bare gi opp å få. Det tok tid før jeg ville gi opp å få det fordi sorgen ved en slik innrømmelse er stor.Det samme med pappa. Det har vært vanskelig å gi slipp på han også uten først å ha blitt anerkjent. Fordi anerkjennelse er det som setter en fri. Fri fra dem. For i anerkjennelsen elsker de deg som du er,fullstendig. De som ikke finner det andre steder og på det vis kan rive seg løs er det synd på,synes jeg. De er ute av seg konstant,og forferdelig forferdelig triste. Jeg møtte en gang en healermann. Han bekreftet hele meg. Jeg er svært takknemlig for det. Jeg følte meg virkelig elsket.

Når man er vant til å ikke bli anerkjent er det lett å gå i en felle som er å gå inn i en relasjon som er lik den man er vant til. Den uten anerkjennelse. Men Gud kan anerkjenne hver og en av oss slik at vi ikke trenger å anstrenge oss for å bli godtatt av andre.

Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen i det å ville bli godtatt av andre og ikke føle seg fri pga dette motivet.Men det er motivet som er fengselet. Jeg vil at alle skal bli fri til å være seg selv,fordi alle er vakre slik de er, selv om ikke alle vil anerkjenner det. Det er bortkastet tid og sorg å vente å bli anerkjent av mennesker som kanskje ikke anerkjenner seg selv engang og venter på akkurat det samme. Hvordan gi noe man selv søker? La oss gi det andre trenger. La oss anerkjenne hverandre. La oss se bak forsvaret som er skapt fordi de ikke er anerkjent.

Hvem jeg er:

Jeg er guddommelig og valgte å erfare det å være menneske i troen om at jeg ikke ville glemme hvor jeg hørte hjemme. At jeg ikke ville la meg oppsluke av verden men huske himmelen når jeg opplevde verdens trengsel. Jeg vil at mennesket jeg har skal bære preg av himmelen så det kan vise verden at himmelen er en realitet. Ved å tale om erfaringer med himmelen, ved å handle når jeg har glemt egen persona og er uselvisk, og ved å vise livet, som er guddommelig, flyte fritt i årene ved å være autentisk så det stråler ut.

Kjærlighet og glede og liv er ett. Men dette mennesket jeg har fått er ganske stridig mot andres forventninger og krever mye. Jeg tror rett og slett ikke det ønsker å være til for andre hele tida slik det har en forestilling om at det bør være. For det har et begjær etter sannhet og vil tenke,og et ønske om å bli ren. Jeg lar det få det som det vil, og lar det få leve ut de behov som ikke stilner over tid for at hun skal kunne gi slipp på verden etterhvert på alle områder.

Tro som kan flytte fjell

"Hva betyr ordtaket om tro som kan flytte fjell og hvordan flytte det med en tro som et sennepsfrø?

Jeg har ikke kommet fram til noe fullstendig svar. Jeg har kommet til tanken om at man må identifisere/gjenkjenne objektet man vil flytte, og ha kjærlighet/omsorg for det nok til å ville bære det. (Man må ha overbærenhet:)Man må også tro at alt er mulig ved Gud. Om man er sikker på at Gud står bak en, er det ingenting i vegen for å klare noe. For Gud er allmektig og kan bryte sine lovers begrensninger.
Jeg tenker på det jeg kjenner til fra healing. Det fine er sterkere enn det grove og lys letter det tunge mørket. I healing bruker man fin energi (eller er det lys?) til å oppløse det tunge som sitter fast. Mørket må vike for lyset. Det lette overrumpler det tunge. Se bare på barn hvordan de overrumpler de gamle med sin spontane kraft:)

Tankekraft i seg selv holder ikke, tror jeg, for å flytte noe. Man må ha tro på at alt er mulig for Gud, ha viljen på Guds side og ha gått over i kjærlighet. Kjærligheten er det som gjør at man spiller på lag med Gud. Man overlater det til Gud å løfte med sin kraft.

Gud oppfyller ønsker når du har litt tro og meget tillit. Fjell kan symbolisere noe tilsynelatende uoverkommelig eller noe som ikke beveger seg i livet ditt, som et fastlåst ekteskap for eksempel, som kunne trengt en endring. Har du tillit vil du kunne tenke nytt og få til en endring. 

Det er lurt å ta et skritt tilbake så man ikke blir overveldet av fjellets størrelse og tror det er overhengende fare og mister fokus og tro. Om du får se med Guds blikk kan det som ser uoverkommelig ut i dine øyne ikke virke så stort likevel.

