Å unngå orgasme. Notater fra dagene med avvending.

01.01.2011 Mitt mål er å unngå orgasme. Jeg vil bruke min viljestyrke på dette nå. Det begynte ikke så bra. Etter en uke uten orgasme sprakk jeg. Prøvde dog å heve noe av energien så ikke alt føyk ut, men at jeg sprakk var et faktum. Det er mitt største nyttårsforsett. Nest største er å trene mer. Yoga minst tre ganger i uka i 55-90 min. Om noen skulle lese dette og lurer på hvorfor jeg vil unngå orgasme er grunnen at energien kan vekke de indre sanser om man ikke hiver den ut av kroppen.

Jeg har i flere måneder klart å unngå orgasme tidligere og det fikk jeg lønn for. Mange visjoner og et svært nært forhold til Gud.

Det er nå i en omstillingsfase det er vanskeligst å unngå. jeg har hatt problemer med å sove fordi energien holder meg opphisset og varm. Men jeg har en metode jeg skal benytte meg av; pranayama. Om jeg gjør det hver kveld vil det forhåpentligvis bli lettere. Metoden skal heve energien opp fra kjønnsorganene og opp til hodet.(Metoden må ikke benyttes hvis man ingen energi i kjønnsorganene har. Da det blir som å sette en kjele uten vann i på en kokeplate.)

Jeg har tidligere benyttet rite nr 6 til samme formål, men synes ikke den var tilfredstillende. Litt skummel syntes jeg den var faktisk. Yoga skal hjelpe, men yoga øker også seksualenergien om det er for lite av den så det holder ikke alene, tror jeg. Kanskje om man gjør det daglig? Men yoga hver dag er det ikke på Elixia, og hjemme er det for kjedelig å gjøre om jeg er alene om det.

Jeg begynte 2.juledag og sprakk altså etter en uke. Men det at jeg sprakk gir meg bare mer pågangskrefter til å klare meg bedre de neste dagene. En stemme sier at jeg kanskje skal regne med og faktisk godta noen få sprekker i denne overgangsfasen og så vil jeg bli flink med tiden ettersom energien finner nye veier. Høres ut som en god ide'. To sprekker til kan jeg akseptere ihvertfall. Men jeg vil ikke gi meg uansett om jeg skulle være mindre flink.

Dette skal gi meg livsmening; å gi næring til energiforbindelsen til Gud. Gi den energien jeg hele tiden får, som strømmer uten ende inn i meg, tilbake til Gud.

04.01.2011

Nå gjorde jeg både skulderstående som avslutning på yogasekvensen og deretter vekselpust(pranayama). Jeg ble såå rolig av det. Jeg satt i lotusstilling og det var nok ikke det lureste når man skal knipe igjen bekkenbunnen foran. Det viktigste er nok å knipe igjen anus, men foran var det masse energi i sirkulasjon merket jeg. Men ikke så mye at jeg etterpå ikke skulle føle at øvelsen hadde resultater. Jeg er ikke kåt nå, så jeg er fornøyd med øvelsen hittil.

05.01.2011
"Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse."

Nyttig. Jeg er kåt idag. Måtte gå ut en tur pga det. Skal gjøre pranayama etterpå. Håper der funker. Jeg gikk på yoga idag og gjorde skulderstående som skal funke litt likt, men det holder bare ikke for meg. Jeg begynner å føle meg mer levende allerede pga avholdenheten. Jeg skal trene yoga imorgen også. Jeg skal bli mykere, og det blir jeg bare om jeg gjør yoga minst tre ganger i uka. Jeg har problemer med å sove når jeg ikke har orgasme. Er så opphisset. Jeg skal gjøre pranayama rett før leggetid. Håper det funker siden det gjorde meg rolig igår. Om det funker blir jeg glad.


11 jan. Jeg har kommet over kneika og klarer meg fint uten orgasme nå. Jeg har til og med hatt langvarig sex uten å bli fristet til det. Det jeg gjør for å unngå fristelsen er å stoppe den aktiviteten som er i ferd med å ta meg til kanten av "no return" et stykke før kanten. Stopper jeg rett før kanten kan det etterlate et stort ønske om orgasme etterpå. Dette har jeg gjort ifølge veiledning av Samael Aun Weor. Da jeg hadde samleie nr 1 etter at jeg sluttet med orgasme (3 dager siden) følte jeg seksualenergien gikk ut av brystet som kjærlighet. Det betyr at energien går rett veg.

Jeg hadde analsex i natt. Jeg følte at hele meg var fylt opp av en diger astralpenis i selve kroppen min parallellt med at penis var inni meg. Det var veldig spesielt og sterkt. Jeg har aldri vært så avslappet og syntes det var godt så lenge med analpenetrering før.

En jeg kjenner med stor interesse for tantrasex og seksualmagi skal komme å ha sex med meg når jeg har blitt ladet opp skikkelig etter noen få uker. Da er han og jeg begge full av energi fordi han har heller ikke orgasme for tida. Det vil forsterke energiene til hverandre og effektivisere vår åndelige utvikling.

