Jeg fikk englers hjelp nå. Sist jeg var nede i mørket var det fordi jeg hadde oppgitt håpet om ekte kjærlighet fra verden. Der nede fant jeg ut at helt i grunnen var jeg ikke overbevist om at jeg fortjente det. Overraskende, men sant. Jeg gikk opp igjen med tanken om at jeg nå skulle være åpen for å ta imot. Men etter en stund følte jeg meg tom igjen. Det kommer ikke påfyll der det trengs mest; hjertet. Å bli likt for sitt utseende, bli beundret, eller om man er heldig bli likt som person tilfredstiller ikke hjertet. Å bli sett bakenfor dette, til sin sjel, det er den største bekreftelsen man kan få.

Jeg går nå tilbake til å fokusere på å gi, det er det eneste som tilfredstiller mitt behov for å føle meg verdifull og å være i kontakt med lyset. Om jeg gir er jeg mer mottakelig for å få også, tror jeg. Jeg er da i kontakt med det guddommelige, hjertet og kjærligheten, og utvekslingen av det som gis og mottas foregår i denne høye tilstanden.

E'n jente spurte meg hvorfor jeg trodde det å ytre seg var noe jeg gav. Når man ikke bare ytrer seg fordi man har behov for det, men fordi man vil gi et budskap til en annen, da er det en uselvisk gave. I bakhodet har jeg da at jeg vil bekrefte det guddommelige og andres sanne vesens eksistens.

Jeg vil med dette frem til at det er viktig med balanse mellom å gi og motta, og at det å gi og motta er det samme, og skjer i kjærlighet. På samme måte som man trenger å puste inn og puste ut trenger man å gi og motta det som opprettholder livsgnisten.

Onani og helvete

Å synde er å bomme på målet. Og hva er målet med sex? Jo forening. Oppnår man forening nå man har sex med seg selv? Nei, og energi går til spille.

Jeg er den som ikke onanerer. Det skjer unntak. Det har hendt når jeg er trøtt og ikke bryr meg om slike prinsipper. Om jeg har onanert ser jeg rundt meg som om jeg venter straff etterpå. Eller jeg tror jeg blir drenert fullstendig for energi. Jeg kan også være redd for er at jeg blir med energien som forsvinner ut av rotchakraet og ender i helvete. Fakta. Jeg hadde nemlig en gang en opplevelse av å måtte holde meg fast av all kraft for ikke å følge med en strøm energi som var på veg ut av rotchakraet, i en renselse. Energien var mørk ;møkkete. Jeg holdt meg fast i puta og klarte å unngå å gå ut av kroppen den vegen. Den skulle ned i det lave riket fordi den ikke var bra.

Nå er det ikke så at jeg mener seksualenergi er møkkete, altså.

Vi mennesker står mellom våre svakheter og våre idealer og prøver å balanserer så godt som mulig. Jeg skulle gjerne ha blitt fri fra fengselet fra den kristne arv. Det er ikke lettere ved å bli Bahai,som også poengterer hva som er bra og ikke bra for oss. Men jeg vet det er ment som råd og ikke gir mer straff ved overtredelse enn at vi får de konsekvensene handlingen vår gir. Det blir ikke avvisning fra Gud i tillegg. For hvordan kan vi komme bort fra vår egen kjerne som alltid er med oss. Som sola bestandig er nær jorda?

Sannhet

Den sannhet du får presentert fra sannhetskilden er tilpasset deg så du forstår det utfra din bakgrunn, dine assosiasjoner og forståelsesevne. Mange store forfattere kan komme med det samme budskapet men gjør det med sin personlige vri. Kanskje kun noen av disse treffer deg slik at du oppfanger budskapet. Det er mange fullkomne sannheter, slik en dråpe vann er fullkomment vann . Men det finnes også større vann.

Avstanden til mamma. Den store blokkeringen.

Jeg opplevde noe ugjenopprettelig i forhold til min mor da jeg var ti. Men det var jeg som utløste årsaken til at vårt nære forhold tok slutt,og det var hennes svakhet som var den grunnleggende årsak. Jeg ble oppfordret av vennene mine til å konfrontere henne med en kondom vi fant under senga hennes. (Hun hadde en ti år yngre elsker etter skilsmissen) Jeg ville egentlig ikke, av hensyn til mamma,for jeg følte det på meg at det ville såre/ydmyke henne om jeg gjorde det. Men gjorde det likevel for å tilfredstille mine venners nysgjerrighet.

