Noen få ord om frihet

Vi er så opptatt av å respektere menneskets individuelle frihet at vi nøler med å blande oss opp i andres handlinger. (Unntaket finnes innen psykiatrien). Grensen for den individuelle frihet innenfor enheten går der noen fratar en annen sin frihet. Da kan vi gripe inn. Overgriperen har ingen frihet i det øyeblikk han utfører misgjerningen. Denne er fanget av en dårlig følelse. Han er ikke fri i sin vilje, han reagerer. Er man selv fri respekterer man andres frihet. Rommet for kjærlighet.

 

Forkvaklede liv.

Av pappa ble jeg som barn kvalt. Stumpet i gulvet som sigaretter.
Han tok min vilje, min ild, og jeg levde som en redd unge på utsiden av kroppen,
klar til å lystre hans ordre, fremtredende for å ta imot mine foreldres følelser,
de ikke kunne stå ved.

Frykt er en følelse som ikke anerkjennes på lik linje med glede, sorg og sinne.
Nei, frykt skal man bekjempe. Men hva gjør menneskene? Pga frykt søker de tilflukt
i arbeid, rusmisbruk og spiseforstyrrelser. Frykt for avvisningen av seg selv
som mennesker med følelser. Vant til at alle barn blir ertet, kalt pingle, pyse eller reddhare om de gir uttrykk for frykt. Like ille som å bli kalt baby når en trengte å grine. Alle lærer fort å tøffe seg ved å utmerke seg på et eller annet vis, for å distrahere folk så de ikke angriper det følsomme.

Ved fortrengningen av frykt blir vi forkvaklede individer. Redde mens vi skjuler det
med tilflukt i tankekonstruksjoner eller i noe å konsumere. Frykt er ikke godtatt som følelse. Den skal bekjempes som om den var en drage. Man blir applaudert for om man hopper i fallskjerm ved høydeskrekk. Det forventes at man vil forsøke å hoppe fra ti meter' n for å overkomme vannskrekk.

Jesus banket på hjertedøra mi i går kveld i form av min sønns ord. Han sa: men jeg vil ikke overkomme frykten, jeg vil bare ikke gjøre det jeg er redd for. Jeg hadde aldri hørt noe lignende.
Jeg var hjernevasket og tenkte bare at ved frykt skal man forsøke å overkomme den, noe annet var utenkelig for meg. Det var også derfor jeg ble provosert når noen kom til meg med sin redsel. Jeg har ikke lært at man da skal akseptere og berolige. Jeg har kun lært at frykten skal bekjempes. Så jeg møtte de med sinne og ba de gjøre det de fryktet å gjøre, mens jeg følte et press jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle takle bedre. Jeg har ikke respektert andres redsel.

At sønnen min velger å være redd og står for det å ikke ville forsøke å overkomme frykten er noe jeg kan respektere. Jeg visste ikke at det var mulig å velge en gang! Jeg fikk virkelig noe å tenke på i natt. Og magen spant så utrolig fort. Så fort at det var helt umulig å sove. Så ba jeg til Gud: "Finnes det noe som fjerner vanskeligheter uten Gud? Lovet være Gud, Han er Gud. Alle er Hans tjenere og holder fast ved Hans bud." Om og om igjen. Da skjedde det noe (som det alltid gjør når jeg ber den bønnen). Jeg grein og grein, og grein og grein. Jeg kom bakenfor den voksne forkvaklede meg, bak spiseforstyrrelsen og all staffasjen man har som voksen, tilbake til meg selv som barn omkring min sønns alder. Jeg så hvor oppkonstruert vi voksne lager våre liv pga redsel. I frykt for avvisning. Jeg sovnet ikke før klokka var 04:00. 

Jeg har hatt to saker jeg har jobbet med i frykt. Den første var at jeg ville bevise at jeg ikke var dum som jeg ble kalt som 16-åring av en fyr som mente alle som ikke stemte Fremskrittspartiet var dumme. Sak nr 2 var å ikke være tykk, fordi da ble jeg sett på med misbilligelse og tatt avstand til av foreldrene mine. Dette har drevet meg i livet. Det er sykt. Det er trist. Det er veldig oppkonstruert.

Jeg vil være som et barn, følsomt og mottakelig. Jeg vil være som en voksen også, som står for dette barnet og kan si at det er fint som det er. Naturlig. Ikke perfekt som et blankpusset speil, men som en levende skapning. Sønnen min er min lille Jesus. Han helbreder meg med sin væren. Han viser meg vegen tilbake til Guds favn. Det er meget betydeligere enn å mestre å sparke fotball like bra som guttene som sparker fotball på fritida.

Take care!

Når jeg våkner om morgenen har min holdning ofte vært at dagen jeg trer inn i er noe jeg bare må holde ut. Tanken som ligger bak er at det er svært lite genuin kjærlighet i verden og jeg opplever motgang jeg må bekjempe på best mulig vis. Jeg glemmer oppe i det hele at jeg er ansvarlig for å elske meg selv og at grunnen til at jeg ikke er lykkelig er at jeg tror jeg skal hoppe over meg selv men kun elske andre. Men det funker faktisk ikke, siden kjærligheten ikke klarer å utelate noen. Så om jeg mener jeg ikke er verdt kjærlighet, får ingen mennesker kjærlighet via meg, og det blir faktisk veldig galt. Da jeg ble klar over dette i dag, svimmel av feber i dusjen, måtte jeg spørre meg om jeg var verdt kjærlighet, for å være sikker. Jeg må leve slik at kjærligheten får ta vare på meg og skinne videre på andre. Jeg må slippe kjærlighetens fred innover meg istedenfor å holde meg inne i et fengsel.