17.01.2011

Jeg har klart meg uten orgasme fortsatt. Sist jeg hadde sex var jeg sinnsykt kåt og det var fristende med orgasme. Jeg får besøk av elskeren min idag også, så jeg er spent på hvordan det blir. Jeg gjorde ikke pranayama igår kveld fordi jeg var ikke plaget av kåthet i form av varme i kjønnet igår. Istedet følte jeg kjærlighet brenne i mitt hjerte for en dame.

Å akseptere meg er mitt ansvar.

Om jeg ikke aksepterer meg selv legger jeg ansvaret for å akseptere meg over på andre. Om de så ikke aksepterer meg, blir jeg opprørt, og slik skapes et unødvendig drama.

Om jeg elsker meg selv trenger jeg ikke bekreftelse fra andre, trenger ikke selge meg selv for å få dette.
Jeg kan bare være og gi utfra min vesenskjerne. Om andre ikke liker det som kommer ut av det er det pga at deres drama utspilles pga at de ikke aksepterer seg selv.

Dramaet vil være som en endeløs sirkel, fordi aksepterer ikke du deg selv vil ingen andre heller gjøre det. Denne sirkelen er endeløs fordi du må ta det ansvaret som er ditt eget, før eller senere.

Det er i grunn ikke så vanskelig å gjøre det selv. Det er bare å slutte å la sin verdi defineres av hendelser som har skjedd i fortiden. Og huske den barnlige glede og selvaktelse.

Pappa og mamma kommer ikke lett overens i meg heller.

Jeg er en del mamma og en del pappa, disse to som ikke forenet seg. En dårlig match jeg må leve med inni meg. De to delene forener seg ikke lettere i meg enn de gjorde seg imellom. Kanskje mennesker skulle tenke på det før de lagde unger; at de skulle være en god match slik at avkommet kom overens med seg selv?;)

Pappa, den oppdagelsesreisende, usnobbete, ide'rike, egenrådige, selvstendige, nøysomme, uavhengige med høye idealer som gjorde grundig arbeid og klarte alt selv.

Mamma den trygghetssøkende, snobbete, som aldri blir fornøyd, avhengige, uselvstendige, storforbrukeren uten idealer som gjorde overfladisk arbeid og som ønsker at andre skal trenge henne.

Jeg føler meg presset mellom høye idealer og den kritiske snobben som aldri blir fornøyd og blir klemt flat slik at jeg ikke får nok handlingsrom.

Ånds-snobber

De tror de er det, det er ikke ensbetydende med at de er det, og det vet du, og derfor skriver du dette. Men det er ikke nødvendig fordi åndssnobbene er klar over sin svakhet. De er redd for å bli gjort til latter, men ser idiotiske ut når de er høye i hatten. De identifiserer seg dessverre med en høyere intelligens. Ganske dumt faktisk, fordi de av alle burde vite at tankene ikke er dem selv, men noe som blir dem gitt på forespørsel. Det eneste de kan ta æren for er at de tok initiativet til å søke det høyere. All annen ære tilhører Gud. Alt som kommer til oss skjer ved Gud. Kraften kroppen bruker, tankene vi får, følelsene som får liv.

Alle har en lei tendens til å være stolt av noe man tillegger seg selv.
Ånds-snobbene tillegger seg altså den høyere intelligensen, den med vakkert utseende tillegger seg det skjønne, den med stor rikdom tillegger seg å være et overflødighetshorn. Det er ganske stusselig egentlig med tanke på hvor fattige vi alle står foran himmelporten i all vår nakenhet. Hva er igjen av oss da? Har vi ikke lært oss hva ydmykhet er innen det så lærer vi det vel da;)

Forakt og elskverdighet

Mesteparten av livet har vi gjort forsøk på å bevise at vi er verdifulle og ikke fortjente disrespekten som barn og unge. Når vi virkelig har overbevist oss selv om at vi er gull (kjærlighet) verdt, har vi ikke lenger behov for å overbevise andre. Vi kan slippe å streve for å bli elskverdige og verdifulle fordi vi vet vi er verdifulle og har evnen til å elske her og nå, hvem som helst og når som helst.

Vi kan ikke skape forandringer ved å vise forakt. Kun kjærlighet har evnen til å gi en endring fra innsiden. De som har problemer har behov for at man viser interesse og vil analysere for å komme til bunn av problemene, og deretter bekrefte det man finner der. Nemlig evnen til å elske,og styrken og verdigheten til å leve fritt.

Det perfekte er en gave du kan motta.

Det perfekte er en gave du kan motta fra oven. Først da blir du fullkommen. Da har du glemt "deg selv", din ytre person, og har bare øyne for det himmelske.

Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.

Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.

Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.

Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.

Noen er så opptatt av å at det de vil gjøre skal bli gjort fullkomment at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp). De unngår dermed kritikk som bare
vil bekrefte deres antakelse om at de ikke er bra nok slik at de igjen føler seg som det barnet som ble avvist.
Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.

Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse er
meningsløs og bortkastet tid.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.

Likeverd

Min psykolog anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det for jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord og fordi hun var en fremmed. Hun kjempet for en fremmed i tilfelle denne ville gå videre med slike tanker. Hun kjempet så edelt som om en fremmed var verdt å kjempe for med samme intensitet som hun ville lagt i det å kjempe for en hun brydde seg om. Like etterpå, da jeg var alene igjen, skjønte jeg helt inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Det var en befriende innsikt. Og jeg så da også sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok, gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.