Karikaturstriden

Muslimer flest er mer religiøse enn de fleste etnisk norske. Og det i seg selv respekterer jeg høyt. Om jeg skal heie på noen i kariakturstriden er det muslimene. Fordi respektløsheten vestlige har vist og forsvart med loven om ytringfriheten er virkelig ikke noe å respektere. Om noe er hellig for noen, og man vet det, tråkker man ikke på det. Det er provokasjon, og da er det høl i huet og ikke minst usedvanlig barnslig å etterpå klage over reaksjonene uten å innrømme at provokasjonen var for å sette de en ikke respekterte i et dårlig lys for å få flere til å se på dem med det onde øyet som de selv. At reaksjonen blir sinne istedenfor den fromme ydmykheten som er det kristne idealet er kulturbasert. Sunn stolthet er noe vi mangler i vår kultur. Da i betydningen integritet og selvrespekt. Så vi har noe å lære av hverandre her. Rettferdig kraft og barmhjertighet er begge dyder. Disse må balanseres, og maktbalansen mellom disse kulturene må også balanseres.

Hva er arvesynd?

Arvesynd er det som ligger til grunn for at man kan synde slik slekta har gjort det tidligere. Ble vi født som blanke ark? Tror ikke det. Vi har alt i oss, det guddommelioge,men også slekta,- deres historie, gjerninger og gode og dårlige tanke- og handlingsmønstre. For hvert slektsledd skjer en endring, både noe nytt kommer frem og noe gammelt forløses. Vi lærer, eller påføres, arvesynden ved å bli kjent med og ta etter slektas mønstre.

Buddhister sier vi har gammel karma fra tidligere liv. Jeg tror såkalte tidligere liv kan være slektshistorien som er prentet i oss. Og da blir gammel karma det samme som arvesynd. Men det er selvsagt kun spekulasjon fra min side.

Er ikke uenig med definisjonen av synd som å bomme på målet av den grunn. Så vi må lære av slektas feil og slutte å bomme på målet som de. De valgte kanskje det enkleste, tryggeste, det mest egoistiske.....av frykt.

Jeg Bahai og bahaier følger en profet som skal være Jesu gjenkomst. Men han sier ikke noe om arvesynd. En baby kan umulig bli frelst fra noe ved å motta den kristne dåpen som om det var med fysisk vann man døpes i den hellige ånd. Det er kun en symbolsk handling som taes bokstavelig og virkelig ikke har noen verdi utenom den velsignelsen som tillegge vannet og gis barnet. Spørs bare om ungen oppfanger det lyset som er i den når den plages av vannet som renner ned i øynene dets. Og at dåpen skjer når mennesket er baby er jo idiotisk siden barnet ennå ikke er merket av verden.

Dåpen er en indre opplevelse. Jeg har opplevd den. Ble av Gud plutselig nedsunket i et slags vann og mottok så noe som lignet sollys fra oven.Det var vidunderlig fordi jeg følte meg gjennomrenset, fri, fryktløs og lykkelig.

Selv om vi synder er vi guddommelige, siden vi ikke er våre handlinger. Men vi bommer på målet og det er å fjerne oss fra Gud på en eller annen måte.

Døden rommer livet..

Jeg valgte døden
uten livsbegjær.
Da kom freden nær.

Jeg gav uttrykk for den
som skaper frihetens rom
til en som var oppfylt av verden.

Hvordan kunne gi fred
til de engstelige
uten selv å være tom?

Kjærlighet er ingen følelse
eller tilstand oppe bare.
Det er å viljen til å gi.

Jeg kommer ikke bort fra livet.
Det er over alt jeg kan komme
så jeg kan godt bare være

i det mørke dypet
og se detaljene fremtre så store
de rommer det hele.

Sinnets natt er en ferie(fra verden).
Livet, lyset og freden ligger skjult i døden.
Og kjærligheten er selve livet.

Jeg fikk englers hjelp nå. Sist jeg var nede i mørket var det fordi jeg hadde oppgitt håpet om ekte kjærlighet fra verden. Der nede fant jeg ut at helt i grunnen var jeg ikke overbevist om at jeg fortjente det. Overraskende, men sant. Jeg gikk opp igjen med tanken om at jeg nå skulle være åpen for å ta imot. Men etter en stund følte jeg meg tom igjen. Det kommer ikke påfyll der det trengs mest; hjertet. Å bli likt for sitt utseende, bli beundret, eller om man er heldig bli likt som person tilfredstiller ikke hjertet. Å bli sett bakenfor dette, til sin sjel, det er den største bekreftelsen man kan få.

Jeg går nå tilbake til å fokusere på å gi, det er det eneste som tilfredstiller mitt behov for å føle meg verdifull og å være i kontakt med lyset. Om jeg gir er jeg mer mottakelig for å få også, tror jeg. Jeg er da i kontakt med det guddommelige, hjertet og kjærligheten, og utvekslingen av det som gis og mottas foregår i denne høye tilstanden.