Og angående min holdning til de som gir meg motgang, mennesker som antageligvis er hensynsløse fordi de ikke tror noen har kjærlighet til dem, kan jeg tenke om at bare har glemt det samme som meg; å ta vare på seg selv med Guds kjærlighet istedenfor å forvente kjærlighet først og fremst fra andre. Utsagnet: ta vare på deg selv, er utrolig godt, og jeg priser dagen!

Birdylåter man ikke finner på hennes to album.

Birdy live: Strange birds: http://youtu.be/Eiy89735NCo
http://youtu.be/91VUwduyed8
Birdy, 3 cover-låter: Wake me up: http://youtu.be/i882ldpg3sE
Let her go:http://youtu.be/VMZ807Q2bPY
Be free: http://youtu.be/y7zn0uzWeUo
Guardian angel, som ikke er på albumene hennes:http://www.youtube.com/watch?v=DKsaCija9Gg&feature=share&list=PL0C60E45578E170F7
Learn me right:http://www.youtube.com/watch?v=cUoZN4cpfmM&feature=share&list=RD02DKsaCija9Gg
What you want (single):http://youtu.be/AUeem15NLfw







 

Motgang og utålmodighet.

Tålmodighet er å skifte fokus fra egne behov til å fokusere på andres selv om man har ønsker og forventninger om noe spesielt i nær fremtid.
Når man er utålmodig opplever man at motgangen stagnerer en; at man kaster bort tida. Men egentlig oppfatter man da en tilstand man var i også før motgangen. Ved utålmodighet tåler man ikke motgang, man finner seg ikke i og åpner seg dermed heller ikke for det inntrufne, det distraherende. Man er så opptatt av sin lille veg. Men har man overskudd og konsentrasjonen i orden vil man takle motgang uten å vippes av pinnen fordi man da ikke opplever å gå på en tynn sti, men har vidsyn og stor bakkeflate å gå på. Motgang kan være en wake-up call som forteller deg hvor opptatt du er og hvor lite hensynsfull du er så du kan gjøre et holdnings-skifte. Det er så meget bedre å være åpen for seg selv og alle andre samtidig.

Hellig basilikum helvete.

Jeg har eksperimentert litt med urtekapsler for å teste virkningen de har på meg. I dag og i går testet jeg holy basil kapsler fra Nature's way. (Det er ikke det samme som vanlig basilikum.) Holy basil skal være et adaptogen. Jeg tenkte da at jeg kanskje kom til å bli piffet opp litt. Jeg fulgte dose anbefalt på boksen som var to daglig. Første reaksjon var oppmuntret stemningsleie. Så fikk jeg et utflatet følelsesliv som vedvarte. Jeg tenkte at dette er bra saker for stressa mennesker.  De to nettene fikk jeg følelsen av å være helt borte. Jeg sov kanskje tungt skulle man tro men jeg fikk heller følelsen av å ha sovet i en mellomtilstand, i et grått landskap. Om morgenen var jeg i godt humør helt til en ny kapsel begynte å virke. Så, noen timer utpå dagen skar det seg. Jeg fikk hodepine, magen slo seg vrang og jeg kom inn i "noe"; et indre landskap hvor jeg så et ormehull, ble små-redd, følte meg febervarm og fikk behov for å grine. Eneste som hjelper når slikt skjer er å overgi seg, grine og sove. Da har man ofte kommet ut fra landskapet når man våkner av seg selv. Det var min siste holy basil-kapsel. Dagen etter helvetes-dagen var jeg full av energi og følte meg ikke det minste forstyrret av indre landskap. Kanskje urten gjorde noe bra med meg, men jeg vil ikke fortsette å bruke den likevel når jeg faktisk ble humørløs, nedfor, feberhet, tung i beina og med nedsatt energinivå. Jeg vil ikke risikere å få flere slike dager. Den har merkbar innflytelse på serotinin-nivået. Jeg merket noe lignende med johannes-urt. At jeg ble så rolig at jeg ble slapp og trøtt, ikke oppmuntret i det hele tatt.

Det er noe som kalles ormehull fant jeg ut nå, på utkikk etter et bilde av hull med ormer. Det er hull i tid og rom. Interessant, fordi når man kommer inn i slike landskap som jeg skriver om her er man utenfor tid og rom.

Ikke oppriktig interessert.

Å ta lett på barns følelser er svik!
Å ta lett på barns behov er svik!
Å ta lett på barns opplevelser er svik!
Å ta lett på hva barn tenker og sier er svik!
Å ta lett på barns ønsker er svik!

Gud har ikke gitt voksne retten til å behandle barn dårligere enn voksne,
ta barn mindre på alvor enn voksne, gjøre med dem som de selv vil!

I det siste har jeg møtt to voksne mennesker som faktisk forsvarer (sin) bruk av løgn, manipulasjon og tomme trusler overfor sine barn! Hva med å bry seg nok til å åpne sinnet og finne en bedre løsning? Hallo,  ko-ko!