Å skuffe andre.

Jeg trenger skriveterapi for å finne ut av det å skuffe andre, så her følger en tanke-rekke. Jeg føler meg nedtynget om noen blir skuffet og legger skyld på meg for at de ikke får det de forventet eller ønsket. Bør jeg tenke at de selv må ta ansvar for sin skuffelse og riste av meg børen som legges på meg, eller fortjener jeg den? Jeg er lett å manipulere til å tro jeg er en egoist som sier nei eller på annen måte ikke underlegger meg en annens vilje.

Hvordan kan man vite når man er det og ikke? Eller er det ikke kamp mellom to egoer, to viljer sånn at egentlig er begge egoister? Eller, nei det er den som ikke tar hensyn som er egoist. Jeg tar hensyn men sier ikke ja når jeg ikke vil. Den som tror at jeg er egoistisk speiler sin egen hensynsmangel/egoisme, tror jeg.

Jeg er oppvokst uten å kunne være trygg på at jeg blir tatt hensyn til og merker det fortsatt. Men jeg kan ikke forvente at noen tar hensyn og sier ok, glem det om jeg sier at jammen bla-bla. Jeg må selv ta hensyn til meg og si nei. Og så er andre frie til dømme meg om de vil. Men det er skuffende å bli dømt når andre blir skuffet.:)

Jeg mener man ikke har noen rett til å straffe med kjeft eller annen gjengjeldelse bare fordi man blir skuffet. Det sier i hvert fall englene til meg.

Jeg har mang en gang blitt usikker når jeg føler behov for å si nei og vet konsekvensen kan bli en form for straff. Jeg kan lure på om jeg er gjerrig, ond, slem, egoistisk..... Min samvittighetsfullhet kan utnyttes, men jeg vil ikke basere en beslutning på en antakelse. Noen som kjenner seg igjen i denne usikkerheten? Noen som blir usikre på om det er ok å følge sin følelse? Man kan jo lure på om det er basert på rett grunnlag når man sier nei når man ikke føler for noe. Men en beslutning er jo aldri kun basert på en følelse. Det man føler for er basert på tanker om saken. Så det er disse tankene man må bli sikre på for å unngå usikkerhet.

Om noen ikke har respekt / overbærenhet / empati med meg og ikke viser forståelse for mitt nei er det deres mangel og smålighet, ikke min. Jeg tror dette er et tema som stadig dukker opp fordi jeg trenger å bli mer stødig  og derfor utsettes for hensynsløshet. Jeg husker fra mitt andre kjæresteforhold hvordan han stadig sa: men om du sier nei går det utover meg. Er det da rett å si nei? Er vi ikke like mye verdt kanskje? Jeg fikk lignende problemstilling omtrent daglig. Jeg ble kalt egoist fordi han ikke fikk det som han ville bestandig. Og han ble vill av sinne en gang jeg sa "jeg vil" fordi det skulle hete "vi" nå som jeg var i et forhold. Men "vi" betydde som regel "han". Han ville ikke stå for at han ville fremme egen vilje så han dekket seg bak ord som "vi" og "forholdet". Nok om det. Puh! Kjedelige greier.

Man er selv ansvarlig for å dekke egne behov, ta hensyn til sine følelser, følge sin vilje og ta konsekvensene av sine handlinger. Å tvinge byrden på andre er det som er urettferdig, ikke det å si nei om det ikke passer.

Å skylegge seg selv

Mamma er jeg sky? spurte sønnen min i går.
Nei, vennen min. Du er bare litt sjenert, svarte jeg.
Den som er sky vil unngå mennesker. Det vil ikke du.
De setter liksom opp en sky mellom seg og andre.

I natt kom konsekvensen av å ha fått spørsmålet:
Den som er sky har blitt avskydd
og er redd det skal skje påny.
Lukker seg inne
for ute blant menneskene
er hun vant til å ikke bli tatt imot
og heller bli fylt med skrot.

