How to forgive evil.

​

I have heard several times people say they don’t even want to try to forgive because they fear that makes them accept the evil action. It is important to separate here. To accept reality is one thing, to love stupidity is another. What is positive about our stupidity and evil actions is that we can learn from it if we want to, but it is impossible to love a lack of something like knowledge and empathy, to love nothingness. If you ​understand with empathy you get over it, get perspective. You will still have your moral afterwards, but your understanding have been greater.

Evil actions, and even evil motives, does not make the whole person evil. Evil can not reach as deep as where the reason underneath the motive lies. The reason is the hardest to figure out, if not impossible. You don't want to have empathy with a person you find evil, but that is the only way to understand and get over the issue you are staring yourself blind at, and that connects you to that person. 

What I have seen using this method is that the other person has a tunnel vision and a consciousness level so low I can not expect any better from them. I have also seen no thought of the consequenses from a man I had started to believe was trying to break me on purpose.

Jesus' quote: "forgive them because they don't know what they are doing" is a magical one. If you say you want God to forgive it sounds like you have done it already. Try it. You may find you feel like you have forgiven. It happens indirectly through God.

To respect that they have a free will and have to take responsibility (karma) for their own stupid actions is another factor to have in mind. It also helps to look at my own shortcomings. We are not very different. We are all ​human beings, with fear and lack of understanding.

​

The trust in God

When bad things happen to us we want to know the meaning with it from Gods point of view. If we don't understand the meaning, if we can't see the benefits from our tests, I think the trust in God can be weakened. I "blame" God for everything because I don't think anything happens without His consentment, but I am never angry at God for what happens, I get angry at people, and that is just as stupid, because we are all here to learn and we all have shortcomings.

Etter møtet med healerdama.

I dag, 1 desember 2015, besøkte jeg en healerdame som også driver med somatisk healing og regresjon. Somatisk healing høres svært interessant ut. Hun var veldig åpen og ok og jeg snakket masse og det hjalp meg. Jeg har lurt på hva jeg kan gjøre for å forbedre mitt forhold til min sønn i det siste. Jeg kom frem til at jeg skal se om hans sinne kommer av at faren svikter han og oppfordre han til å snakke om det (og la han få en slåpute etter forslag fra healeren) for å få uttrykt det og dermed muliggjøre en bearbeidelse av det vanskelige. Jeg skal også klemme han mer siden det er å gi klemmer som er å gi kjærlighet for han.

Jeg føler meg mye mer åpen og i bedre humør etter healingen.

Jeg sa til henne at jeg ønsket et forbedret forhold til Gud og at det var grunnen til at jeg kom til henne. Jeg har tvilt på om Gud har en mening med de prøvelsene som skjer meg. Jeg trodde ikke jeg skulle bli slik jeg har kritisert andre for i mitt stille sinn; miste troen på Gud(s kjærlighet) bare fordi en opplever motgang i livet. Jeg har manglende tillit til Guds kjærlighet fordi jeg ikke ser meningen med det som skjer fra Guds perspektiv og fordi jeg har opplevd mye av det jeg har oppfattet som det motsatte av kjærlighet dette året. Det hjalp å snakke med healer-dama.

Det er ikke sånn at Gud ikke stepper inn. Jeg får stadig vekk positive innspill når jeg sitter fast i noe vanskelig. Noen får ikke det engang, så det er litt rart at jeg opplever at jeg er så fjernt fra Gud, kanskje?  Jeg tror jeg bare ble prøvet litt vel mye på en gang og ble så fortvilet at humøret sank og dro Gudshengivenheten med seg ned. Jeg ble rett og slett veldig, veldig skuffet og uforstående til en viss persons oppførsel + masse annet som jobbet mot meg som jeg måtte takle samtidig. Jeg har ikke bearbeidet alt ennå.

Å bli gransket for feil, kritisert, dømt og ikke trodd av autoriteter som har makt til å ødelegge ens liv er tøft, men når en er ferdig har man opplevd en ting de fleste, inkl. meg frykter og føler seg mindre redd, mer bevisst og tolerant overfor egne dårlige sider og mer bevisst på hvor slett og farlig forutinntatthet er.