Hun sto ikke for det hun hadde gjort, men så ned som om jeg var hennes far eller noe lignende (autoritært). Suun tittet ned, midt inni avstanden mellom oss. Jeg hadde påvirket henne til å manifistere den svakhet jeg visste var der men som hun aldri tidligere hadde vist meg. Hadde hun kjeftet på meg kunne jeg sagt unnskyld og gjenopprettet forholdet igjen, men hun hverken forklarte eller forsvarte seg. Jeg kunne ikke lenger stole på henne. Det var skuffende å oppleve at hun opplevde meg sterkere enn henne så tidlig.

Hun skulle ikke ha hatt sex om hun ikke kunne stå for det, og jeg skulle ikke ha konfrontert henne når jeg følte det var uriktig. Vi sviktet begge oss selv og hverandre. Og avstanden har ikke blitt mindre med årene.

Jeg klarte ikke romme henne som en mor med kjærlighet. Jeg hadde ikke denne guddommelige evnen som situasjonen krevde for å helbrede den avstanden jeg hadde skapt, eller rettere sagt den situasjonen hun hadde skapt med sin barnaktige reaksjon. Jeg var bare forundret over hennes reaksjon. Etter det var jeg ikke lenger beskyttet under hennes vinge, som i virkeligheten var en beskyttelse mot henne, for mot alt og alle utenforstående klagde og kritiserte hun. Og jeg passet på at jeg ikke ble kritisert ved å være som henne. For når jeg var under vingen hørte jeg alt hun ikke likte og visste dermed hva jeg skulle unngå. Men utenfor hennes vinge, etter episoden, haglet kritikken etterhvert over meg også. Vi tok ikke hensyn til hverandre mer. Den var liksom valgt bort en gang for alle da jeg trosset den ved kondom-episoden. Det var krig fra da av. Og ordet unnskyld var ikke i familiens ordforråd.

Ondskap, offere, perfeksjonisme og svakhet .

Når en profet fordømmer en handling er det for at offeret skal få bekreftet sin følelse av at det som skjedde mot det ikke var rett,og for at de som gjør ondt skal få bekreftet sin samvittighet som sier at det de har gjort ikke er rettferdig selv om de selv lider. Offer og angriper kommer sammen fordi offeret er åpen for det. Offeret er åpen fordi det trenger å å forstå noe. Det har visse mangler. Den som utførte ugjerningen trenger også å lære noe, og derfor kommer de sammen.

Man kan se en handling nøytralt uten fordømmelse, med forståelse, og likevel ikke anse den som god, og heller ikke som dårlig. Den føles ikke godt for offeret og heller ikke overgriper,men sjelen blir ikke ødelagt av dette. Det betyr ikke at det er riktig å ikke prøve å forhindre at det skjer. Om man ser en overgriper og et offer og kommer til unnsetning når handlingen er utført kan man istedenfor å hamre løs på overgriper gi kjærlighet til offeret og på den måten spre kjærlighet istedenfor mer av det onde(fordømmelse) ved fokus på overgriper. Så hvor man har fokus er avgjørende. Er fokus på oppdragelse av andre og bruk av tvingende makt eller er det ved oppbyggende kjærlighet der det er mottakelighet for det?

Å være opphisset over verdens ondskap fjerner ikke ondskapen ,nei den får bare mer næring av oppmerksomheten. Ved å fokusere der noen er mottakelig for veiledning eller kjærlighet i andre former kan man forebygge ondskap. For ondskap er bare tegn på mangler. Er man oppfylt av kjærlighet vil ikke ondskap få plass og bunn til å gro.

Hvordan kan vi kjenne det guddommelige uten å være åpne? Hvordan være åpen uten å innrømme mangler? Når man innrømmer en mangel vil man ønske å dekke behovet og be om påfyll fra kilden til alt som er. Et menneske som vil fremstå som fullkommen og ikke vise mangler vil bli ensom, fordi ingen kommer inn til hans hjerte og kan gi han noe.

Om man er ydmyk overfor livet klager man ikke over det som skjer om det ikke skjer akkurat slik vi selv skulle ønske. Og man har ikke behov for å legge skyld på noen med kritikk av svakheter. Å oppføre seg som om en selv var(en fordømmende)Gud gir et budskap til andre om at de ikke er tilfredstillende og verdt å elske.De har lagt ansvaret for egen lykke på andre istedenfor å rette på egen holdning.

