Det står mye om det på nettet, men ikke om årsaken. Hva som er grunnen til at noen kan gjøre tilnærmelser selv om de vet de vil bli avvist. Har de ikke respekt for seg selv, og dermed heller ikke andre? Eller er det noe annet som mangler? Antenner? Forståelse? Empati? Noen tror det handler om makt. Jeg mener det er en grunn det finnes noe under igjen. Hvis vi ikke tror noen er onde, hva er grunnen til dette fenomenet?
Jeg putter blotting innunder dette også, fordi her også taes ikke hensyn til at den andre ikke vil.
Tror ikke Gud sender slike prøvelser fordi han vil plage oss, men at vi skal bli sterkere. Jeg har tenkt grunnen kan være at jeg skal lære meg å sette grenser og bli trygg i meg selv. Greit å finne ut av hvordan man skal forholde seg lurest når noen driver maktutøvelse. Har ikke funnet det ut ennå. Men tror man kommer langt med å innse at man egentlig ikke har noe å frykte.
Jeg opplever det som skremmende når jeg ser at det fortsetter selv om jeg har uttrykt at jeg ikke vil eller ikke liker tilnærmelsene. For da er det ikke respekt for mine grenser.
Om jeg skal prøve å sette meg inn i hans sted : Jeg har på følelsen at noen menn blir så oppslukt av kroppen min at hele bevisstheten er forkusert der. Dermed sklir de ord som kommer ut av min munn han liksom hus forbi.
Sitter nå oppe i natten og skriver dette. Tenkte i stad at det er så lite informasjon om hvordan den som trakasserer opplever situasjonen. Det taes bare avstand uten først å forstå trakassereren. Det er ingen fullgod løsning på problemet. Problemet er jo ikke trakasseringen i seg selv nødvendigvis, men det ubehaget og den frykten som oppstår. Med det mener jeg ikke at trakassereren ikke er mer eller mindre på bærtur, altså, eller skulle jeg sagt empatisk?
Tror det ofte er en stor posjon stolthet med inne i bildet.
I tilfellene jeg har vært borti har jeg vært redd for å avvise kraftig straks, fordi jeg aner et sterkt undertrykt sinne i dem som slumrer i dem og fort kan vekkes til live og komme til uttrykk på en forferdelig måte. Sterkt sinne med forakt i, som til vanlig kun sees som mangel på respekt på overflaten.
Jeg lot med bli tatt en gang for å unngå å bli tatt med vold. Jeg var ganske sikker på at om jeg hadde sagt han imot ville han tatt meg med makt og det å få bekreftet antakelsen i opplevd handling var mer skremmende enn å bli tatt uten å yte synlig motstand.Eller jeg var redd han ville uttrykke forakt og sinne, slik han kunne gjøre mot sin mor, vet jeg.
Det at noen ikke viser respekt ved avvisning av tilnærmelser får meg til å tenke helt frem til mulig voldtekt. Kanskje "sykt" som jeg har hørt, men en overtråkket grense er en overtråkket grense. Og når han ikke vil tre tilbake er jeg selvsagt redd for hvor langt han vil gå. Fordi over grensen har han makten til å bestemme i.o.m. at han likevel ikke hører på meg.
Jeg skulle ønske det var mer rettigheter på det å bruke vold av kvinner mot menn som tramper over grenser,jeg. Grunnen til at jeg sier det er at vi kvinner ofte holder oss tilbake fra å forsvare oss slik i redsel for konsekvensene og ender dermed opp som offere. Menn er ikke sånn. De forsvarer seg med vold.
Noen menn skjønner ikke annet språk enn det fysiske. Ord når ikke inn. Men det ligger ikke i oss å sparke en mann i ballene. Vi skulle funnet opp noe lurt å bruke selv, tilpasset oss. Gitt han støt, he he. Politiet har jo slikt. Det hadde vært helt min greie. En metode som ikke bare gjør han sint og bruker vold på en verre måte, men som passifiserer. Pepperspray man anbefales å ha i veska bør flyttes til lomma, fordi det er i hjemmet de verste overtramp skjer.
Men jeg liker ikke vold og tror at om man bare forstår trakassereren vil man kunne finne ord som gjør at de forstår og slutter. Alle har vi svakheter, og de er treige på det området.
Og så har vi de da som bare helt enkelt ikke skjønner når flørt ikke skal taes alvorlig, som bare ikke er gode flørtere. De mangler de sosiale antennene som også de som ikke tør flørte mangler. Ikke lett å vite om den man har foran seg mangler antenner eller respekt uten å kjenne vedkommende.
Så min konklusjon i øyeblikket er at det er en mangel. En mangel andre kan hjelpe til med å styrke ved hjelp av det de mangler. Om de bare kan overkomme sin stolthet og være mottakelige i ørene, da.
