Seksuell trakassering, Hva er grunnen til at noen ikke tar avvisning?

Det står mye om det på nettet, men ikke om årsaken. Hva som er grunnen til at noen kan gjøre tilnærmelser selv om de vet de vil bli avvist. Har de ikke respekt for seg selv, og dermed heller ikke andre? Eller er det noe annet som mangler? Antenner? Forståelse? Empati? Noen tror det handler om makt. Jeg mener det er en grunn det finnes noe under igjen. Hvis vi ikke tror noen er onde, hva er grunnen til dette fenomenet?

Jeg putter blotting innunder dette også, fordi her også taes ikke hensyn til at den andre ikke vil.

Tror ikke Gud sender slike prøvelser fordi han vil plage oss, men at vi skal bli sterkere. Jeg har tenkt grunnen kan være at jeg skal lære meg å sette grenser og bli trygg i meg selv. Greit å finne ut av hvordan man skal forholde seg lurest når noen driver maktutøvelse. Har ikke funnet det ut ennå. Men tror man kommer langt med å innse at man egentlig ikke har noe å frykte.

Jeg opplever det som skremmende når jeg ser at det fortsetter selv om jeg har uttrykt at jeg ikke vil eller ikke liker tilnærmelsene. For da er det ikke respekt for mine grenser.

Om jeg skal prøve å sette meg inn i hans sted : Jeg har på følelsen at noen menn blir så oppslukt av kroppen min at hele bevisstheten er forkusert der. Dermed sklir de ord som kommer ut av min munn han liksom hus forbi.

Det er så lite informasjon om hvordan den som trakasserer opplever situasjonen. Det taes bare avstand uten først å forstå trakassereren. Det er ingen fullgod løsning på problemet. Problemet er jo ikke trakasseringen i seg selv nødvendigvis, men det ubehaget og den frykten som oppstår. Med det mener jeg ikke at trakassereren ikke er mer eller mindre på bærtur, altså, eller skulle jeg sagt empatisk?

Tror det ofte er en stor posjon stolthet med inne i bildet.

Det at noen ikke viser respekt ved avvisning av tilnærmelser får meg til å tenke helt frem til mulig voldtekt. Kanskje "sykt" som jeg har hørt, men en overtråkket grense er en overtråkket grense. Og når han ikke vil tre tilbake er jeg selvsagt redd for hvor langt han vil gå. Fordi over grensen har han makten til å bestemme i.o.m. at han likevel ikke hører på meg.

Jeg skulle ønske det var mer rettigheter på det å bruke vold av kvinner mot menn som tramper over grenser,jeg. Grunnen til at jeg sier det er at vi kvinner ofte holder oss tilbake fra å forsvare oss med vold i redsel for konsekvensene, og ender dermed opp som offere. Menn er ikke sånn. De forsvarer seg med vold.

Noen menn skjønner ikke annet språk enn det fysiske. Ord når ikke inn. Men det ligger ikke i oss å sparke en mann i ballene. Vi skulle funnet opp noe lurt å bruke selv, tilpasset oss. Gitt han støt, he he. Politiet har jo slikt. Det hadde vært helt min greie. En metode som ikke bare gjør han sint og bruker vold på en verre måte, men som passifiserer. Pepperspray man anbefales å ha i veska bør flyttes til lomma, fordi det er i hjemmet de verste overtramp skjer.

Men jeg liker ikke vold og tror at om man bare forstår trakassereren vil man kunne finne ord som gjør at de forstår og slutter. Alle har vi svakheter, og de er treige på det området.

Og så har vi de da som bare helt enkelt ikke skjønner når flørt ikke skal taes alvorlig, som bare ikke er gode flørtere. De mangler de sosiale antennene som også de som ikke tør flørte mangler. Ikke lett å vite om den man har foran seg mangler antenner eller respekt uten å kjenne vedkommende.

Så min konklusjon i øyeblikket er at det er en mangel. En mangel andre kan hjelpe til med å styrke ved hjelp av det de mangler. Om de bare kan overkomme sin stolthet og være mottakelige i ørene, da.

Alexander McQueen vår 2010

Tungetale

Når jeg merker guddommelig energi snakker jeg spontant noe jeg kaller tungetale, og noen ganger sier jeg bare Allah eller Allah-u-apha( som er en prisning av Gud) idet noe guddommelig får innflytelse. Jeg snakket veldig mye slik da jeg gikk mye i skogen for 15 år siden, og var mye alene i en tid med kjærlighetssorg.

Jeg snakket masse helt spontant, med fremmede ord og ett ord kom igjen og igjen. Det var Antepi. Jeg snakket slik idet jeg merket en lengsel og samtidig en kontakt med noe guddommelig, med noe dypt og høyt og utenfor denne verden. Det samme jeg nå har mye nærmere enn da. Da var det så langt borte følte jeg. Nå er det til å nesten ta og føle på idet en stor engel med kjærlighetsvinger kommer til meg og holder tett omkring meg når jeg trenger forløsning og trøst.Det var slik kjærlighet jeg da savnet og merket langt borte. Men den hadde samme virkning på meg da som nå, selv om den opplevdes som langt borte. Den forløste gråt og fikk meg til å føle meg verdifull.

Antepi var noe jeg ropte ut i påkallelse av noe som kunne ligne forestillingen av en kjærlig sønn av Gud.

Jeg opplever stillhet og tidløshet i kontakt med dette, og det skjøre. Det skjøre er det vårt sanne jeg, som likevel er sterk og tydelig fordi det er så virkelig og levende?

