Jeg sluttet å jobbe da jeg ble deprimert av jobben.
Jeg tenkte da at noe var galt med meg.
At jeg manglet kjærlighet, noe dydig,
siden jeg ikke nådde frem til gleden i arbeidet.
Jeg kunne ikke jobbe kun for å få pengene jeg trengte.
Det ble åndsfattig og robotaktig.
Nå vet jeg noe jeg ikke tok med i beregninga den gangen,
selv om jeg visste om det. Jeg var bare ikke klar over det fordi jeg var nedfor, og fanget i mørket.
Nemlig det at jeg ble deprimert av å føle på depresjonen til arbeidsgivere
og av hvordan de behandlet meg og barnet deres. Jeg eier ikke filter.
Det er ikke noe galt med meg nå og det var ikke noe galt med meg da.
Det er skummelt hvor ofte jeg legger skylden på meg selv.
Jeg gjør det fortsatt og det kan fort la seg utnytte.
Når jeg ikke trives på jobb skammer jeg meg over mine egne reaksjoner
istedenfor å si ifra til de menneskene jeg har med å gjøre om hva problemet er for meg.
Når jeg tenker tilbake skjønner jeg hvor vanskelig det var
å snakke med sjefer som ikke så på en, ikke spurte om noe, men kun kommanderte
mens øynene gikk inn i eget hode. Og de som mener jeg bør tåle noe når jeg ikke gjør det.
Og å fjerne andres depresjon eller egen følsomhet for andres følelser var faktisk ikke mulig.
Jeg skammet meg over å føle meg deppa og å føle meg sint.
En gang jeg var sint projiserte jeg sinnet på den jeg var sint på
slik at jeg innbilte meg at arbeidsgiver var sint på meg istedenfor omvendt.
Det er noe av det aller sykeste jeg har gjort. Det er faktisk narsissistisk oppførsel.
Det gjorde jeg selv om denne var blid mot meg! Jeg tenkte da at blidheten bare var en maske.
Men masken var det jeg selv som bar.
En annen gang jeg følte meg sint skulka jeg jobben i protest, og mista den.
Noe som i ettertid har gjort meg redd for å ta meg jobb siden jeg nå vet hvor lett det er å miste den.
Den siste jobben jeg hadde var som frivillig i et bra miljø. Bare det å være en et sted
det var hyggelige mennesker å prate med, mennesker som var blide og åpenhjertige,
var nok til å like å jobbe. Hva jeg gjorde var ikke viktig. Men jeg ble fort sliten av fysisk arbeid
så jeg holdt ikke ut så lenge per dag. Jeg husker at da han jeg likte best ble borte fra jobb
mistrivdes jeg litt. Han var sola mi på jobb. Han var den som fulgte meg opp.
Uten han ble jeg overlatt til meg selv. Ingen passet på hva jeg gjorde, når jeg kom og gikk,
ingenting. Jeg følte meg ensom og etter hvert uviktig pga den manglende oppfølgingen.
Nå som jeg intet gjør for andre utenom sønnen min, sånn stort sett, føler jeg på trangen til å yte noe for andre, gjøre de glade. Jeg har begynt å spørre naboene om de trenger hjelp:). Sønnen min har en enda større trang enn meg. Når han hører noen har det vondt vil han med stort engasjement legge hånda si på vedkommende. Han er født healer.
Nå har jeg omsider sendt en samling dikt til et bokforlag. Bare for å gjøre noe tilsynelatende fornuftig. Selv bryr jeg meg ikke om utgivelse i bokform fordi diktene er allerede lagt ut i bloggen min. Siden forlaget kunne ta imot samlingen pr epost tok det få minutter å sende dikta.
I tida mens jeg venter på svar på uføretrygdsøknaden min har jeg studert min egen evne til å heale. Jeg har funnet opp en metode for healing som er den mest naturlige som er. Den funker supert. Jeg har forløst masse på den måten og skulle så gjerne healet andre på den måten også. Jeg må bare trene meg opp mer først, på meg og sønnen min. Det som stopper meg er også frykten for at det blir for nært for andre å takle. Det er lettere å ta imot slik kjærlighet fra en man kjenner godt. spennende er det uansett. Og det krever intet kurs. Endelig får jeg til å uttrykke kjærlighet med fingrene. Det er ikke en varm type. Den er er ren og himmelsk, og kan smuldre opp og som en vind blåse bort det harde og vonde.
.png)
+redigert+st%C3%A5le+bl%C3%A6sterdalen.jpg)