Når man skylegger seg selv
gjør man som de som går med skylapper;
unngår å se andre og vil at andre skal unngå å se en selv.

Du har et hjerte rundt deg.

Sønnen min ( på 7) da jeg sto i dusjen: Mamma du har et hjerte rundt deg! Hæ? sier jeg og åpner dusjkabinettet. Han ser inntakende på meg med mørke, gnistrende øyne: Du har et hjerte rundt deg! Jeg mumler ett eller annet dumt som: Er det du som har lagd det? Han: Jeg sier det bare!

 

Falsk kjærlighet

Å spille kjærlig for å oppnå noe, er en synd vi ikke snakker om i vår kultur der "god service" er så verdsatt. Hvem skal komme til å tro på ekte kjærlighet og dens kilde om kjærlighet stadig sees som et lokkemiddel? Er det ikke det største, ikke bare hån mot Gud, men som en kjempes store knyttneve i Guds hjerte når Guds store ønske er å gi den ubetinget for at vi skal bli fri til å gjøre det samme?

Synes du det er greit å bare være et ganske alminnelig lite fikentre?

Tidligere skrev jeg følgende om fikentre- sitatet i bibelen / bahai-sitatet om treet som ikke bærer frukt:
Jeg ser på fruktene i ordtaket: "man må se på fruktene på treet om treet er godt" som symbol på dyder. Om man ikke klarer å utføre et arbeid pga sterk funksjonshemning blir man ikke kastet på bålet fordi man er et dårlig tre i mangel på frukt. Nei, har man dyder har man gode ønsker og hensikter, man kan be for andre f.eks. Gud har vist meg dette i følgende: Jeg hadde en gang bare rukket tenke tanken før den gode gjengjeldelsen kom, som om jeg hadde utført det. Jeg fikk det jeg ville gi, men jeg så at ved å ta imot gav jeg like mye. Sånn er det med kjærlighet, fordi den er hevet over dualitet og dermed er gi og ta det samme.

Om sitatene tenker jeg nå litt mer enn at fruktene representerer dyder. Jeg tenker at et fikentre som vil være et epletre vil hverken bære frem epler eller fiken. Hvorfor? Fordi potensialet Gud har lagt i det ikke har blitt anerkjent og frembragt. Mennesket må akseptere sitt potensiale og kall og bli det det er ment å bli, ikke hva andre forventer av det. Det handler ikke om nytteverdi i forhold til produktivitet, men om utvikling av potensiale. Fordi det står ikke at et tre skal bære meget frukt, det står bare bære frukt og et annet sted: bære god frukt. Å utvikle det gode vi har latent er hva det handler om, og dette vet alle som driver med selvutvikling allerede. Vi er verdifulle fordi vi har det guddommelige i oss, ikke fordi vi tilfredstiller et begjærlige mennesker.

Så det å anerkjenne at vi har fått svakheter og sterke sider, et kall og en lengsel etter det guddommelige (som fører til at vi utvikler de guddommelige dyder) er svært viktig. Å sammenligne seg med andre er et forbud fra Gud i den yngste av religionene (Bahai). Bahaullah sier i et sitat at vi ikke skulle sammenligne vårt potensiale heller. Om noen har et større potensiale og har mer å fylle, betyr ikke det at denne har større verdi. I neste verden kan potensialet dere i mellom ha omvendt størrelsesforhold. Det er virkelig ikke viktig. Det viktige er å utvikle mest mulig av sitt eget potensiale. Å forsøke å bevise sin verdi for verden er bortkastet tid, forfengelig og basert på usikkerhet. Hev deg over det og fokuser på det som er viktig.

«En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: ‘Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hugg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?’ Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke får du hugge det ned.’'

Fikentreet er i Bibelen et tegn på fred og lykke (1.Kong 4,25), og det å sitte under et fikentre brukes som et bilde på fred og lykke (Sak 4,25). Fiken var et bilde på gode gjerninger, Matt 7,16-17. Fikentreet bar frukt mange ganger i året. Dets mange grener gjorde det til et godt sted å hvile under.

