Nye langdistanseforhold

Han får meg dypere enn andre. Han sier han ser et lys i meg, men det er jeg som får se i mørket nå som jeg kjenner han. Om han ser noe i seg pga meg, vet ikke jeg. Først forklarte jeg mitt plutselige alvor og fokus på vonde ting med at jeg levde ut hans skyggeside, siden han var så positiv, men nå skjønner jeg at det er lyset hans som opplyser mitt mørke.

Det er vel akkurat det vi mennesker (skal) gjør(e) for hverandre! Jeg har ikke tenkt på det før. På innsiden viser Gud oss vårt sanne guddommelige selv, og på utsiden viser og frembringer mennesker det verste og usanne av oss selv. Ikke rart jeg har unngått mennesker! Men uten de blir man ikke klar over de småligheter man trenger å fjerne og erstatte med noe rent.  (Kanskje jeg har flere enn de fleste som ikke har isolert seg så mye? )Vi skulle ikke identifisere oss med smålighetene eller være redd for å tro andre identifiserer oss med de om de vises. Likevel er jeg redd for å bli avvist når den jeg bryr meg om og ønsker i livet mitt får se de smålighetene jeg fortsatt har. Vi må likevel tørre å stå bak de smålige tendensene vi har for i det hele tatt erstatte de.

Det er tøft å være i begynnelsen av et kjærlighetsforhold. Særlig et langdistanseforhold. Jeg blir usikker på den andres følelser når det går lang tid uten kontakt. Jeg trenger jevnlige bekreftelser på at partneren min bryr seg for at kjærlighetsgnisten i meg opprettholdes. Lampa mi trenger olje for å brenne. Jeg blir også usikker når jeg ikke vet når vi møtes neste gang. Og jeg tør ikke vise at jeg trenger kjærlighet fordi jeg regner ikke med at han har kjærlighet for meg, og jeg tør ikke vise kjærlighet fordi jeg vet ikke om den betyr noe for han.

Forholdet jeg har nå ser destruktivt ut på utsiden, men jeg vokser av det.

Det fra låta "Issues" jeg har skrevet her beskriver det jeg tenker om meg og mitt nye forhold:

Yeah, I got issues 

but we got the kind of love
It takes to solve 'em

Yeah, I got issues
And one of them is how bad I need you

For å elske

For å være allkjærlig og uselvisk skal jeg ikke tro jeg må heve meg over meg selv. Nei, jeg skal kjenne min lyst til å elske. Sånn forhindres selvutslettelse også. Jeg skal være jordnær, nærværende, i kontakt med følelsene mine. Det er det skumle, og fordi det er skummelt elsker jeg ikke. Så lenge jeg skyr andre for å unngå å vise følelsene mine, hvem jeg er, vil jeg ikke kunne elske.

Å elske innebærer muligheten for avvisning. For å tørre å elske må jeg derfor kunne støtte meg selv ved å akseptere alt jeg består av.

Jeg er redd for å vise kjærlighet, redd den ikke betyr noe for mottakeren.

Og for å motta kjærlighet må jeg tørre å gi uttrykk for at jeg trenger kjærlighet. Formidle at jeg blir svak, forvirret, usikker og maktesløs uten. Det er kjempevanskelig, synes jeg. Jeg vil heller late som jeg ikke trenger noe og ønske det var sant. Jeg har vært i kamp mot mitt eget kjærlighetsbehov hele livet.

Jeg er her i verden for å lære å elske. (Det er slik dydene utvikles og frykt overvinnes.) Grunnen til at jeg ikke elsker skyldes i grunn ikke mangel på vilje eller latskap slik jeg har trodd, men frykt og sekundært muligens også gammelt sinne og sorg.

Jeg har hatt lyst til å bli et bedre menneske svært lenge, men opplever ofte å stå stille. Det er når jeg er mye alene. Glemmer at det er innerst inne vi er gode, og at det er de ytre, destruktive, lagene som må skrelles vekk. Er man heldig har man et nært forhold med noen som tør å være ærlig med en. Som tør å si i fra når en har gått over streken og ikke forlater deg fordi du ikke er allerede er perfekt.

