Pappa og mamma kommer ikke lett overens i meg heller.

Jeg er en del mamma og en del pappa, disse to som ikke forenet seg. En dårlig match jeg må leve med inni meg. De to delene forener seg ikke lettere i meg enn de gjorde seg imellom. Kanskje mennesker skulle tenke på det før de lagde unger; at de skulle være en god match slik at avkommet kom overens med seg selv?;)

Pappa, den oppdagelsesreisende, usnobbete, ide'rike, egenrådige, selvstendige, nøysomme, uavhengige med høye idealer som gjorde grundig arbeid og klarte alt selv.

Mamma den trygghetssøkende, snobbete, som aldri blir fornøyd, avhengige, uselvstendige, storforbrukeren uten idealer som gjorde overfladisk arbeid og som ønsker at andre skal trenge henne.

Jeg føler meg presset mellom høye idealer og den kritiske snobben som aldri blir fornøyd og blir klemt flat slik at jeg ikke får nok handlingsrom.

Ånds-snobber

De tror de er det, det er ikke ensbetydende med at de er det, og det vet du, og derfor skriver du dette. Men det er ikke nødvendig fordi åndssnobbene er klar over sin svakhet. De er redd for å bli gjort til latter, men ser idiotiske ut når de er høye i hatten. De identifiserer seg dessverre med en høyere intelligens. Ganske dumt faktisk, fordi de av alle burde vite at tankene ikke er dem selv, men noe som blir dem gitt på forespørsel. Det eneste de kan ta æren for er at de tok initiativet til å søke det høyere. All annen ære tilhører Gud. Alt som kommer til oss skjer ved Gud. Kraften kroppen bruker, tankene vi får, følelsene som får liv.

Alle har en lei tendens til å være stolt av noe man tillegger seg selv.
Ånds-snobbene tillegger seg altså den høyere intelligensen, den med vakkert utseende tillegger seg det skjønne, den med stor rikdom tillegger seg å være et overflødighetshorn. Det er ganske stusselig egentlig med tanke på hvor fattige vi alle står foran himmelporten i all vår nakenhet. Hva er igjen av oss da? Har vi ikke lært oss hva ydmykhet er innen det så lærer vi det vel da;)

Forakt og elskverdighet

Mesteparten av livet har vi gjort forsøk på å bevise at vi er verdifulle og ikke fortjente disrespekten som barn og unge. Når vi virkelig har overbevist oss selv om at vi er gull (kjærlighet) verdt, har vi ikke lenger behov for å overbevise andre. Vi kan slippe å streve for å bli elskverdige og verdifulle fordi vi vet vi er verdifulle og har evnen til å elske her og nå, hvem som helst og når som helst.

Vi kan ikke skape forandringer ved å vise forakt. Kun kjærlighet har evnen til å gi en endring fra innsiden. De som har problemer har behov for at man viser interesse og vil analysere for å komme til bunn av problemene, og deretter bekrefte det man finner der. Nemlig evnen til å elske,og styrken og verdigheten til å leve fritt.

Det perfekte er en gave du kan motta.

Det perfekte er en gave du kan motta fra oven. Først da blir du fullkommen. Da har du glemt "deg selv", din ytre person, og har bare øyne for det himmelske.

Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.

Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.

Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.

Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.

Noen er så opptatt av å at det de vil gjøre skal bli gjort fullkomment at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp). De unngår dermed kritikk som bare
vil bekrefte deres antakelse om at de ikke er bra nok slik at de igjen føler seg som det barnet som ble avvist.
Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.

Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse er
meningsløs og bortkastet tid.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.

Likeverd

Min psykolog anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det for jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord og fordi hun var en fremmed. Hun kjempet for en fremmed i tilfelle denne ville gå videre med slike tanker. Hun kjempet så edelt som om en fremmed var verdt å kjempe for med samme intensitet som hun ville lagt i det å kjempe for en hun brydde seg om. Like etterpå, da jeg var alene igjen, skjønte jeg helt inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Det var en befriende innsikt. Og jeg så da også sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok, gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.

Uvitende

Jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet:på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har satt betingelser for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har vært en overfladisk egoist!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket. Man må, MÅ oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Pappa kunne ikke være en pappa

En opplevelse har festet seg og kommet tilbake stadig vekk i alle årene siden jeg var liten. Etter å ha vært hos healer fikk jeg forløst og skjønt knuten. Jeg vil nå se på det for å finne sammenhengen mellom dette og resten av tankene mine. Det som har festet seg er som følger:
Jeg var som vanlig strålende fornøyd over å kunne dele badet med pappa om morgenen, da det var omtrent den eneste tiden jeg så han som liten. Jeg var 6 år. Jeg satt på do og så interessert på tissen hans mens han dusjet. Den var stor. Jeg fikk lyst til å gifte meg med pappa for å bli nær han, men så ble jeg skuffet da jeg innså at han neppe ville ha meg fordi tissen hans ikke ville få plass i min.

Jeg synes ikke dette er så forunderlig. Mer forundret har jeg vært over at jeg husket dette om og om igjen, slik blokkeringer jo kommer til syne. Når knuten løste seg var det dette jeg fikk ut av det: Som barn i denne omtalte stund skjønte jeg på min barnaktig enkle måte at jeg aldri ville komme til å få et nært forhold til pappa. Jeg ville gifte meg fordi han ikke ville være nær som pappa. Den eneste pappa knytter seg til er kona si. Den han kan ha sex med.