Det språket vi taler i tunger må jo skille seg fra verdens språk fordi vi kommuniserer jo ikke med noen i denne verden, men de i den guddommelige. Så jeg tror man må tolke det som blir sagt ved hjelp av intuisjonen, på samme måte som den dypeste betydningen av bildesymboler i drømme og visjoner må tolkes.

I Kirker med tungetale er det andre enn den som taler i tunger som oftest tolker det som blir sagt.
Noen ganger påstår kirken at det kommer budskap fra det guddommelige til forsamlingen og da er en oversettelse viktig. Noen ganger kan man merke at den som taler i tunger taler utfra seg selv til det guddommelige, som en respons på deres nærvær.Da er en tolkning ikke viktig å dele med forsamlingen. Å tale i tunger som respons er det noen som gjør når e'n allerede han talt i tunger med budskap fra oven, idet de oppfanger det samme som de som taler fra oven har kontakt med.

Selv har jeg funnet det deilig å gå i slike forsamlinger og hekte meg på ånden den som taler i tunger har kontakt med.

Ei annen jeg vet om som taler i tunger opplever talen som en forbindelse til det åndelige. Det er interessant, for jeg kan tale ved kontakt med den guddommelige energien når jeg hekter meg på den ,men også tale for å oppnå kontakt. Jeg kan si Allah-u-apha noen ganger mens jeg åpner meg for oven, og da kjenner jeg den samme energien.

Hjertet kan ikke knuse.

Hjertet kan ikke knuse i biter. Det er bare en mottakende del av oss som kan knuse, den som vender ut mot verden; vår persona. Hjertet er uavhengig av ytre hendelser. Det er våre følelser som reagerer på tanker. Følelser som i motsetning til hjertets høye følelser av frihet, lykksalighet og fred er forgjengelige som kroppen. Hjertet er mykt og banker uansett hva som skjer bak en krukke-personlighet.

Karikaturstriden

Muslimer flest er mer religiøse enn de fleste etnisk norske. Og det i seg selv respekterer jeg høyt. Om jeg skal heie på noen i kariakturstriden er det muslimene. Fordi respektløsheten vestlige har vist og forsvart med loven om ytringfriheten er virkelig ikke noe å respektere. Om noe er hellig for noen, og man vet det, tråkker man ikke på det. Det er provokasjon, og da er det høl i huet og ikke minst usedvanlig barnslig å etterpå klage over reaksjonene uten å innrømme at provokasjonen var for å sette de en ikke respekterte i et dårlig lys for å få flere til å se på dem med det onde øyet som de selv. At reaksjonen blir sinne istedenfor den fromme ydmykheten som er det kristne idealet er kulturbasert. Sunn stolthet er noe vi mangler i vår kultur. Da i betydningen integritet og selvrespekt. Så vi har noe å lære av hverandre her. Rettferdig kraft og barmhjertighet er begge dyder. Disse må balanseres, og maktbalansen mellom disse kulturene må også balanseres.

Hva er arvesynd?

Arvesynd er det som ligger til grunn for at man kan synde slik slekta har gjort det tidligere. Ble vi født som blanke ark? Tror ikke det. Vi har alt i oss, det guddommelioge,men også slekta,- deres historie, gjerninger og gode og dårlige tanke- og handlingsmønstre. For hvert slektsledd skjer en endring, både noe nytt kommer frem og noe gammelt forløses. Vi lærer, eller påføres, arvesynden ved å bli kjent med og ta etter slektas mønstre.

Buddhister sier vi har gammel karma fra tidligere liv. Jeg tror såkalte tidligere liv kan være slektshistorien som er prentet i oss. Og da blir gammel karma det samme som arvesynd. Men det er selvsagt kun spekulasjon fra min side.

Er ikke uenig med definisjonen av synd som å bomme på målet av den grunn. Så vi må lære av slektas feil og slutte å bomme på målet som de. De valgte kanskje det enkleste, tryggeste, det mest egoistiske.....av frykt.

Jeg Bahai og bahaier følger en profet som skal være Jesu gjenkomst. Men han sier ikke noe om arvesynd. En baby kan umulig bli frelst fra noe ved å motta den kristne dåpen som om det var med fysisk vann man døpes i den hellige ånd. Det er kun en symbolsk handling som taes bokstavelig og virkelig ikke har noen verdi utenom den velsignelsen som tillegge vannet og gis barnet. Spørs bare om ungen oppfanger det lyset som er i den når den plages av vannet som renner ned i øynene dets. Og at dåpen skjer når mennesket er baby er jo idiotisk siden barnet ennå ikke er merket av verden.

Dåpen er en indre opplevelse. Jeg har opplevd den. Ble av Gud plutselig nedsunket i et slags vann og mottok så noe som lignet sollys fra oven.Det var vidunderlig fordi jeg følte meg gjennomrenset, fri, fryktløs og lykkelig.

Selv om vi synder er vi guddommelige, siden vi ikke er våre handlinger. Men vi bommer på målet og det er å fjerne oss fra Gud på en eller annen måte.

Døden rommer livet..

Jeg valgte døden
uten livsbegjær.
Da kom freden nær.

Jeg gav uttrykk for den
som skaper frihetens rom
til en som var oppfylt av verden.

Hvordan kunne gi fred
til de engstelige
uten selv å være tom?

Kjærlighet er ingen følelse
eller tilstand oppe bare.
Det er å viljen til å gi.

Jeg kommer ikke bort fra livet.
Det er over alt jeg kan komme
så jeg kan godt bare være

i det mørke dypet
og se detaljene fremtre så store
de rommer det hele.

Sinnets natt er en ferie(fra verden).
Livet, lyset og freden ligger skjult i døden.
Og kjærligheten er selve livet.