Selv om jeg vet om mine ikke-gode tendenser, er det først når noen gjør meg klar over at de er plagsomme at jeg selv oppfatter de som uønskede.

Jeg avviste forresten nylig mamma fordi hun er frekk ved å kreve oppmerksomhet, invadere og ikke fjerne seg fra meg,  selv om jeg sier jeg ikke vil høre og forsvarer meg ved å kalle henne idiot. Nå ser jeg at jeg ikke er så ulik. Ikke rart jeg misliker henne da.

Drøm natt til 06 des. 2017

Jeg hadde kjørt bilen til mamma for å møte den minst pratsomme av de veganske brødrene jeg følger på youtube. Jeg vet ikke om det var et spisested eller hva det var, men vi satt på hver vår side av en lang benk langs en langvegg i et langt smalt rom hvor inngangsdøra var synlig bak ryggen hans. Han begynte å stille meg spørsmål og han var mye mer hyper enn jeg var vant til å se han være på youtube. Jeg ble veldig trøtt av han. Vi hadde ikke god kjemi. Snart klarte jeg ikke å holde øynene oppe. Jeg tror kanskje jeg sovna for da jeg åpnet øynene var han borte og jeg kunne ikke finne den lille hvite posen med det svarte kameraet og bilnøklene til mamma i. Jeg spurte en dame som også var der om hun hadde sett den,og jeg kom også i snakk med en yngre dame som jeg likte veldig godt. Vi prate en del, men jeg husker ikke om hva.

Jeg så det var to grønne "dører" midt på veggen av treplanker det sev lys mellom sprekkene på. Slike som finnes foran vinduene på noen gamle hus og som lukkes når huset ikke er i bruk. Jeg åpna de i håp om å finne betjening bak de, og ganske riktig var det både en gammel dame til venstre og en gammel mann til høyre i det smale rommet innenfor. Jeg spurte damen om hun hadde funnet kameraet mitt. Hun stirret på meg, men svarte ikke, så jeg spurte igjen. Hun bare mumlet noen rare lyder. Hun så smågal ut. Jeg spurte igjen og enda en gang, men hun bare stirret og lagde noen rare lyder. Jeg så på mannen, men jeg fikk ikke noe svar av han heller.

Hvordan løsne blokkeringer

For å løse opp blokkeringer trenger man energi til å løsne de og en overgivende holdning for å ta den blokkerte energi inn over seg. Energi kan du få fra en healer, ved å spare på energi ved å unngå topporgasme, stress og overarbeid og med tai chi, yoga etc. Den overgivende holdningen er den feminine, løsrevne, mottakelige holdning der man ikke tenker, men har tillit til at det som kommer over en er ufarlig, selv om det kanskje er smertefullt. For å gråte med total overgivelse trengte jeg først å ha tillit til at det var en kjærlig kraft omkring meg som tok meg i mot når hele jeg overgav meg til energien/følelsene. Å få energi er lett, det er den mottakelige holdningen til det ukjente som er vanskelig. Selv om energien kanskje er skummel og løsner noe vondt må man vise den samme holdning som ved en deilig fullkroppsorgasme.

Vi har lært at vi skal underkaste oss Gud, bli små under en stor, streng Gud som kan knuse oss om Han vil. Jeg synes underkastelse blir et feil ord, fordi Gud er inni oss og fordi Gud er kjærlig og har den ypperste tilpasningsdyktighet. Overgivelse, eller mer presis: undergivelse til det vi kommer i kontakt med inni oss, er mer oppbyggende og frigjørende. Vi har lært vi skal frykte Gud, men hvordan elske Gud da? Ærefrykt er et mer passende ord. De kristne har vært redd underbevisstheten. De tror helvete er "der nede", men det er ikke farlig å falle eller synke ned i dypet av seg selv.

Integritet

Integritet : å ha blitt bevisst og etterpå integrert de dypere/høyere delene av seg. Men ikke bare de delene, selv om de er viktigst. Man kan også for eksempel ha reflektert over et tema for å finne sin stilling til det. Når man så har funnet den har man bygget mer fundament til å bli fast i sin tro. Man har integrert noe.