Det kan også bety at tro kan skape store endringer i livet og at Gud fjerner det som blokkerer for deg. Det som er mellom deg og Gud fjerner Gud om du søker kontakt med Ham.

Tillit er det viktige her. For i sitatet om fjellet står det at Jesus sier at om du har tro som et sennepsfrø(altså bare litt tro)vil du kunne si til fjellet: Flytt derfra til dit! Altså er det ikke troen, men tilliten til at Gud gjør resten, som er avgjørende. Du står for den utløsende årsak, men Gud for den grunnleggende og endelige årsaken til at det skjer. Gud skyver den med sin store kraft som er forbundet med vår lille. Slik er det med ånd. Vår ånd er forbundet med den store ånd.

Frihet

Vi skal avidentifisere oss med tankene og tenkeren, med følelsene og det uforløste barnet. Vi er ånd. Vi er ikke kjærlighet heller, slik Jesus forestiller. Vi er ikke sjelen/bevisstheten som rommer, eller lyset som åpenbarer det sjelen rommer. Vi har en sjel med evnen til å tenke og forestille oss ting, til å forstå og til å huske. Men vi er ikke disse verktøy vi kan benytte for å få erfare det vi ønsker å erfare. Det vi ønsker å erfare er det vi trenger å få visshet om for å frigjøre oss fullstendig. Den hellige ånds kraft hjelper oss i dette arbeidet ved å rense oss for det vi vil frigjøres fra, og Jesus ved å åpenbare det sanne og kjærlige som vi vil heve oss opp til og integrere som vårt eget selvs essens.

Uvitende

Ja, jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet: på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har hatt BETINGELSER for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket.
Man må, MÅ, oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Jeg har holdt meg til de som tror på Gud,jeg,og de som har tro på ubetinget kjærlighet. Men alle sentreres om kjærlighet. Vi kan ikke stoppe det uansett hvor selvsentrerte vi er.

Når vi er til for hverandre,
ikke har noe imellom å snakke om-
tenk:det å snakke om Gud, for et hån mot Gud det er,
Gud som er kjærlighet og har kalt oss til å tjene........

-for det er den eneste lykke, det eneste meningsfulle.
Det å tro man må noe, og bør gjøre det man vil, blir en avsporing fra kjærligheten
som er det eneste som bør være mellom mennesker.
Et vennskap handler om å være til for den andre i kjærlighet.
Den nærhet det skaper går rett inn til alt som måtte stå i vegen for kjærligheten i den andre
og får det frem så det kan gjøres noe med;
som å rydde problemer unna, og bekrefte lengsler.

Beviset på at Kjærligheten finnes er (uselviske handlinger fra )en uselvisk holdning.
Å sette seg selv til side og anerkjenne den andre så denne kommer fram med hele sitt vesen. Og så bry seg om at denne skal finne fred og lykke.
Man kan ikke forvente at andre tror ens kjærlighet er ekte om man får betalt for sine tjenester eller forventer den samme kjærlighet tilbake.

Jeg er ingenting verdt. Kjærlighet er det som inngir verdi, som inngir mening.

Å ikke tørre å hengi seg til kjærligheten, det er kjedelig det.
JEG kjedet MEG. Mitt lille selv sto i vegen for min lykke.

Jeg skal nå fortelle min mamma at jeg savner henne og vil ha henne tilbake i mitt liv. For nå vil jeg bry meg om henne.-
Og jeg vil flytte dit jeg drømmer om,men har latt meg stoppe fra å flytte fordi min far bor der. Men jeg vil ikke lenger bry meg om at han ikke klarer å elske meg
fordi jeg vil elske han slik jeg gjorde da jeg var liten og ikke brydde meg om at han ikke elsket meg tilbake, bare jeg fikk elske han.

Og jeg vil spørre andre hvordan det går med dem og være til for å bry meg.

Jeg vil være Guds engel fra nå av og til evig tid.
Tenk jeg har satt betingelser for å bry meg!!! Har Gud noe slikt? Nei. For et forræderi mot Gud.

Gud sa til meg da jeg var 22 og spurte: Gud, hva vil du jeg skal gjøre, hva er meningen?- at jeg skulle gå ut og tjene andre.
Men jeg gjorde det ikke. Det var en ny og skremmende ukjent verden for meg.
Jeg var oppvokst med hevn, latterliggjøring, forakt og kulde. Jeg følte meg skjørt som et strå.
og kunne ikke annet enn å måpe til den forestilling jeg fikk se da Gud fortalte det.

Jeg måtte lege mitt hjerte først-
ikke lenger stoppe blodet fra å renne, så den fjernet giften i årene mine.

Jeg har bedt og fått svar.