E'n jente spurte meg hvorfor jeg trodde det å ytre seg var noe jeg gav. Når man ikke bare ytrer seg fordi man har behov for det, men fordi man vil gi et budskap til en annen, da er det en uselvisk gave. I bakhodet har jeg da at jeg vil bekrefte det guddommelige og andres sanne vesens eksistens.

Jeg vil med dette frem til at det er viktig med balanse mellom å gi og motta, og at det å gi og motta er det samme, og skjer i kjærlighet. På samme måte som man trenger å puste inn og puste ut trenger man å gi og motta det som opprettholder livsgnisten.

Onani og helvete

Å synde er å bomme på målet. Og hva er målet med sex? Jo forening. Oppnår man forening nå man har sex med seg selv? Nei, og energi går til spille.

Jeg er den som ikke onanerer. Det skjer unntak. Det har hendt når jeg er trøtt og ikke bryr meg om slike prinsipper. Om jeg har onanert ser jeg rundt meg som om jeg venter straff etterpå. Eller jeg tror jeg blir drenert fullstendig for energi. Jeg kan også være redd for er at jeg blir med energien som forsvinner ut av rotchakraet og ender i helvete. Fakta. Jeg hadde nemlig en gang en opplevelse av å måtte holde meg fast av all kraft for ikke å følge med en strøm energi som var på veg ut av rotchakraet, i en renselse. Energien var mørk ;møkkete. Jeg holdt meg fast i puta og klarte å unngå å gå ut av kroppen den vegen. Den skulle ned i det lave riket fordi den ikke var bra.

Nå er det ikke så at jeg mener seksualenergi er møkkete, altså.

Vi mennesker står mellom våre svakheter og våre idealer og prøver å balanserer så godt som mulig. Jeg skulle gjerne ha blitt fri fra fengselet fra den kristne arv. Det er ikke lettere ved å bli Bahai,som også poengterer hva som er bra og ikke bra for oss. Men jeg vet det er ment som råd og ikke gir mer straff ved overtredelse enn at vi får de konsekvensene handlingen vår gir. Det blir ikke avvisning fra Gud i tillegg. For hvordan kan vi komme bort fra vår egen kjerne som alltid er med oss. Som sola bestandig er nær jorda?

Sannhet

Den sannhet du får presentert fra sannhetskilden er tilpasset deg så du forstår det utfra din bakgrunn, dine assosiasjoner og forståelsesevne. Mange store forfattere kan komme med det samme budskapet men gjør det med sin personlige vri. Kanskje kun noen av disse treffer deg slik at du oppfanger budskapet. Det er mange fullkomne sannheter, slik en dråpe vann er fullkomment vann . Men det finnes også større vann.

Avstanden til mamma. Den store blokkeringen.

Jeg opplevde noe ugjenopprettelig i forhold til min mor da jeg var ti. Men det var jeg som utløste årsaken til at vårt nære forhold tok slutt,og det var hennes svakhet som var den grunnleggende årsak. Jeg ble oppfordret av vennene mine til å konfrontere henne med en kondom vi fant under senga hennes. (Hun hadde en ti år yngre elsker etter skilsmissen) Jeg ville egentlig ikke, av hensyn til mamma,for jeg følte det på meg at det ville såre/ydmyke henne om jeg gjorde det. Men gjorde det likevel for å tilfredstille mine venners nysgjerrighet.

Hun sto ikke for det hun hadde gjort, men så ned som om jeg var hennes far eller noe lignende (autoritært). Suun tittet ned, midt inni avstanden mellom oss. Jeg hadde påvirket henne til å manifistere den svakhet jeg visste var der men som hun aldri tidligere hadde vist meg. Hadde hun kjeftet på meg kunne jeg sagt unnskyld og gjenopprettet forholdet igjen, men hun hverken forklarte eller forsvarte seg. Jeg kunne ikke lenger stole på henne. Det var skuffende å oppleve at hun opplevde meg sterkere enn henne så tidlig.

Hun skulle ikke ha hatt sex om hun ikke kunne stå for det, og jeg skulle ikke ha konfrontert henne når jeg følte det var uriktig. Vi sviktet begge oss selv og hverandre. Og avstanden har ikke blitt mindre med årene.

Jeg klarte ikke romme henne som en mor med kjærlighet. Jeg hadde ikke denne guddommelige evnen som situasjonen krevde for å helbrede den avstanden jeg hadde skapt, eller rettere sagt den situasjonen hun hadde skapt med sin barnaktige reaksjon. Jeg var bare forundret over hennes reaksjon. Etter det var jeg ikke lenger beskyttet under hennes vinge, som i virkeligheten var en beskyttelse mot henne, for mot alt og alle utenforstående klagde og kritiserte hun. Og jeg passet på at jeg ikke ble kritisert ved å være som henne. For når jeg var under vingen hørte jeg alt hun ikke likte og visste dermed hva jeg skulle unngå. Men utenfor hennes vinge, etter episoden, haglet kritikken etterhvert over meg også. Vi tok ikke hensyn til hverandre mer. Den var liksom valgt bort en gang for alle da jeg trosset den ved kondom-episoden. Det var krig fra da av. Og ordet unnskyld var ikke i familiens ordforråd.