Er ondskap en sykdom?

Er ondskap en sykdom psykopater har(som ikke har blitt møtt med empati som liten) og som de overfører til barna ved å ikke vise empati selv? Jeg mener at mangel på empati fra omgivelsene som bitte liten gjør en syk på den måten at en ikke utvikler evnen til empati for seg selv og andre. Mangelen kaller jeg sykdom. Det er også hva jeg vil si er roten til det onde. Om man ikke får kjærlighet hvordan da være kjærlig? Vi er kjærlighetsvesener og blir vi hindret i det kaller jeg det kronisk sykdom med forskjellige symptomer.

Jeg reiv opp ondskapens tre med rota i natt. Ved å se hvor den stammet fra, ja,hvilken episode som utløste endringen av mine personlighetstrekk. Jeg tok den verste episoden jeg vet å ha opplevd, den som gjorde sterkest negativt inntrykk, og så etter om jeg har den samme negative tendensen i meg som det den personen hadde i seg. Og det hadde jeg og dermed er det forløst og borte, og jeg føler meg så bra. Den onde rot har grodd i uempatisk jord.

Jeg føler plutselig det jeg har visst jeg manglet hele tida og er endret i stor grad. Jeg er plutselig mild, god, oppmerksom på alt og alle, setter alle andre før meg selv, har omrokkert på prioriteringsrekkefølgen min, rastløsheten, stresset, engstelsen og kjedsomheten er borte. Jeg har det så bra for jeg er endelig KJERNEsunn!:)

Jorda den onde rot har fått feste i er en jord så fattig på empati. Ingen annen jord finnes for ondskapens rot, tror jeg. Og treet og rota er en illusjon og jorda kun en mangel og like fullt uten realitet. Det finnes bare kjærlighet, og mangel på tillit til den. Mangel på tillit er en mangel og derfor ingenting. Mangler du tillit lever du i illusjonens verden; du bygger deg masse dilldall og lever utilfreds. Vi har et valg om å ha tillit til kjærligheten i alle levende vesener hver dag. Mennesker er som gruver du kan utvinne gull om det er det du ser etter i dem. Om du tror de bare har kaldt jern er det ikke annet du vil se heller, fordi da putter du ikke lyset ditt inn i gruven.

Det er handlinger som skal dømmes som onde(, men også hensikt). De som følger en etikk som er psykopatisk; "det er greit å skade andre om det må til for at jeg får det jeg vil ha" tillater seg å utføre onde gjerninger pga denne tanken i bakhodet. Jeg unngår psykopater, you bet!Når det er sagt tror jeg alle har vært fristet til å være overmåte egoististisk som en psykopat noen ganger for å få det de vil. Derfor er det fint de finnes sånn at man får luket ut slike tendenser i seg selv.

Ondskap er en sykdom grunnet en mangel på empati det gror onde handlinger opp fra basert på tanker som har blitt gale pga denne mangel. Alt kan rette seg igjen ved empati som gir rom, og kjærlighetsenergien gir kraft til å snu om på tankene.

Og gjerningsmannen -eller damen (psykopati er likt fordelt mellom kjønn) er i Guds rike ikke dømt,tror jeg, fordi der dømmes man etter om man har gode frukter. Alt det negative og ingen frukter i det hele tatt regnes ikke og derfor står personen bare fattig i møte med Gud og den åndelige verden. Personen dømmes og straffes i denne verden etter sine ugjerninger slik at det ikke blir nødvendig at det gjøres på den andre siden(også). Det er ikke Gud som hiver det dårlige tre på ilden, det er det personen selv som gjør når den innser sin åndelige fattigdom, skyld, sitt savn etter kjærlighet eller hva det måtte være. Jeg tilgir alle psykopater fordi de kan ikke noe for at de ikke fikk empati og det rommet det gir dem til å undersøke sitt indre følelsesliv og handle basert på det det forteller dem. De har ikke grunnlaget som skal til for å være gode. Jeg tror vel ikke akkurat at de får en æresmedalje i himmelen for å være en foraktet person, men jeg tror ikke de får det noe ille når de forlater det fysisk legemet heller.De får det nok bedre enn de noen gang har hatt, og blir ydmyke når de ser hvor arme de selv står og at de elskes tross alt de har gjort. Her på jorden var de de største, på den andre siden blir de de minste. Men alle har sin styrke på visse områder,selvsagt.

Smerte og lidelse er ikke sykdom. Når definisjonen av sunnhet er fravær av lidelse og smerte sukker jeg. Det passer dårlig sammen med den åndelige veg og er basert på verdier som velbehag, trygghet og forutsigbarhet. Når noe ondt springer ut fra negative tanker - man kan kalle vrangforestillinger, siden de er omvendt av de himmelske,- det er sykdom. Ondskap smitter! Om ikke det er sykt vet ikke jeg.

