Jeg rakk akkurat frem til kirken tidssnok til å sette på bjellene klokka 10:00. Så gjorde jeg i stand til nattverd m.m. I begynnelsen av gudstjenesten, mens det ble lest opp fra skriften, gikk jeg opp i annen etasje på kirka for å telle antallet som hadde kommet. Der oppe snubler jeg og bråker. Presten ser opp og jeg må smile flaut. Ingen andre gidder bry seg om det nok til å snu seg for å se heldigvis.
Vi hadde ikke nok program å dele ut og noen rappa mitt. Jeg ville hviske til en dame jeg kjente litt fra før at jeg ikke hadde flere program, idet hun kom inn mens det ble lest opp fra bibelen. Idet jeg bøyde meg frem mot øret hennes smilte hun med myke ansiktstrekk og satte frem kinnet for å klemmes. Jeg latet som det var det jeg hadde tenkt til å gjøre og klemte henne før jeg hvisket til henne.
Jeg satt bakerst i kirken mens jeg hørte presten tale og da jeg bare satt der og lot ting synke inn begynte jeg å grine. Typisk meg i kirken det, altså. Jeg ble en smule engstelig for om jeg kom til å grine veldig synlig og hørbart siden jeg etterpå skulle frem og kunngjøre hvem som hadde gått av med døden. Jeg merket at det var mye uro i magen min og kjente på mye av det men lot meg ikke helt rive med og hadde det under kontroll. Etter at jeg begynte med johannesurten har jeg merka at den løsner på sorg i magen. ( Og når det er sånn i magen er det vanskelig å trene når jeg bruker magemusklene. Blir helt svak og må grine det ut da.)
Det kuule med dagen idag var at jeg fikk lov til å skjenke vin under nattverden. Jeg hadde da på en hvit kjortel og sa: "Kristi blod, utøst for deg". En stor ære å få gjøre, synes jeg. Og presten som jobbet idag, Eivind, er mye yngre enn meg og kjempehyggelig.
Når jeg sitter foran i kirken fordi jeg skal lese eller som idag, delta under nattverden, skjer det alltid at jeg ser opp i taket. Det er noe i bevisstheten som drar blikket mitt opp i retning taket eller i høyde med øverst på veggen når jeg er i kirken og særlig foran i kirken. Det er en liten smule flaut at jeg gjør det fordi det ser muligens litt merkverdig ut, men, men. Da jeg tok imot programmet da folka gikk ut sa en dame at jeg så ut som en engel idag. Tenk noe så fint å si! Det er det peneste noen har sagt til meg noen gang.
Å elske fordi det er den naturlige ting å gjøre som elsket av Gud. Å løsrive seg fra det verdslige fordi Gud er den høyeste virkelighet og det eneste som tilfredstiller. Hvordan kan jeg komme dithen at jeg kan leve i visshet om Guds frihet til meg igjen og på permanent basis? Det som okkuperer mitt sinn er mine egne krav til meg selv.