Vi levende skapninger er satt sammen der vi har kvaliteter og svakheter. Kvaliteter stikker ut og inn i svakhetene til andre. Hadde det ikke vært for svakhetene hadde vi ikke vært ett som menneskehet fordi vi hadde ikke hatt noen forbindelse. Vi er ikke fullkomne først når svakhetene er styrket,vi er fullkomne når vi aksepterer og elsker alt som er. Da er vi opplyst av kunnskapens lys som gjør det mulig å forstå. Det man forstår kan man ikke være imot.

Er egentlig intet urent?

Er en voldtekt ikke urent selv om han utnytter noen fordi fra hans side, som jo er den viktige siden å se på om man skal dømme han for urenhet eller ikke, er det bare mangel på kunnskap og empati etc. som fører til at han kan tillate seg en slik handling?


Er alt rent? Jeg tenkte før at det er bare tanker som kan gjøre noe urent. Det som er er ikke urent i seg selv. Det blir bare fornedret ved misbruk. Det kan da føle seg urent fordi det har fått noe det ikke ville ha i og på seg.


Det er urent om det er på feil sted. Bæsj hører hjemme i do. Søppel på søppelhaugen. Men noen, bakterier, spiser bæsj,så urent er det ikke. Og søppel kan måker spise. En pikk en ikke ønsker i seg føles urent. Men den er ikke uren i seg selv. Hverken mannen, tanken bak handlingen eller handlingen i seg selv. Det er bare uorden/ikke ryddig/kaos.


Så er "et rent motiv" et uttrykk man bare kan forkaste?
En ren samvittighet: noe ligger der som bør ryddes bort. Det tilhører ikke hjertets sfære.
Den rene jomfru Maria er kanhende en som i myten om henne aldri gjør noe upassende. Upassende er et ord som kunne blitt brukt istedet for urenhet. Fordi en ren samvittighet er ren,ikke for upassende tanker,for man har ikke dårlig samvittighet bare pga tanker, men upassende gjerninger. Man kan ikke si: det var en uren gjerning.
Et rent motiv er et motiv fritt for baktanker. Et edelt motiv er bedre å si, synes jeg.

Kristendommen har selv forurenset oss med skam ved å si at det finnes urenhet. Hvordan kan noe Gud har skapt være urent? Det kan være upassende og det kan være lavt, men urent? Ordet urent er så negativt ladet.Det blir mer edelt om man ser nøytralt på ting.

Igår tenkte jeg at om det ikke var for menneskets svakhet,feilbarlighet og sårbarhet ville det ikke vært mulig å elske det. Men jeg som har unngått å elske mennesker fordi de ikke er bra nok! Man kan ikke elske noen som er uten lyte, da har det ingen sjarm. Sjarmen kommer fram i alle sprekkene.Vi må ha et sted å trenge inn for å forstå. Det vi ikke forstår kan vi ikke virkelig elske,kun se opp til. Gud kan ikke annet enn å elske fordi han trenger ikke noe fra oss siden han er perfekt. Så han er bare et speil som reflekterer tilbake det vi gir Han.

Jeg elsker min tvillingsjel tross hans mange lyter og kan se at han likevel er fullkommen. Han er fullkommen selv om han har mangler. Fullkommen kjærlighet ser ikke annet enn fullkommenhet.

Jeg har så vanskelig for å trenge gjennom til Gud når hjertet er breddfullt av tårer, men jeg fikk kontakt med engler omsider, da jeg gikk meg en tur. Jeg fikk svar på spørsmålet om Gud bryr seg om våre handlinger. Den minste lille ting gjort bevisst og rent for andre er uendelig stort for Gud, sa en engel til meg. Og jeg kom til å huske at Gud har sagt det til meg før også. Bare at da viste Han meg ikke samtidig hvor stor betydning det faktisk hadde.

Og svar på spørsmålet om på om det jeg gjør gavner Han på noen måte fikk jeg se at Gud er overalt og ikke som en person (far) der oppe som belønner og straffer med kritisk blikk på våre handlinger. Dette var svaret jeg fryktet å få. At Gud ikke er som en far. Men da jeg fikk vite det var det ikke fryktelig i det hele tatt. Heller tvert imot. Jeg pleier ikke å tro at Gud er som en far, men jeg rydder opp i kollektive forestillinger for tida. At Gud ikke er som en far i himmelen betyr ikke at det er lurt å forholde seg til Gud som om Gud er det når vi trenger hjelp (som et barn).

Jeg har aldri bedt om bekreftelse på at det jeg gjør er godt i Guds øyne. Jeg burde kanskje ha gjort det for nå er jeg plutselig usikker på hva Gud liker. Og jeg trenger nettop bekreftelsen fra oven. Ikke fordi jeg trenger noe for å ha gitt,men for å vite hva jeg yter som gavner.