Sitatene fra bibelen i de to siste avsnittene har jeg kopiert herfra: http://bjornolav.blogspot.no/2013/01/fikentreet-og-den-nye-muligheten-i-2013.html

Tvang er maktutøvelse, ikke omsorg.

Jeg har skjønt hvorfor det utøves tvang i psykiatrien. Det er fordi de som bestemmer at det skal utføres tvang har ansvaret for at pasienten skal bli frisk. Pasienten har ikke selv ansvaret for å bli frisk! Det er sykt. Det er kreftsvulsten i systemet. Så om hun ikke vil blir hun tvunget. Det er til å spy av.

Noen mener at i forhold til anorektikere som er ekstremt tynne og bare vil dø er det riktig med tvang i form av sondenæring og fengsling i sykehus der de nektes aktivitet og friluft. Jeg mener at tvang aldri er greit. Det er overgrep. Den syke har selv ansvaret for sine handlinger, så sultestreiker hun seg til døde er det hennes sak selv om hun er aldri så sløv i hodet av underernæring! Om hun sulter seg for å bli tatt hånd om og vil ha omsorg er det selvsagt en annen sak, men da blir ikke tvang nødvendig heller.

Og så kom gruffet.

Dagen etter at frykten slapp ble jeg syk. Fikk feber og kunne så vidt stå på bena i flere dager. Så kom gruffet; følelsene jeg skjønte lå under uroen, tvangshandlingene mine og behovet for å være tynn, ren, ryddig og i aktivitet. Følelsene jeg hadde løpt fra. De lå der kroppen verket av feber. Masse møkk, grums, slim og andres begjær og ønske om å misbruke kroppen min dukket opp sammen med bilder av en mann med svarte øyne og selvisk blikk. Og jeg kjente på hat og avsky mot kroppskontakt. Jeg tenkte etterpå at dette var årsaken til at jeg hadde fått feber siden jeg ikke hadde betennelse i kroppen.

Følelsene av dette ekle forsvant ikke selv om jeg hadde kjent på det og følte meg renere. Jeg følte meg jaget og fikk et intens behov for å gjøre rent og komme meg ut og gå. Så jeg vasket hele leiligheten grundig og gikk ut. Det hjalp ikke å bare grine selv om det tok vekk noe av uroen. Ute var det mørkt og lite folk. Jeg følte hver bil som kjørte sakte forbi meg som en trussel. Jeg innbilte meg at noen satt inni bilen og begjærte meg og kun tenkte på e'n ting. Jeg la merke til at jeg kjente mitt eget kjønn mot klærne, noe som overrasket meg siden jeg aldri har lagt merke til noe lignende tidligere mens jeg har vært ute og gått. Sannsynligvis lå de ekle følelsene som jaget meg der. Kanskje jeg har tatt avstand til mine egne seksuelle følelser i kjønnsorganet fordi det ekle begjæret til andre har tatt opp plassen for oppmerksomheten?

Når jeg kom hjem fra turen følte jeg meg tykk. Det er ikke så ofte jeg føler og ser meg selv tykkere enn jeg er. Nå fant jeg fett både her og der. Og da jeg foldet hendene når jeg la meg var de store som mannehender føltes det som og jeg la merke til at jeg så vidt pustet. Jeg fikk sove en time. Så våknet jeg og begynte å skrive dette innlegget.

Det blåser masse ute og jeg er veldig anspent. Har vondt i magen og i musklene i ryggen men feberen skjønner jeg er borte fordi jeg har fått klarhet tilbake i hodet. Jeg skal legge meg ned igjen og forsøke å fange opp følelsene som gjør at det er vondt. Jeg la merke til at jeg har det høyre øyet nedi magen bestandig, så jeg fisket det opp igjen og fikk det på plass bare for å sjekke hvordan det opplevdes å ha begge øynene utenpå. Jeg skal se om jeg klarer å slippe øyet ned igjen for å se om jeg finner noe mer der nede nå. Natta!