Vi kom aldri til å bli uvenner!

Vi kommuniserte så godt at vi kom til å løse uoverensstemmelsene, trodde vi naivt. Tenkte ikke på at grunnlaget, respekt og tillit, må være til stede for at kommunikasjonen i det hele tatt skal finne sted og være god.

Først mistet jeg respekten fordi han ikke tok særlig mye på alvor. Uten respekt mistet jeg også tålmodigheten, så jeg sluttet med teskje-matingen. Da han ikke fikk noe servert slik lenger, hadde han kun egne tanker å forholde seg til, og mistet dermed tilliten. Uten tillit kom de negative vrangforestillingene om meg. Da de kom til uttrykk ble det enten ingen eller ukonstruktiv kommunikasjon. Slik begynte krigen.

Ingenting

I dag, 3 dager etter sykehusbesøket, sitter jeg igjen med en følelse av ydmykelse. Pappa satt der og sa rett ut at han dreit i oss, barna sine. "Dere får ikke noe i arv av meg. Jeg har satt alle mine verdier i konas navn".Det er sinnsykt. Han har ydmyket meg mange ganger og derfor er det bra han dro sin veg. Det er fordi han selv trenger ydmykhet han ydmyker andre, tror jeg. Ubevisst om årsaken, selvsagt. Gud kommer til å måtte ydmyke han big time. Jeg gidder ikke gå i begravelsen hans. Jeg hjelper han ikke over i lyset om han er for redd for å tre inn der, slik jeg var forberedt på å gjøre.

Alle er best

Sønnen min på 9,5: Du er den beste og snilleste!

Jeg: Det kan jeg ikke si meg enig i.

Han: Men jeg mener den innerste deg. Det er den jeg hører på. Ikke den utenfor,da!

Jeg tenker: Alle menneskers innerste er vel "den beste" og "den snilleste"( for det er bare det ytre

mennesket som gjengir dette indre vesen mer eller mindre vellykket). Skulle ønske jeg klarte å være like 

uanfektet som han av andres og egen persona.

Moderasjon

Å moderere seg betyr ikke at man kan skade litt, men ikke mye. Det betyr noen ganger å unngå det som er skadelig. Velge med omhu. Altså er f.eks tobakk, visse medisiner, kunstige søtningsmidler, miljøgifter, narkotika og alkohol skadelig uansett mengde og bør kun inntaes når det er nødvendig og ikke finnes noen bedre erstatning. I stedet for å ta beroligende medisin, sovemedisin, oppkvikkende midler, medisin mot sukkersyke, lavt eller høyt stoffskifte, svekket potens eller høyt blodtrykk f.eks kunne man tatt urter med samme virkning, men uten svekkende effekt og de samme bivirkningene, fulgt anbefalte kostholdråd tilpasset ubalansen og passet på å få i seg vitaminer, mineraler og sporstoffer som er viktig for å bli frisk fra sykdommen. Noen ganger betyr altså moderasjon å kutte ut noe og erstatte det med noe annet. Altså ikke begrense en type medisin, men medisiner generelt. Ikke begrense mengde alkohol, men nytelsesmidler generelt. Et unntak er at ved fysisk aktivitet skader man kroppen, men det er bare kortvarig. Med hviletiden blir nedbrutt muskelatur bygd opp igjen så man blir sterkere enn før.

Når man har et lavt energinivå får man også lavere tanker og dårlig humør. Da er det viktig å moderere hva man sier så man ikke sårer noen. Visse ting kan man dog ikke kutte ut. Man kan ikke unngå å spise, drikke, handle, snakke og tenke over lang tid, men man kan styre hvor mye og hva man gjør av noe, hva og hvor mye man spiser, drikker, hva man tror på av de tanker som kommer og hva man velger å videreformidle til andre. Man skal gjøre og ta det som er nødvendig, og unngå å gjøre og ta mindre og mer enn det.

Måtehold er et annet ord for moderasjon og det ordet viser at det handler om måten noe gjøres. At man holder seg tilbake for å tenke før en handler. Det kan handle om å veie og velge sine ord før man taler og tenke på hvilke konsekvenser det man vurderer å gjøre har på ens egen, andre menneskers og naturens helse.