En ond person er ikke besatt av en djevel eller påvirket av satan, men er så opptatt av seg selv at det nærmer seg besettelse. Den største frihet vi mennesker kan få er å være fri fra oss selv.

Å være svært influert av andre som er hensynsløst egoistiske kan også være som en besettelse-
som bringer frem det verste i en, som var man besatt av en djevel.

I møte med ondskap er det en line man må gå på; man må ikke være for sterk så man selv blir ond
og ikke for svak så en knekker under deres makt. Det er her det er viktig at Gud kommer inn og løsriver oss.

Styrke

Noen mennesker forbedrer seg ikke; er negative, nedlatende og kritiserende. Da er man destruktiv om man finner seg i så dårlig selskap, som bryter en ned mer enn det bygger en opp. Å være sterk handler ikke om å tåle det negative, holde ut og finne seg i det. Det handler om å se løsrevet og med hensyn til følelsene sine at dette er noe en ikke finner seg i og unngå det destruktive. Og det sterkeste mennesket ser etter om det negative det finner hos andre er en tendens det har selv. Da vil det ikke føle frykt for det det ser i andre mer fordi det er revet løs fra det i seg selv og dermed er det løsrevet fra det i forhold til sine ytre omgivelser også.

Sennepsfrøet og nåløyet

Sennepsfrøet er omtrent på størrelse med nåløyet. Er det noen forbindelse mellom de? Er det ikke dette frøet av tro/tillit som skal til for å komme gjennom nåløyet? Det er altså troen som fører en gjennom nåløyet.

And when Jesus saw that he was very sorrowful, he said, How hardly shall they that have riches enter into the kingdom of God! For it is easier for a camel to go through a needle's eye, than for a rich man to enter into the kingdom of God.(Lukasevangeliet)

If ye have faith as a grain of mustard seed, ye shall say unto this mountain, Remove hence to yonder place; and it shall remove; and nothing shall be impossible unto you.(Matteusevangeliet)

Empati

Jeg har hatt en minikrise de siste dagene som går ut på at jeg har følt meg overkjørt av sønnen min og
har følt at jeg ikke har nok å stille opp med og ikke har hatt nok avlastning. Etter dager i fortvilelse og samvittighetskvaler, mens han var hos farmoren og farfaren, kom det plutselig til meg idag et påminnende hint:
Ha tro på hans godhet og empati og henvend deg til den (ærlig og direkte). Da kan jeg ta det rolig. Puh! Det funker.

Hvorfor foreldrene mine sviktet

Jeg har lurt på det så ofte og lenge. Jeg har ikke forstått hvorfor. Vel pappa fikk ikke kjærlighet av egen mor, så det er forståelig, men mamma som sier hun hadde så god oppvekst forstår jeg ikke hvordan har hatt samvittighet til det. Hvor er idealene, ansvarsfølelsen og samvittigheten, har jeg lurt på. Jeg spurte derfor Gud, endelig: "Hva kommer det av at de sviktet meg?". Jeg kjente straks en stor håndflate bli lagt på mitt hode, og svaret kom i form av store vinger som ble lagt omkring meg, en på hver side. Jeg kjente kjærligheten fra dem og skjønte da at foreldrene mine sviktet fordi de ikke hadde nok av denne type kjærlighet. Jeg sa videre: "Jeg vil så gjerne bli ren fra hat og sinne pga det jeg har opplevd med forldrene mine". Da så jeg gyldent lys bli satt på mitt hode, og det tok form av en tykk gylden glorie. I kraft av den så jeg i et hellig perspektiv at alt er hellig. Det var vidunderlig og nytt for meg å kjenne denne fine energien av hellighet, og at jeg fikk se fra denne høyde hvor dette hellige var som fortryllende støv i luften.

Jeg har båret nag fordi jeg ikke har skjønt hvorfor de ikke har innrømmet egen utilstrekkelighet, og bedt om hjelp av mennesker og Gud. Jeg tenker nå at selv om de ikke gjorde rett vil jeg gjøre det, og utføre mitt kall. Jeg har kjent på alt det verste i meg og på allverdens ondskap i samme slengen, da det henger ihop. Men under det hele fikk jeg tak i viten og kjærlighet. Den viten og kjærlighet som foreldrene mine ikke hadde koblet seg til (i mangel på innrømmelse av egne feil) og som det onde oppsto i mangel av.

Følgende er et spørsmål Osho har svart på til en mann. Jeg liker det, og jeg trengte å høre det akkurat nå da jeg fant det:
(Ordforklaring: Misintepret=mistyde
interdependence=gjensidig avhengighet
notion=forestilling,begrep)


Through meditating, sometimes I feel like withdrawing from people and going away to be alone so I can really go deep into myself and be independent. But this upsets my girlfriend. What should I do?



