Jeg har stengt verden ute,
meg selv inne.
Alle gir rådet: "ikke ta ting personlig!"
men kan ikke tilby alternativet.
Jeg prøvde med empati, men det klarte jeg ikke
i slike sammenhenger.
Men nå vet jeg hva som kan funke:
Ikke ta ting personlig men til inspirasjon.
Det er frigjørende å tenke, vite
ingen trenger meg
og jeg trenger heller ingen.
At vi har godt av hverandre er noe annet.
Jeg behøver ikke gi meg selv til verden, ofre meg til den.
Jeg gjorde det og klarte dermed ikke å tjene den
som hadde tatt meg imot, oppslukt meg.
Jeg kunne ikke gi av meg når jeg ikke hadde meg.
Samtidig forsøkte jeg å få grep på meg så jeg kunne tjene andre,
men jeg er ganske flyktig når jeg er redd.
Redd for å bli tatt av mange og bli splittet.
Å tjene Gud er å tjene verden på løsrevet vis, med inspirasjon.
For å kunne gjøre det må en være fri,
ikke trenge, og ikke la seg forbruke av de som tror de trenger en.
Verden trenger ikke krukken, meg,
bare saltet. Jeg ville gi meg selv,
jeg som Maria Magdalena; krukken, o'g saltet,
selv om fromme Marta advarte meg mot det
og sa vi kun skal gi saltet til menneskene.
Nå har jeg lært at hun hadde rett. Fromme Marta, uselviske Marta.
Jeg trenger også å være som henne.