Jeg tror integritet henger sammen med bevisstgjørelse. Man integrerer/tar opp i seg/ fordøyer det man har gjort seg bevisst. Når man så i tillegg har funnet ut hvordan å leve etter disse prinsippene kan man vise at man har integritet. Man kan ha integritet uten at det kan vises. Først integreres noe, deretter finner man ut hvordan leve det ut.

Grunnleggende ondskap finnes ikke

Jeg tror ikke at de hensynsløse er grunnleggende onde for i grunnen av alle finnes det guddommelige. Jeg lurer på om de uten empati har mindre kontakt med sin samvittighet. Jeg ble plaget av en fyr i årevis jeg opplevde som ond. Jeg trodde han bevisst forsøkte å bryte meg ned, men da jeg viste han det han ikke viste meg; empati, ved å gå inn i hans psyke, forsto jeg at han var svært lite bevisst på konsekvensene av det han gjorde og jeg ble lettet ved tanken på at han ikke var ond, han var bare dum. Har man ikke empati har man heller ikke innsikt, hverken i seg selv eller andre. Etter det har jeg ikke noen tro på ondskap. Det vi oppfatter som ondskap er et uttrykk for en mangel på godhet, visdom etc. Vi har alle det guddommelige i oss, men hvor mye kontakt vi har med de forskjellige dyder varierer.

So-called weakness is not a weakness

Nothing is bad in itself. For example, if I don't do yoga with other people or with others watching I don't do yoga much or at all. Then I can be called competative ( immature according to Eric Fromm) and an exhibitionist (vain), but how can these two be weaknesses when they actually make me improve my effort? They are actually qualities, used in the right way. If people get annoyed because I show off my flexibility at a yoga class they are competative too, as well as envious. And it's nothing wrong with that as long as they don't express hateful comments or actions, because envy an competition can make them improve themselves.

Nobody is either a coward or brave. Everybody has every quality within them. Everybody has fear too, but everybody can act despite it.

In the Bahai faith we are taught that evil is a lack of goodness. Yes, that is right, appearantly, but inside every person who made an evil act there is goodness. So it is not a lack inside the person, it is a lack in a situation. Unwillingness to answer a call for help.

So, is it unwillingness/uncaring that is the lack of goodness, then? No, one person are not able to help everywhere help is needed. One have to choose where ones qualities are best suited and what needs are most urgent and important. Besides, people are always willing to do something. That is how life is. Even when we go to sleep we answer a need the body has. We care all the time we use our attention. Attention is light. Sometimes the use of light is superficial, sometimes analytical, sometimes deep or embracing. It depends on what the persons mindset is or what he think suits the situation best.

Nothing and noone is evil in itself, but things and people can be abused and misused.

What about sloth? That can't be of any good. Yes. Why do something if there is no motivation for doing it? If it doesn't bear fruit?  People can call you lazy because you say no to them, but that is just how it looks like superficially. It can be many reasons for saying no. Sloth is a lack of love, but again: you can't love everything, and must choose.

Vanity then? That is what collects cardinal sins like pride (lack of knowledge and humility , wrath and envy. I think vanity/pride is a substitute for love. It make the person feel valuable when there is no love that can do it. Is that bad then? When perhaps it can prevent depression and suicide? No, in it self pride is a resource. It is not good to shame someone, but then I would criticise the action and motivation for that only. Hubris that is to cause shame on others is the worst act of pride. Pride is self love. No love can be bad. 

I really don't believe God created evil. We are influenced by the animal nature and we have fear. Nothing wrong with fear and animals, but a call for love will not be answered by us when we are fearful and proud, as well as unable to put our little self aside. The best distraction when having panick attacks is when someone demands your attention.

Jesus says we should put others first. We all have pride and fear, as well as the other cardinal sins. We must all chose love. Chose to put others needs before our own. God has helped us: When we get children we are forced to put the childs needs before our own. That way we can experience the freedom that comes from forgetting ourselves, the little self, and become a bigger person. We can also experience the satisfaction we get from taking care of others needs and the happiness it may result in and that we can partake in.

Nothing is bad, but something may be better.

 Interesting article about the the sins: https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_deadly_sins#Sloth