You are misinterpreting. You are interpreting interdependence as dependence. That is a wrong notion, and because of that wrong notion, a wrong desire arises: how to be independent. Out of one error another error arises. You cannot be; and if somebody teaches you independence — there are people who teach this — they are teaching sheer stupidity. You are part, you are one with the whole, you are a wave in the ocean.

So the first thing to be understood: I don’t teach isolation, because I don’t teach the ego. I don’t teach isolation, because I want you to leave the ego, and not the world. The world is not the problem. The world is tremendously beautiful; it is pure joy; nothing is wrong in it. Something is wrong in you, not in the world. Drop the wrongness in you; don’t renounce the world. I teach you to celebrate the world, not to renounce it. I affirm life, and affirm it unconditionally.

So, if you want to leave anything, leave yourself. If you want to renounce anything, renounce yourself. And the only way, the only way to renounce oneself is to celebrate. Because whenever you are happy, you are not; whenever you are sad, you are; whenever you are depressed, you are; whenever you are delighting, you are not.

Rett og galt

Situasjoner er alltid nye og folk reagerer så forskjellig utfra humør, karakter etc at det er umulig å forutsi noe sikkert. I nuet er vi løsrevet nok til å skjelne nyanseforskjellene i nesten like situasjoner. Vi kan da også velge å åpne oss for kreativitet og intuisjonens påminnelser om gode råd eller tips om nye løsninger. I nuet er bevisstheten tom og det er derfor vi ofte rømmer fra den eller lar oss frivillig distrahere. Dette krever også mindre energi da det er en sløv tilstand med begrenset bevisshetsrom; en uoppvakt tilstand. Istedet kan vi åpne oss for friske innspill fra vår ånd så det som i en sjakt av lys kan komme inspirasjon.

Vi kjenner til erfaring av konsekvenser for en eller flere lignende handlinger som er noe veiledende, men om vi istedet kun baserer oss på de og er helt til stede i øyeblikket så vi kan ha en mer dyptgripende forståelse for hva som er rett og galt i forhold til situasjonen og de involverte er det enda bedre. Om vi skal bry oss om resultatet av våre handlinger vil vi være opptatt av framtid og derav illusjon. Det skaper stress og tunnelsyn.

Om du selv blir kalt uforutsigbar av andre burde du ta det som et kompliment om det var sagt med forakt aldri så mye, fordi at du er det er et tegn på at du er levende.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer. Kaos vil ta så mye energi fra oss i søken etter trygghet. En viss forutsigbarhet må vi ha for å være i harmoni/balanse og for å kunne glemme oss selv og heve oss opp og skue hva som er sant og hva som er forgjengelig.

Jeg er ikke opptatt av menneskelig myndighets mening om rett og galt, men Guds/Sannheten.Trenger vi kun de åndelige lover og ikke morallover? Jeg mener de kommer fra samme kilde og er i oss alle. Det er viktig at vi følger sosiale lover utfra kjærlighet til dem og ikke som en plikt, mener jeg. Gud gir oss ikke lover for at vi skal følge dem blindt, uten forstand og kjærlighet for det de innebærer. Moral-lover er bra som en ytre bekreftelse av vår indre sannhet. Vi behøver ikke å bli slave av ytre lover, men det er lett å bli det så lenge det er frykt og forfengelighet i oss. Men er vi bevisst blir frykten og forfengeligheten en målestokk vi kan se hva vi trenger å jobbe med utfra utfra.

Vi trenger sosiale lover som vi alle kan enes om, fordi det er ingen frihet uten gode rammer.De gode rammene er ideer fra Gud nedlagt av mennesker. Kaos vil ta så mye energi fra oss når vi skal orientere oss praktisk i verden. Men for å føle oss trygge trenger vi ikke en forutsigbar tilværelse/verden der alle følger de samme normer for oppførsel.Har vi indre trygghet er vi løsrevet nok til å ikke bli redde når den ytre verden er truende for vår helse og sikkerhet. (Man kan ikke kalle verden utrygg, det blir feil, siden følelser er i en selv). Det vi trenger er tillit til at vår tilværelse er styrt av kjærlighetens hånd uansett om det føles vondt eller godt det som skjer oss. Det er kanskje kun vår egen karmagjeld/det vi har på samvittigheten som bestemmer hvor trygge vi er på vår fremtid? Jeg ser det slik at de åndelige lover er skapt av kjærlighet på samme måte som morallovene. Og de henger fint sammen da de er basert på det samme.Er ikke alle Guds lover til for å lage stien uten avsporinger og for stort slingringsmonn(les:sjangleplass:)og rett fram til seg?

Høyere bevissthet eller Gud; same heaven! Det er ingen motsetning mellom å være sin egen mester og ha en mester i Gud. Man kan ikke være sin egen mester i forhold til annet enn mennesker likevel. Å stå opp imot Gud eller den høyere bevissthet fornedrer oss jo bare. Love me or lose yourself, kunne Gud ha sagt.