Fullkommen kjærlighet

Nå tenker jeg at å elske noen fullstendig er å elske både pga o'g på tross av på en gang.Om man ikke elsker personens svakheter elskes ikke personen fullstendig. Personen er både mørke og lys i dynamikk, så å kun elske det ene er betinget kjærlighet. Å ha overbærenhet med svakheter er en dyd,men det er ikke kjærlighet i seg selv. Personen elskes pga kjærligheten vi er ett i, og alt elskes; vedkommende elskes fullstendig, og det kan kalles fullkommen kjærlighet, også fordi den ikke har noen grenser og den er er fra en tilstand med frihet.

Kjærlighet er ikke noe man gir,men noe man er i og handler utfra. I kjærlighet finnes ikke frykt og derfor kommer heller ikke sperrene (gjerrighet, sjalusi osv) opp og forkludrer tilværelsen. Kjærlighet i praksis er spontan, viser autentisitet og en naturlig imøtekommenhet. Man ser den andre fullstendig og vil ta del i vedkommendes byrder samt tilby det vedkommende mangler for på dynamisk vis å skape fullkommenhet.

Syndene og frykten for å dø

Før tenkte jeg at syndene oppsto pga en mangel, mangelen på kjærlighet og opplysning/visdom. Det stemmer nok, men nå ser jeg også at de oppstår pga frykten for å dø:

Grådighet kommer av frykten for å dø.
Misunnelse oppstår av frykten for å dø.
Stolthet oppstår av frykten for å dø.
Gjerrighet oppstår av frykten for å dø.
Sjalusi oppstår av frykten for å dø.
Hovmod oppstår av frykten for å dø.
Dovenskap oppstår av frykten for å dø.

Grunnleggende sett, altså.

Når vi er i deres vold er vi ikke nær Gud,og dette manglende nærvær er det som kalles helvete. Vi er utestengt fra Gud og oss selv.

Hva så med vårt begjær? Begjæret er vår lyst til å elske, vår tiltrekningkraft til det guddommelige/ sanne. Det er viktig å ikke misforstå og søke noe annet med det enn det gode og sanne.

Hvordan ser ubetinget kjærlighet ut i praksis?

For å kunne gi det, må man kjenne det grunnleggende behovet i den man står overfor?

En som klager over noe kan noen tro trenger trøst, men hva med oppklaring? (Rense den andres mørke med sitt forståelses lys).
Å jatte med noen man er uenig med er ikke kjærlighet, heller ikke å si ja når man vil si nei. Heller ikke ved å ta på seg andres ansvar, bekymringer eller følelser.

Kjærlighet vil sette fri; fri fra laster, overtro, negativt syn, vrangforestillinger, fordommer, feilinformasjon, stive holdninger,fangenskap i egne følelser eller tankespinn, fri fra autoriteter, dogmer, kunnskap og tillærte handlingsmønstre.Den er også fri fra selviskhet.

Hvordan setter vi andre fri fra disse ting på en klok måte uavhengig av de tillærte oppførselsmåter og utenom å selv være en rollemodell?

Ubetinget kjærlighet er hevet over betingelser som å være snill, lydig/vise respekt for autoriteter etc.
Jesus refset fariseerne og kjøpmennene. De som utnyttet og påla andre byrder.
Byrder bibelen ber oss ta av hverandre.

Når er det klokt å refse? Når ingen åpning for noe annet er der?

Den refs jeg har opplevd har kun vært å få slengt kallenavn. Det gjorde ikke Jesus etter hva jeg vet. Det er jo ikke konstruktiv kritikk. Og er oftest bare projisert svakhet man ikke har overkommet i seg selv.

Konstruktiv kritikk krever omtanke og innlevelse, er derfor kjærlighet i praksis, hvis den er uselvisk fri for stolthet, vel og merke.

Ute av seg for anerkjennelse

Jeg har gang på gang i mitt liv vært ute av meg; avhengig av andre fordi de ikke gir meg det jeg ønsker,nemlig anerkjennelse. Først mamma. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra henne før jeg bare måtte innrømme at anerkjennelse måtte jeg bare gi opp å få. Det tok tid før jeg ville gi opp å få det fordi sorgen ved en slik innrømmelse er stor.Det samme med pappa. Det har vært vanskelig å gi slipp på han også uten først å ha blitt anerkjent. Fordi anerkjennelse er det som setter en fri. Fri fra dem. For i anerkjennelsen elsker de deg som du er,fullstendig. De som ikke finner det andre steder og på det vis kan rive seg løs er det synd på,synes jeg. De er ute av seg konstant,og forferdelig forferdelig triste. Jeg møtte en gang en healermann. Han bekreftet hele meg. Jeg er svært takknemlig for det. Jeg følte meg virkelig elsket.

Når man er vant til å ikke bli anerkjent er det lett å gå i en felle som er å gå inn i en relasjon som er lik den man er vant til. Den uten anerkjennelse. Men Gud kan anerkjenne hver og en av oss slik at vi ikke trenger å anstrenge oss for å bli godtatt av andre.

Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen i det å ville bli godtatt av andre og ikke føle seg fri pga dette motivet.Men det er motivet som er fengselet. Jeg vil at alle skal bli fri til å være seg selv,fordi alle er vakre slik de er, selv om ikke alle vil anerkjenner det. Det er bortkastet tid og sorg å vente å bli anerkjent av mennesker som kanskje ikke anerkjenner seg selv engang og venter på akkurat det samme. Hvordan gi noe man selv søker? La oss gi det andre trenger. La oss anerkjenne hverandre. La oss se bak forsvaret som er skapt fordi de ikke er anerkjent.

Hvem jeg er:

Jeg er guddommelig og valgte å erfare det å være menneske i troen om at jeg ikke ville glemme hvor jeg hørte hjemme. At jeg ikke ville la meg oppsluke av verden men huske himmelen når jeg opplevde verdens trengsel. Jeg vil at mennesket jeg har skal bære preg av himmelen så det kan vise verden at himmelen er en realitet. Ved å tale om erfaringer med himmelen, ved å handle når jeg har glemt egen persona og er uselvisk, og ved å vise livet, som er guddommelig, flyte fritt i årene ved å være autentisk så det stråler ut.

Kjærlighet og glede og liv er ett. Men dette mennesket jeg har fått er ganske stridig mot andres forventninger og krever mye. Jeg tror rett og slett ikke det ønsker å være til for andre hele tida slik det har en forestilling om at det bør være. For det har et begjær etter sannhet og vil tenke,og et ønske om å bli ren. Jeg lar det få det som det vil, og lar det få leve ut de behov som ikke stilner over tid for at hun skal kunne gi slipp på verden etterhvert på alle områder.

Tro som kan flytte fjell

"Hva betyr ordtaket om tro som kan flytte fjell og hvordan flytte det med en tro som et sennepsfrø?

Jeg har ikke kommet fram til noe fullstendig svar. Jeg har kommet til tanken om at man må identifisere/gjenkjenne objektet man vil flytte, og ha kjærlighet/omsorg for det nok til å ville bære det. (Man må ha overbærenhet:)Man må også tro at alt er mulig ved Gud. Om man er sikker på at Gud står bak en, er det ingenting i vegen for å klare noe. For Gud er allmektig og kan bryte sine lovers begrensninger.
Jeg tenker på det jeg kjenner til fra healing. Det fine er sterkere enn det grove og lys letter det tunge mørket. I healing bruker man fin energi (eller er det lys?) til å oppløse det tunge som sitter fast. Mørket må vike for lyset. Det lette overrumpler det tunge. Se bare på barn hvordan de overrumpler de gamle med sin spontane kraft:)

Tankekraft i seg selv holder ikke, tror jeg, for å flytte noe. Man må ha tro på at alt er mulig for Gud, ha viljen på Guds side og ha gått over i kjærlighet. Kjærligheten er det som gjør at man spiller på lag med Gud. Man overlater det til Gud å løfte med sin kraft.

Gud oppfyller ønsker når du har litt tro og meget tillit. Fjell kan symbolisere noe tilsynelatende uoverkommelig eller noe som ikke beveger seg i livet ditt, som et fastlåst ekteskap for eksempel, som kunne trengt en endring. Har du tillit vil du kunne tenke nytt og få til en endring. 

Det er lurt å ta et skritt tilbake så man ikke blir overveldet av fjellets størrelse og tror det er overhengende fare og mister fokus og tro. Om du får se med Guds blikk kan det som ser uoverkommelig ut i dine øyne ikke virke så stort likevel.

Det kan også bety at tro kan skape store endringer i livet og at Gud fjerner det som blokkerer for deg. Det som er mellom deg og Gud fjerner Gud om du søker kontakt med Ham.

Tillit er det viktige her. For i sitatet om fjellet står det at Jesus sier at om du har tro som et sennepsfrø(altså bare litt tro)vil du kunne si til fjellet: Flytt derfra til dit! Altså er det ikke troen, men tilliten til at Gud gjør resten, som er avgjørende. Du står for den utløsende årsak, men Gud for den grunnleggende og endelige årsaken til at det skjer. Gud skyver den med sin store kraft som er forbundet med vår lille. Slik er det med ånd. Vår ånd er forbundet med den store ånd.

Frihet

Vi skal avidentifisere oss med tankene og tenkeren, med følelsene og det uforløste barnet. Vi er ånd. Vi er ikke kjærlighet heller, slik Jesus forestiller. Vi er ikke sjelen/bevisstheten som rommer, eller lyset som åpenbarer det sjelen rommer. Vi har en sjel med evnen til å tenke og forestille oss ting, til å forstå og til å huske. Men vi er ikke disse verktøy vi kan benytte for å få erfare det vi ønsker å erfare. Det vi ønsker å erfare er det vi trenger å få visshet om for å frigjøre oss fullstendig. Den hellige ånds kraft hjelper oss i dette arbeidet ved å rense oss for det vi vil frigjøres fra, og Jesus ved å åpenbare det sanne og kjærlige som vi vil heve oss opp til og integrere som vårt eget selvs essens.